Tilbake til postapokalypsen

Mad Max er tilbake på kinoene. Vi tar her en titt på den opprinnelige trilogien, som nærmest har definert den postapokalyptiske filmsjangeren.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Denne uka kommer Mad Max: Fury Road, hele 30 år etter at forrige film i den australske kultserien hadde premiere. Tilblivelsen har vært en lang og vanskelig prosess, men forventningene er ikke blitt mindre av traileren og klippene som er sluppet fra den nye filmen. Her har britiske Tom Hardy tatt over tittelrollen etter australske Mel Gibson, mens regien stadig er ved – for å sitere traileren – «mesterhjernen» George Miller.

De første tre filmene tåler for øvrig alle et gjensyn, noe vi har innvilget oss i ventetiden.

George Miller er opprinnelig utdannet lege, et yrke han også praktiserte i en periode, samtidig som han regisserte kortfilmer på fritiden. I 1971, året han fullførte medisinstudiene, vant Miller en studentpris for en eksperimentell kortfilm som han laget med broren Chris. Prisen var å delta på en filmworkshop på Universitetet i Melbourne. Her ble han kjent med bilentusiasten Byron Kennedy, som skulle bli en nær venn og medprodusent gjennom deres felles selskap Kennedy Miller Productions.

Lovløse gjenger. I 1979 realiserte de Mad Max, Millers spillefilmdebut både som regissør og manusforfatter. Manuset skrev han i samarbeid med James McCausland, basert på en historie utviklet av Miller og Kennedy. Denne hardkokte og dystopiske actionthrilleren utspiller seg i en relativt nær fremtid preget av kaos og energimangel, hvor forbryterske motorsykkelgjenger herjer de mindre urbane delene av Australia. Vi introduseres for Max Rockatansky – i den den gang ukjente Mel Gibsons skikkelse – som en av de få, barske menn som stadig jobber for å opprettholde en viss orden. Etter at makkeren lider en smertefull skjebne i møte med banden til den hensynsløse Toecutter, frykter Max at han selv vil miste den siste resten av menneskelighet som skiller ham fra galningene der ute. Han ber derfor om å få slutte i politiet, men overtales til å ta en ferie med sin kone og deres nyfødte barn før han bestemmer seg.

Det ligger i sjangerkortene at Max ikke skal forbli en lykkelig familiemann. På bilturen innhentes han av volden i form av Toecutter og bøllene hans, og med dette mister han brutalt sine nærmeste. I filmens siste del begir Max seg ut på et nådeløst hevntokt som kan lede tankene til Charles Bronson i den fem år eldre Death Wish.

Kurosawa og Kubrick. Mad Max skildrer et samfunn i energikrise (Millers ideer skal ha hatt sitt utspring i oljekrisa noen år tidligere) og brutal oppløsning, men er mer dystopisk enn direkte postapokalyptisk. Filmen har blitt kalt en punk western – og det er ingen dårlig beskrivelse. Riktignok er ikke Max i utgangspunktet like ensom som revolvermennene som vanligvis rir inn i westernbyene, men ved filmens slutt er han ikke desto mindre nødt til å møte solnedgangen alene. George Miller skal da også ha hentet inspirasjon fra flere av filmene til japanske Akira Kurosawa, deriblant Syv Samuraier (1954) – som igjen har inspirert flere filmer innen westernsjangeren. I tillegg kan man se noen åpenbare paralleller til Stanley Kubricks A Clockwork Orange (1971), med sin pessimistiske og lettere karikerte fremtidsskildring. Ikke minst er likhetene tydelige i Millers frodige og tegneserieaktige galleri av outrerte bad guys, komplett med en gjennomgående overdreven spillestil.

Det ligger i sjangerkortene at Max ikke skal forbli en lykkelig familiemann.

Et påfallende trekk ved flere av de lovløse mennene er at de fremstår som androgyne og sågar tiltrukket av hverandre. Enten det skyldes homofobi fra filmskaperens side eller et ønske om å spille på eventuelle følelser av denne typen hos publikum, gir dette aspektet unektelig en viss bismak av fordommer. Like fullt er Mad Max en fengende «opprinnelseshistorie» om den ordknappe, pragmatiske og handlekraftige Max. Dessuten viser Miller allerede i sin debutfilm at han er en visjonær og nyskapende regissør med et betydelig talent for virtuose actionsekvenser, til tross for begrensede økonomiske rammer.

Økonomisk suksess. Mad Max kom som en del av den nye bølgen av australsk film på 1970-tallet, og gjorde sitt for å sette flere av disse filmene på det internasjonale filmkartet. Da Millers film ble lansert i USA i 1980, var det pussig nok i en versjon dubbet av amerikanske skuespillere, angivelig fordi man fryktet at den australske dialogen ville være vanskelig å forstå.

Både internasjonalt og i hjemlandet ble Mad Max en stor økonomisk suksess. Faktisk beholdt den posisjonen som verdens mestselgende film i forhold til produksjonskostnader i 20 år, frem til den ble slått av The Blair Witch Project (1999) – en rekord som naturligvis må ses i sammenheng med filmens svært beskjedne budsjett på kun 350 000 dollar.

Landeveiens kriger. I 1981 kom oppfølgeren, som opprinnelig bare het Mad Max 2. I USA ble den imidlertid lansert med undertittelen The Road Warrior, og i Norge ble den tilsvarende døpt Mad Max 2: Landeveiens kriger. Denne gang beveget Miller seg definitivt over i et postapokalyptisk landskap. Handlingen foregår fem år etter første film, og en global krig har nå omgjort verden slik vi kjenner den til ørken og ødemark. Mat, vann og ikke minst drivstoff er knappe, og følgelig ettertraktede ressurser.

Max er blitt en klassisk, ensom antihelt, med en hund som eneste følgesvenn – hvis boksemat de begge lever av. Jakten på drivstoff fører imidlertid Max til en gruppe mennesker som har bygget sitt eget oljeraffineri. Motvillig skal han etter hvert lede disse i kampen mot «The Humungus» og hans onde bande, som prøver å sikre seg de sorte dråpene.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here