Tilbake til klubbene

Det er lett å bruke penger på fotball. Men pengene gir ikke nødvendigvis sportslig suksess. De gir ikke engang avkastning. Når forsvinner det siste aksjeselskapet ut av norsk elitefotball?

Ny Tid

Valhall, Oslo, 22. november 2003 kl. 18.00: For Sandefjord, tredje beste lag i 1. divisjon, er nederlaget et faktum. De har scoret tre mål i kvalifiseringskampen, men Vålerenga har scoret fem. 1.800 supportere fra hvalfangerbyen må innse at det heller ikke i 2003 ble opprykk til eliteserien.

Det er Klanen, Vålerengas supportere, som jubler. Først (og fremst) fordi laget, som har slitt med å putte ballen i boksen gjennom hele sesongen, nå har scoret fem mål på én kamp. Og dermed sikret plassen i eliteserien. Men dernest på grunn av nyheten som først spres gjennom løpesedler på tribunen, så via høytaleranlegget: Vålerenga ASA trekker seg ut. Gjelda til hovedaksjonær John Fredriksen på drøye 30 millioner kroner slettes. Da gjenstår et udekket underskudd på fem-seks millioner, i tillegg til at det trengs omtrent tilsvarende beløp for å drive klubben fram til sesongstart neste år. Men Vålerenga kan klare å beholde plassen i eliteserien.

Beholde plassen? Var det ikke akkurat det man hadde gjort, da man slo Sandefjord 5-3? Nei, ikke akkurat. Riktignok må man faktisk vinne kamper og ta poeng for å få spille i norsk fotballs øverste divisjoner. Men dét er ikke nok. I tillegg krever Fotballforbundet at klubben har en sunn økonomi – altså positiv egenkapital – for å få profflisens. Og det er det mange klubber i eliteserien og 1. divisjon som ikke har – heller ikke Vålerenga.

Dermed er det et annet nedrykksspøkelse som truer norske fotballklubber når høsten kommer, enn det som handler om sportslige prestasjoner. Paradoksalt nok kunne tap mot Sandefjord sendt Oslo-klubben ned i førstedivisjon, mens usunn økonomi kan sende klubben ned i andre. I skrivende stund ser det ut til at alle andre klubber får sin profflisens etter beinhardt arbeid overfor kreditorer, sponsorer og i enkelte tilfelle det offentlige – Strømsgodset fikk i 12. time 420.000 kroner av Drammen kommunes formannskap, og beholder plassen i førstedivisjon. Vålerenga har fått frist til tirsdag 2. desember for å skramle sammen kronene som skal til – supporterklubben Klanen har forpliktet seg til å samle inn to millioner.

Det paradoksale er at Vålerenga er en av de norske toppklubbene som har fått tilført mest penger utenfra de siste årene. Når skipsreder John Fredriksen nå trekker seg ut, har han lagt igjen rundt 70 millioner kroner i klubben. Dermed tilhører han en eksklusiv bande av rikfolk som har svidd av utrolige summer på fotball: Denne uka kunne Økonomisk Rapport, som følger fotballøkonomien nøye, fortelle at norske investorer har tapt en milliard på investeringer i norsk og internasjonal fotball de siste ti årene – siden 1999 har de tapt mer enn 300 millioner på lag i eliteserien.

De store tapene her hjemme er det nevnte John Fredriksen, Kjell Inge Røkke og Atle Brynestad som har tatt: Kjell Inge Røkke har gått inn med konsernbidrag på omlag 110 millioner i Molde, Atle Brynestad har brukt drøye 50 millioner på Lyn. John Fredriksen hadde brukt 40 millioner på Vålerenga, men det var altså før han sletta gjelda på i overkant av 30 mill. Ved reisens slutt viser taksameteret godt 70 millioner. Og disse tallene omfatter ikke hva investorene har investert i for eksempel anlegg, eller hvilke tap de har tatt på fallende aksjekurser.

Man skulle tro at med slike investeringer var Molde, Lyn og Vålerenga suverene i norsk fotball. Det er altså ikke tilfelle. De sportslige resultatene har gått opp og ned, og alle tre lagene var involvert i nedrykksstriden i høst. I motsatt ende finner vi Rosenborg, en av tre klubber i eliteserien som har valgt ikke å støtte seg til et aksjeselskap, men forvalter alt selv. I sommer sa sportsklubben Brann opp avtalen med Brann ASA, og i Bodø er man også i ferd med å avvikle aksjeselskapet. Når Vålerenga Fotball ASA forsvinner, er stillingen åtte-seks i favør av klubber som samarbeider med et aksjeselskap. I løpet av neste år kan AS-klubbene være i mindretall.

Det ville være for enkelt å si at aksjeselskapene er klubbenes forbannelse. På 1990-tallet hadde mange av klubbene økonomiske problemer, og prisen for å skaffe seg nye, habile spillere var høy. De trengte penger. Samtidig stod investorene klare, med mer penger enn de visste hvor de skulle gjøre av, muligens et visst fotballengasjement og med et visst håp om å tjene penger på stigende aksjekurser og på avkastning fra kjøp og salg av spillere. Overfor Økonomisk Rapport peker Hallgeir Gammelsæter, foreleser i fotballøkonomi ved Høyskolen i Molde og medforfatter av boka «Kampen uten ball», på at investorene må deles i to grupper: På den ene siden storinvestorer uten særlig peiling på fotball, men som likevel øvde mye innflytelse over det sportslige. På den andre siden lokale investorer som ville støtte klubben, men som innså at de faktisk måtte samarbeide med dem som hadde kompetanse på fotball.

Det er imidlertid Rosenborg som tør være lærestykket: i Trondheim ga man blaffen i aksjeselskap og investorer, ikke fordi det i seg selv var galt å få med pengesterke støttespillere, men fordi spørsmålet er galt stilt når svaret er millioner. Penger til spillerkjøp, lønninger og anlegg er nødvendig, og Rosenborg hadde sine sponsorer, men det er det sportslige som må ligge i bånn.

Og med Rosenborgs sportslige suksess kommer pengene så visst trillende: Ikke bare er det lønnsomt å være suveren i eliteserien, deltakelsen i Champions League tilfører klubben 40 millioner per år – så langt har de samlet sett dratt inn en halv milliard på deltakelsen. Kombinasjonen av egne penger og en langsom sportslig opprusting gjør at ingen norske klubber for øyeblikket truer Rosenborgs posisjon. For de andre klubbene betyr det at Rosenborg kan snappe ethvert nytt talent som dukker opp i norsk fotball – og dermed utarme de andre klubbene sportslig.

I Vålerenga var det opprinnelig Øystein Stray Spetalen som i 1996 gikk inn med sine millioner, og som krevde innflytelse for pengene. Det innledet en femårsperiode med hyppige trenerskifter og voldsomme arbeidskonflikter, opprykk til eliteserien og nedrykk igjen til førstedivisjon. Så kom John Fredriksen på banen, med en annen innstilling enn Spetalen. Klubben returnerte til eliteserien høsten 2001, seiret i cupfinalen 2002, men har altså brent av alle Fredriksens millioner – og noen til. Nå tvinges Vålerenga til å stå på egne bein, og med det ryker julepresangene til mange unger på Oslo Øst: I skrivende stund har Klanen samla inn drøyt én million kroner, og det er god grunn til å tro at målet om to millioner nås innen mandag.

Da er det flere enn Vålerenga som bør starte arbeidet med å finne seg sjæl: Stole på egne krefter. La trenere og klubbledelse jobbe langsiktig og planmessig. Sette tæring etter næring. Lage gode spillere av den stallen man har, og bare kjøpe nye når man vet hva man skal med dem. Det er tross alt fotballen vi jubler for. Ikke pengene.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.