William Blake skrev: «Jeg vil ikke beregne og måle, min oppgave er å skape.» Det var kreftenes innvirkning på sjelslivet og deres virksomhet i verden som ble emnet for hans diktning og billedkunst. Når Londons Tate Britain nå åpner dørene for den største Blake-mønstringen på 20 år, er det først og fremst billedkunstneren som vises, men dikteren er aldri langt unna.
Selv så han sine dikt som bilder og sine bilder som dikt. Når Blake, som levde fra 1757 til 1827, har vist seg å klare overgangen til det 21. århundre, er det fordi hans kunst og diktning hele tiden handler om overskridelser av grenser vi har satt som rammen rundt vårt liv – grenser mange er gått lei av. Parallelt med dette har det oppstått et behov for å frata akademikerne deres nesten krampaktige hold over Blake og gi ham tilbake til det folkelige miljøet han opprinnelig kom fra.
Møtet med Blake i dag skjer i stadig større grad som et møte mellom hans kunst og publikum. Blake skal oppleves, oppfattes med følelser og fantasi, ikke begripes i hjel gjennom et akademisk begrepsapparat. Mens bøkene hans en gang ble regnet for å være uleselige, har de i dag kultstatus. «Når persepsjonens dører er renset, vil vi se verden slik den er, uten begrensning.» Dette er et kjent Blake-sitat som bandet The Doors hentet sitt navn fra. Og mens beatpoeten Allen Ginsberg etter eget utsagn opplevde å se Blake i en visjon, har Patti Smith kalt en av sine låter «My Blakean Year».
Ingen som har befattet seg med Blake, har vært umerket av ham. Egentlig ber han deg om å bryte ned den kjente verden og bygge den opp igjen med nye elementer. Noen av byggesteinene er seksualitet, energi, og en ny religion som ikke var grunnlagt i moralismen.
Hippietid og New Age
I etterkrigstiden ble Blake betraktet som politisk symbolist. Hans «Dark Satanic Mills» var rett og slett fabrikkene. På amerikanske universiteter leste mange opposisjonelle 68-studenter ikke bare Marx og Marcuse, men også William Blake. Av ham lærte de at «vredens tigre er klokere enn undervisningens hester». Diktet «The Tyger», ble et symbol på revolusjonære energier.
I hippietiden ble William Blakes The Marriage of Heaven and Hell en omvendt bibel for antimoralismen. Også begrepet «New Age» er lånt fra Blake. Han tilegner et av sine dikt «The Children of a New Age». Han mente at det var fremtidens generasjoner som kunne få åpnet sine sanser slik at man kunne ta inn flere dimensjoner av virkeligheten.
Man begynte å lese Blake alternativt, men egentlig leste man ham slik mystiskere alltid er blitt lest. Blake var ikke bare antiborgerlig. Han var en av historiens største kritikere av materialismen og rasjonalismen. «Mindre enn Alt kan ikke tilfredsstille mennesket», er et av hans utsagn. Det som ligger utenfor erfaringen, og som vi ikke kan vite noe om, det blir for Blake det eneste som er verd å utforske. Det er fantasien, imaginasjonen, som er nøkkelen. Ved hjelp av den sprenger vi oss inn til det egentlig liv, som Blake kalte evigheten. «The Doors» hos Blake er ikke bare dører inn til sanseligheten, men til oversanseligheten, til den verden han alltid hevdet å stå i kontakt med. Denne siden av Blake interesserte parapsykologene. Blake har alltid levd et dobbeltliv, ett i de akademiske bøker, et annet i folks fantasi og forestillinger.
London Tate
På Tate skal publikum få møte Blake på en ny måte. 300 verk er med, fra Tates egen samling og museer i andre land. To av hans visjonære bilder – «Nelsons åndelige skikkelse leder Leviathan», og «Pitts åndelige skikkelse leder Behemoth» vil bli projisert digitalt i kjempeformater. Blake tenkte seg disse som veggdekorasjoner, men det opplevde han aldri å se realisert.
Hans kone Catherine, som var en støtte for ham – og trykket og håndkolorerte mange av hans arbeider – blir nå fortjenstfullt trukket frem fra glemselen. Hun hadde bestandig gjemt unna noe når tidene var trange. Han kalte henne Enitharmon, den kvinnelige del av skaperen Los (av Sol) – hans alter ego.
Også London, der Blake virket i hele sitt liv, er i fokus. Han kalte den Golgonooza, fantasiens evige by, men den kunne også være et mørkt dyp, hvor alt menneskelig lider nederlag. Slik kunne Blake gi uttrykk for motsetningene som fylte ham og som han så daglig rundt seg. Slik de kom frem i Uskyldens og erfaringens sanger, som han hjemmeproduserte etter en egen hemmelig metode og trykket på sin egen presse. Denne hans eneste utstilling i brorens butikk i 1809 tiltrakk få. Den skal nå rekonstrueres slik at dagens publikum får se bildene som hang der.
Haugar Museum
På slutten av livet laget Blake sterke illustrasjoner til Dante og Jobs bok. Det er sistnevnte som vises på Haugar. «I sin behandling av lys og skygge overgår han Rembrandt», skrev kunstkritikeren John Ruskin om denne serien – som viste mangfoldet i Guds vesen. For Blake handler også Jobs bok om morallovens fallitt og tilgivelsens triumf. «Først kommer Gud og slår deg i hodet med en klubbe», uttalte han. «Så kommer Jesus og setter plaster på såret.»
Den lille kretsen unge beundrere som kom til hans enkle værelse ved Themsen, kalte det «fortolkerens bolig». Blake kunne tale med dem om sine visjoner og sitt kunstsyn uten å bli møtt av skepsis. Hans edle fattigdom ble respektert.
Kunstnervennen Samuel Palmer sa senere om ham: «Han var en mann uten maske. De fleste av oss går gjennom livet uten å kjenne de krefter som styrer oss eller omverdenen. Blake kjente dem og vant kontroll over dem. Derfor var han et virkelig fritt menneske.»
