Tilbake til bedehusene

Det kan bli tomt i Valgerd Svarstad Hauglands vinglass i framtiden, hvis avtroppende KrF-nestleder Odd Anders With får det som han vil.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Fra å være et nesten 20-prosentsparti vinteren 1998, har Kristelig Folkeparti falt til fattige syv prosent på de siste meningsmålingene. Nå varsler partiet at de skal søke tilbake til de kristne grunnverdiene. Avkristninga har tydeligvis gått for langt.

Nå er det ingen nyhet at det går opp og ned med de fleste politiske partier på meningsmålingene. Oppgang og nedgang på meningsmålingene kan imidlertid være en forvirrende affære – ikke minst fordi hukommelsen ser ut til å svikte så lett. Det hersker alminnelig enighet om at dagens meningsmålinger for regjeringspartiet KrF er, om ikke katastrofale, så slett ikke gode. Målt mot partiets oppslutning de siste fem årene, er nok det riktig. Men tall rundt seks, syv og åtte er slett ikke uvant for KrF. Det var slike tall de fikk hver måned gjennom hele første halvdel av nittiårene. KrFs store oppgang startet våren 1997, da det ble stadig tydeligere for flere velgere at en sentrumsregjering av Sp, Venstre og KrF faktisk var et alternativ. Uten tro på Høyre og Frp, og med et intenst ønske om et alternativ til Ap, sluttet flere sentrums- og høyrevelgere seg til statsministerkandidatpartiet. Og enda mer interessant: Kristelig Folkeparti rakk bare å stige noen få prosentpoeng fram mot valget. Det var først og fremst etter at Kjell Magne Bondevik hadde satt seg i statsministerstolen, at det virkelig tok av. KrFs oppslutning i februar 1998, fem måneder etter regjeringsskiftet, var langt mer enn dobbelt så høy som ett år tidligere.

Det ville overraske stort om ikke kloke hoder i Kristelig Folkeparti har gjort seg noen tanker rundt det faktum at partiet deres steg til uante høyder første gang Bondevik ledet en regjering, men falt som en stein da de forsøkte seg igjen. Forklaringene kan sikkert være mange – det handler om Høyres og Frps vekst, og det handler om forskjellen mellom å være storebror og lillebror i regjering. For å nevne noe.

En vesentlig forskjell var imidlertid også at KrF hadde et klart politisk program da Bondevik I fikk innpass i regjeringskontorene, etter at Thorbjørn Jagland kastet kortene. Ikke bare hadde de vist at sentrumsregjeringen, som kommentatorer, Ap- og Høyre-politikere hadde dømt nord og ned, kunne realiseres. De hadde også på blokka saker som tydeliggjorde KrF som politisk parti. De mest sentrale grepene var kontantstøtten og verdikommisjonen. Bare kontantstøtten fikk praktisk betydning for folk flest, men begge sakene fortalte folket hva KrF er opptatt av. Slike symbolsaker hadde ikke KrF da de gikk inn i regjering med Høyre. Foran valget i 2001 hadde de bare «Stem på en statsminister».

KrFs egen nøkkel til suksess var å gjøre kristenpartiet til et bredt verdiparti. Man skulle ikke måtte gå i bedehus for å stemme KrF, ei heller spytte i glasset. Om muslimer eller andre ikke-kristne ikke kan få tillitsverv i partiet, har de appellert til verdi- og familieorienterte innvandrere. KrFs egen råkjører fra Oslo, Lars Rise, har skapt seg et godt kontaktnett blant hovedstadens muslimer ved å snakke om familiepolitikk og Kashmir. Det kristne ble tonet ned. De allment verdiorienterte ble kjørt i front. Slik skulle også muslimer, humanetikere og satanister kunne stemme for kontantstøtte og kjernefamilien.

Fem år etter suksessmålingene er KrF oppslutningsmessig tilbake på start. Nå oppstår uorden i rekkene, fordi partiets tillitsvalgte ikke lenger vet hvem de representerer, hvor mange av kjernevelgerne som er igjen, og hvor mange av dem som strømmet til i sentrumsrus som vil være lojale.

Derfor må partiet forsøke å finne en ny vei. Så langt tyder mye på at de vil forsøke å gjenvinne kjernevelgerne i bedehusene. Ett signal om dette kom i Vårt Land sist lørdag, der avtroppende nestleder Odd Anders With tok til orde for en tydeligere profil på «kristne kjernesaker». Israel- og alkoholpolitikken nevnes som eksempler. For Israel-vennene har, ikke minst etter den Midtøsten-konsensusen som oppstod i norsk politikk etter Oslo-avtalen, ikke lenger noen grunn til å stemme KrF. De kan heller stemme på Frp, som vil stå last og brast med den sionistiske staten. Og i alkoholpolitikken har kristenpartiet vært med på den ene avgiftsreduksjonen etter den andre. Nå må de akseptere at rusbrusen inntar butikkhyllene også – for ikke å snakke om at subsidiene på postsending av medisiner forsvinner, mens subsidiene på postsending av sprit består.

Odd Anders Withs utspill lørdag ble fulgt opp av en pressekonferanse tirsdag, der KrF-ledelsen varslet større fokus på kjernesakene. En mer restriktiv alkoholpolitikk (for eksempel øl- og rusbrusmonopol i kommunene), en ny familiemelding og økte midler til dåpsopplæring er blant sakene. Partiet vil også ha vedtatt en streng bioteknologilov. Problemet deres er, som i alkoholpolitikken, at de ikke uten videre får det som de vil. Under Bondeviks ledelse innføres EU-direktivet om patent på liv, og det er ikke gitt at regjeringspartnerne vil være med på å begrense bioteknologiens muligheter.

Det synes som om KrFs egen analyse av partiets tilbakegang, er at de har forskrevet seg. Derfor skal de støtte seg mer på det tradisjonalistiske beinet. Problemet deres er imidlertid at kjernevelgerne på bedehusene aldri har gitt dem større oppslutning enn seks, syv, åtte prosent. Altså den oppslutningen de har på meningsmålingene i dag.

KrF er blant partiene med den høyeste gjennomsnittsalderen blant velgerne. Det har fått enkelte til å spå partiet en sakte død, siden velgerne med tiden dør ut. Spådommen er neppe riktig. Det vil alltid være nok av dem som med alderen blir mer opptatt av det hinsidige enn av det dennesidige. Det gjelder å sikre seg mens en kan.

I siste halvdelen av 1990-tallet klarte KrF å trekke til seg velgere som ga blaffen i livet etter døden, men som engasjerte seg i dennesidige spørsmål som familiepolitikk, oppløsning av sosiale nettverk – og Arbeiderpartiets sviktende vilje og evne til å holde velferdsstaten ved like. Det ser ikke ut som om tanken har slått KrFerne, men kanskje skyldes tilbakegangen også at partiet deltar i en regjering som i sak ikke har vært på offensiven i saker som handler om å styrke fellesgoder og fellesverdier, men heller deler ut sølvpenger til de velstående. Det er ikke sikkert at KrF trenger å vende hjem til bedehusene for å komme tilbake som stort parti. Det kan hende at en hjemkomst til det sosialt ansvarlige KrF fra Bondevik I-regjeringens tid er tilstrekkelig.

---
DEL

Legg igjen et svar