Til Senegal med Said i sekken

Multikulturalist eller ikke. Når man møter det absolutt fremmede for første gang, er det klart man føler sine egne fordommer tydeligere enn tidligere.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Allerede idet man kommer til Dakars mer nedslitte forsteder – langs jernbanelinjen som fører til Malis hovedstad Bamako og langs hovedferdselsåren som forbinder Dakar med resten av Senegal, motorveien via den skitne småbyen Rufisque og den litt større Thies, kan man se geiter i hopetall i gatene. De står bundet med en halvmeter slakk i solsteiken, hvor de breker og lukter på geiters vis.

I Saint-Louis, nord i Senegal, er det bare den forsofne tennisklubben som er forskånet fra de firbentes herjinger. Overalt ellers på den smale øya i Senegal-elven, en elv som markerer grensen til Mauritania, domineres franskmennenes tidligere kolonihovedstad av geitenes tilstedeværelse.

Utenfor en av de mange moskeene, hvorfra imamene hver morgen klokken fem kaller byens innbyggere til dagens første bønn, ligger et kanonløp og ruster i heten. Kanonen kan fra 1659 til Senegal vant sin uavhengighet i 1960 ha bidratt til å forsterke franskmennenes bastion i Vest-Afrika – fortet i Saint-Louis. Nå ligger den der, i likhet med tennisklubben, som et langsomt forvitrende vitnesbyrd om en voldelig kolonial historie.

Bussturen

Det er dette jeg er på vei bort fra, idet den skranglete minibussen stopper for tjuende eller trettiende gang i et veikryss for å slippe av en lokal madam, eller plukke opp en fattig bonde på vei til en slektning i Dakar. Snart her, snart der. Det blir god tid til å lese Edvard Saids klassiker Orientalismen, og gjøre seg noen tanker om opplevelsene i Saint-Louis:

De fire parallelle gatene, som strekker seg fra øverst til nederst på øya som utgjør byens sentrum, og de mangfoldige gatene som krysser disse fire, har i månedsvis, gjennom hele regntiden, som strekker seg fra mai til november, vært oversvømmet. De har blitt en yngleplass for malariamygg og andre innsekter. Nå svever disse i hopetall over de våte gatene og bidrar til en følelse hos den besøkende av at naturen er i ferd med å gjenerobre byen som i sin helhet er preget av kolonitidens arkitektur. Boken Saint-Louis du Senegal: Mort ou naissance (Saint-Lois i Senegal: Død eller gjennfødelse) av franske Régine Bonnardel gir et vitnesbyrd om at byen også på det økonomiske området har hatt en negativ utvikling etter kolonitidens slutt. Arbeidsledigheten har økt, det samme har fattigdommen, blant annet på grunn av spansk og russisk overfiske i de en gang rike farvannene utenfor kysten. Manglende vedlikehold av byens bygninger, og søplete gater som et resultat av manglende renovasjonsvesen, er bare toppen av isfjellet.

Det er altså dette som skjer når den europeiske sivilisasjon overlater afrikanerne til seg selv, kunne man tenke. Malingen flasser av, geitene erobrer gatene. Kulturen forsvinner og erstattes igjen av ren natur. Og noe slikt er det faktisk jeg tenker, der jeg sitter inneklemt mellom madammen og bonden. I møtet med det fremmede – jeg har aldri vært i Afrika tidligere, og snakker verken fransk, eller noen av de lokale språkene, som for eksempel wolof, noe som bidrar betraktelig til fremmedgjøringen – får man god anledning til å kjenne på egne fordommer.

Lompul

Rett før denne bussturen, som altså er i ferd med å bringe meg til Dakar, og en ventende intervjuavtale med journalist Latif Coulibaly, en intellektuell av fransk merke, som denne sommeren har skapt bølger i det senegalesiske politiske landskapet med en bok som avslører korrupsjon i president Abdoulaye Wades regjering, besøker jeg landsbyen Lompul.

Besøket er organisert av turistbyrået i Saint-Loius, og representerer selvfremstillingen landet ønsker å tilby utlendinger på besøk. Det er en selvfremstilling som utvilsomt er ment å tjene nettopp de fordommene jeg nå har rukket bli meg bevisst, ved å fremby det eksotiske tradisjonelle og urørte landsbysamfunnet.

Men dette var før Saids bok kom opp av sekken. Og det var mest vemmelse i dette landsbymøtet. Guiden gav beskjed om at man kunne ta så mange bilder man ville, og at det ikke var nødvendig å spørre om tillatelse av dem man tok bilde av. Det var ingen kommunikasjon på tvers av de enorme kulturelle avstandene, bare en rutinemessig te-seremoni, som landsbyboerne hadde vært igjennom utallige ganger før. Hver gang noen turister forvillet seg med på turist-byråets guidede tur til «Det virkelige Afrika».

At den vestlige fremstillingen av Orienten, slik den har gitt seg uttrykk i alt fra klassisk litteratur til vitenskapelige studier av området har fortegnet en kompleks og mangefasettert virkelighet, ja den bærer til og med med seg det ideologiske grunnlaget for både rasismen og kolonialismen, er en ting. I dag lever dette videre i universitetenes «områdestudier», i vestlige mediers fremstilling av Islam i terrorismens tidsalder, og altså i mitt aller første møte med Afrika. Så dypt er det festet.

Men samtidig, skriver Said, har Orienten selv tatt over denne fortolkningen, og bruker den i sin egen selvframstilling. Det var godt synlige i Lompul.

Det er imidlertid ikke hele historien. For dette har også blitt landsbyens overlevelsesstrategi i et land hvor jorda eroderes på grunn av ensidig jordbruk, i all hovedsak jordnøttproduksjon, og arbeidsledigheten i 2001 var oppe i 48 prosent. Det er fattigdommen som driver disse menneskene ut i den integritetsutslettende turistvirksomheten. Turistenes blitzregn kan man vel alltids leve med, så lenge det bringer mat på bordet, synes tanken å være. Og den er det ikke vanskelig å forstå når få kan lese og skrive, og utdanningsnivået er lavt, slik at andre muligheter sjeldent byr seg.

Intervjuet

Bussen har snirklet seg inn til Dakar nå, og i avisene kan man lese om en ung politisk leder som har blitt banket opp på gaten av regimets tilhengere. Jeg møter Latif Coulibaly på journalistskolen hvor han er rektor, og han kan fortelle at hans bok som avslører korrupsjon i regjeringen til Wade ble møtt med trusler. «Vi må knekke mr. Coulibalys satanistiske penn,» skal landbruksministeren ha sagt. Likevel lar ikke Coulibaly seg skremme.

«Vi må etablere en politisk offentlighet hvor det er mulig å si hva man mener om de som styrer landet. Det er derfor jeg har skrevet boken min om Wade,» kan han fortelle meg.

Med det retter han søkelyset mot mangelen på en middelklasse, og hvordan middelklassen i et land som av Verdensbanken i mange år har blitt nektet å ansette nye funksjonærer, lærere og så videre over tid forsvinner. Og en middelklasse er viktig for at demokratiet skal fungere. Ved siden av tilgang til vestens markeder, er det de viktigste forutsetningene for utvikling, mener Coulibaly.

Modernisering

En analfabetisme på 60 prosent, en befolkning hvor halvparten av menneskene er under 15 år, og en synkende levestandard etter blant annet en befolkningsdobling i løpet av de siste femten årene til tross, Senegal har vært et relativt stabilt land siden selvstendigheten. Med unntak av en militær konflikt mellom regjeringen og en gruppe separatister i Casamance-regionen i sør, som har vart i mange år, har Senegal vært forskånet fra borgerkriger, statskupp og lignende. Med tanke på demokrati, ser Senegal derfor ut til å være et afrikansk glansbilde. I en afrikansk kontekst må vel dette være ganske bra, tenker jeg – men blir møtt med følgende harang: «Hvorfor må vi sammenligne oss med de andre Afrikanske landene, som har stagnert med hensyn til å utvikle demokrati. Jeg vil ikke sammenligne Senegal med Liberia, Sierra Leone eller Kongo, men med ditt land, eller Frankrike eller USA. Jeg hater folk som forfekter at Senegal er et eksempel til etterfølgelse i Afrika. Senegal må være et eksempel til etterfølgelse globalt sett.»

Det er Coulibaly som hever stemmen, og jeg lurer på om han ikke har rett i at det er et snev av den orientalismen Said angriper i min antagelse om at senegaleserne måtte være godt fornøyde, all den tid mange andre Afrikanske land har det atskillig vanskeligere.

Touba

I en annen del av landet kaller en imam inn til den andre bønnen for dagen i det som sies å være den største moskeen sør for Sahara. Det gjør han hver dag, men denne dagen inviterer imamen hjem på middag etter bønnen.

I det svarte Afrika. I byen Touba, høyborgen til den vestafrikanske varianten av Islam. Den kulturelle avstanden, som i Lompul var holdt innenfor de trygge rammer av turist-byråets iscenesettelse, er nå i fri flyt.

Etter den stekte fisken og den kokte risen, servert på et stort fat, og ideelt sett spist med hendende, men som jeg inntar med en skje som vertskapet i all hast henter, blir vi sittende tause. Verken de besøkende eller vertskapet vet hvordan situasjonen skal håndteres.

Og vertskapet i denne sammenhengen, det er en av imamens fire koner. Selv sitter han i et tilstøtende rom, uten å snakke med oss. I det turen går videre er han imidlertid på plass med sin skoggerlatter. En rullende latter som gjør den anspente og kommunikasjonsløse situasjonen mindre truende.

Avgrunnen mellom imamen i Touba og en sekulær vestlig journalist kan tettes med det allmennmenneskelige smilet.

Geitene

Likevel er det disse fenomenene som gjør det så vanskelig å si noe bastant om utvikling i klodens fattigste verdensdel: Den postkoloniale ambivalensen paret med mine egne vansker med å skille utviklingsbehov fra kulturtrekk når kulturforståelsen er så redusert av en orientalistisk ryggmargsrefleks, selv etter et års tid i den liberale venstresidens multikulturalisme, gjør akkurat det til en risikabel affære.

Tankene går igjen til tennisklubben i franskmennenes gamle kolonihovedstad Saint-Louis, hvor jeg, i alle fall på denne tiden av året, var en av ytterst få gjester. Om geitene som preger gatebildet i fremtiden vil stå bundet også til stolpene som holder tennisnettet oppe i tennisklubben, og således inntar kolonialismens siste bastion, trenger derfor ikke å være nok et tegn på verdensdelens stadig forverrede tilstand. Det er ikke bare et spørsmål om mangel på utvikling, men også et spørsmål om kulturelle trekk. Idet Toubas Grand Mosque gradvis forsvinner i horisonten på en ny minibusstur mellom en ny lokal madam og en ny bonde på vei til en slektning i Dakar skjønner jeg at jo flere geiter, jo bedre er det kanskje, for den vestlige stilen trenger ikke være svaret på Afrikas utfordringer. Og en geit eller tre er vel en slags rikdom – selv om de altså lukter på geiters vis.

---
DEL

Legg igjen et svar