Tilbake i Berlin

Denne uka er det 75 år siden jødeforfølgelsen startet i Tyskland. Nå er Berlin igjen i ferd med å bli en jødisk by.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[berlin] Det ligger en veltet stol på Koppenplatz. Monumentet minner om et rom der stoler detter overende når menneskene reiste seg brått, som i frykt. Den veltede stolen er plassert på et imitert parkettgulv. På dette golvet står det også et bord, og en stol nummer to. Monumentet har tittelen «Det forlatte rommet», og er et minnesmerke over jødene som ble drept av nazistene.

I bydelen Mitte i Berlin er historien synlig for den som ønsker å se. På fortauet i Grosse Hamburgerstrasse ligger det små snublesteiner i messing med jødiske navn inngravert. Hever man blikket ser man David-stjerner på flere av bygningene. Her finner man den jødiske høyskolen, det gamle jødiske sykehuset, et tidligere hjem for foreldreløse jødiske barn, den jødiske pikeskolen og en ortodoks synagoge. Hver av bygningene forteller om et jødisk nærvær i Berlin. Dette er historie, men også nåtid. For jødene er tilbake i Mitte og i Berlin. Det forlatte rommet er igjen fullt av mennesker.

Den åpne dørs politikk

Også denne gang kommer jødene østfra. I historisk turbulente tider har den tyske nasjonen alltid hatt et stort innsig av jøder, ikke minst under de russiske pogromene på 1880-tallet. Etter annen verdenskrig var det nesten bare polske jøder igjen i Tyskland: Tidligere KZ-fanger som ikke ønsket, eller kunne, vende tilbake til et kommunistisk Polen.

I dag er det sovjetjødene som vandrer inn i Berlin. Det hele startet da muren falt, og en liten jødisk organisasjon i Øst-Berlin ba tynt for sine religionsfeller i øst.

Vel, faktisk startet det hele med Irene Runge.

– Jeg fortalte den nye østtyske regjeringen at jødene i Sovjetunionen risikerte grove overgrep i det nasjonalistiske klimaet som rådet. Jeg hadde laget et notat hvor Jüdischer Kulturverein ba om at grensene måtte åpnes for alle sovjetborgere med en «J» i passet. Den dag i dag kan jeg ikke riktig forstå at de ga etter. Antakelig skyldes det euforien som grep menneskene den gang. Alle skulle på en måte redde verden, sier hun.

Responsen var formidabel. I løpet av noen år immigrerte rundt to hundre tusen sovjetjøder til et Tyskland som allerede var samlet. Flertallet kom fordi de ønsket et bedre liv, ikke fordi de hadde et bevisst forhold til sin jødiske identitet.

– Mange av dem var jo rett og slett ikke jøder, forteller Irene Runge.

– I jødedommen defineres den religiøse tilknytningen av moren, men i Sovjetunionen spilte det ingen rolle hvem av foreldrene som var jødiske. Konsekvensen var at vi fikk en stor gruppe mennesker som ikke ble anerkjent som jødiske her i Tyskland.

Irene Runge er født og oppvokst som sekulær jøde i Øst-Berlin. Hun hadde ikke til hensikt å gjøre innvandringen til et religiøst prosjekt. Hun hadde heller ikke regnet med at den jødiske immigrasjonen i så stor grad skulle få preg av en helt ordinær innvandring, der store grupper mennesker søkte velferd og arbeid framfor religiøs identitet.

– Jeg skal ikke underslå at innvandringen skapte store spenninger. De vesttyske jødene, med sin polsketniske bakgrunn, var skeptiske til de russiskspråklige jødene, for å si det mildt.

Det oppstod en maktkamp mellom de etablerte tyske jødene som hadde både religionen og Holocaust-erfaringen felles – og de nye sovjetjødene som verken var religiøse eller hadde opplevd dødsleirene. I løpet av få år ble den tyske jødedommen tospråklig. Utenfor Neue Synagoge har plakatene både tysk og russisk tekst. Tyske jøder føler seg fremmed i et miljø der de ikke forstår språket.

Over ti år senere, er fortsatt det jødiske Berlin preget av den religiøse forvirringen som fulgte. Men kaoset har også vært kreativt.

Spirituelt mangfold

– Du er den n’te personen som kommer med et kamera, sier innehaveren av koscherbutikken i Passauerstrasse oppgitt, før han fortsetter:

– Men for all del. Bare ta bildene dine, du.

Det er fredag ettermiddag, og kundene er mange. Jødene i Berlin forbereder sabbaten og handler usyret brød og vin. I Knesebeckstrasse kan ortodokse jøder kjøpe koscher-bagels, og i Tucholskystrasse kan de spise religiøst tilberedt lunsj på Beth cafe. De siste årene har fire-fem koschersteder dukket opp i Berlin. Men dette handler ikke bare om mat, skikker og tradisjoner. Gamle synagoger kommer til liv, og Berlin har fått sin første kvinnelige rabbiner på 70 år. I Litteraturhandlung i Joachimstalerstrasse kan kippa-kledte jødiske menn studere toraen og talmud-tolkninger.

En rundtur i det jødiske Berlin vil enten begynne eller ende opp ved Neue Synagoge i Oranienburgerstrasse, som ble gjenåpnet i 1995. Den gullbelagte løkformede kuppelen reiser seg majestetisk mot himmelen og er et synlig symbol på det nye jødiske nærværet. I Rykestrasse er den gamle synagogen renovert for å ta imot ortodokse jøder fra hele Tyskland. Mindre synagoger sørger for spirituelt påfyll innenfor alle retninger av jødedommen. Det som tidligere var et kompakt og enhetlig samfunn har nå sprukket opp i et kaleidoskopisk virvar.

– Jødene i Berlin trodde de var i ferd med å dø ut, sier Miriam Daur, som lever av å vise turister rundt i det jødiske Berlin.

– Tyskland var ikke noe godt sted å være for oss, og mange dro utenlands for å studere og bo. I dag kommer det jøder fra hele verden for å være med på det som skjer her. Nye minnesmerker, som «Denkmal fur die ermordeten Juden Europas» og det jødiske museet, har skapt gjenklang blant amerikanske jøder som plutselig skjønte at jødedommen hadde overlevd i Europa, sier hun.

Med menneskene kom etterspørsel, initiativ og meningsmangfold. I dag driver de ultraortodokse i Adass Jisroel sin egen menighet etter å ha brutt ut fra et liberalt flertallssamfunn. Nye har kommet til, som det ortodokse Lauder Foundation og det hassidiske Chabad Lubawitsch. I Berlin i dag kan man gå på jødisk yeshiva, eller utdannes til rabbiner på Abraham Geiger-Kolleg.

– Antallet jøder i Berlin er antakelig dobbelt så høyt som det registrerte tallet på 12.000, sier Irene Runge.

– Titusener av amerikanske jøder bor i Tyskland uten å ha oppgitt sin jødiske identitet. Mange av de nye immigrantene har ingen klar religiøs tilknytning.

Ghettoen som aldri var

Kanskje er det denne uavklarte identiteten som er grunnen til at det jødiske Berlin er litt tilbaketrukket. Det fins ingen ortodokse bydeler der man ser jøder i tradisjonell, religiøs klesdrakt. Det er få kontaktpunkter mellom den jødiske minoriteten og det tyske storsamfunnet. Det kan skyldes en viss varhet overfor historien, eller at de fortsatt er for få til å føle seg helt trygge i sin nye rolle. Men det kan også skyldes at det aldri fantes noen ghetto her.

– Jødene kunne alltid bo hvor de ville i Berlin, sier Yaël Goldberg, som var en vanlig tysk student inntil hun fattet interesse for sin jødiske historie.

– Selv om Mitte var en jødisk bydel, var det aldri noen ghetto. Og fortsatt er det slik at Berlins jøder er spredt over hele byen. Det fins ingen bydel der du kan møte et kompakt jødisk miljø innenfor bare noen kvartaler.

Likevel er Mitte bydelen for alle som leter etter fortiden. Den er lang og vond denne historien, og den handler ikke bare om Holocaust. Jødene i Tyskland var ofte knyttet til hoffet med risiko for å bli henrettet når herskeren døde. I 1573 ble de jaget ut av Berlin og Brandenburg, for deretter å bli invitert tilbake hundre år senere da økonomien kollapset som en følge av trettiårskrigen. Her, som andre steder i Europa, var det jødene som ofte reddet statsfinansene. De var handelsfolk og bankmenn, fordi de ikke fikk lov til å jobbe innenfor de tradisjonelle laugene.

I Europa flommet og ebbet den jødiske tilstedeværelsen i takt med pogromer og forfølgelser i de russiske grensestrøkene. Den periodevise innvandringen av fattige shtetl-jøder ble nesten alltid etterfulgt av nye bølger med antisemittisme.

I dag er det få problemer med et tysk folk som tok et grundig oppgjør med nazismen, forteller Irene Runge. De rivningene som finnes, skjer innenfor det jødiske miljøet.

-På sikt vil man komme vekk fra dette, og heller se mer på de mulighetene man har som tysk jøde, sier hun.

Én mann som benyttet seg av muligheten og den åpne dørs politikk, var Igor Sjelmiev. Han kom til Berlin fra et tyrkiskspråklig område i det russiske Kaukasus i 1992.

-Jeg kunne ikke skjønne at jeg forsto alt det folk sa, sier han.

– Overalt snakket folk det samme språket som meg. Det viste seg at jeg var havnet midt i tjukkeste Kreuzberg, humrer han.

---
DEL