Til alle verdens hjørner

Arbeiderpartiet er bremsekloss for et nytt forslag som kan hindre at norsk ammunisjon havner i Saudi-Arabia, Sri-Lanka eller Kongo.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

– Hva jobber han med? sa Åse.
– Mener du faren min? sa Ole.
– Ja?
– Jeg vet ikke helt hva han gjør, men han kaller seg dreier. Han tar på seg kjeledress når han kommer på jobben. Og jeg tror ikke han tenker en tanke mens han er der, om du skjønner hva jeg mener. Han tenker ikke så mye ellers heller, forresten.
– Kanskje han ikke forteller deg alt han tenker, sa Åse.

Slik åpner romanen In Vivo av Geir Gulliksen og Håvard Syvertsen. Faren til Ole jobber på våpenfabrikken på Kongsberg.

Slik faren til Ole ikke snakker så mye om at jobben hans er å produsere våpen, liker ikke det offisielle Norge å snakke om at dette såkalte fredslandet, den humanitære stormakten Norge, er en av verdens største våpeneksportører. 10. oktober arrangeres en høring i Stortinget, der det vil bli fremmet en rekke nye forslag om endringer i norsk våpeneksport.

Ny eksportrekord

I 2006 var Norge verdens største våpeneksportør i forhold til folketall, ifølge tall fra SIPRI, Stockholm International Peace Research Institute. Så i 2007 satte Norge rekord, med den største våpeneksporten noensinne, ifølge SSB. Det siste året har imidlertid flere land økt sin eksport vesentlig, slik at Norge ikke lenger er verden største våpeneksportør per innbygger, til tross for at også norsk våpeneksport økte med fire prosent fra 2006 til 2007.

I fjor eksporterte Norge forsvarsmateriell for 3.648.937.000, altså 3,6 milliarder kroner. Noe av det går rett til land som Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater og Oman. Dette er kun såkalt B-materiell, som ikke er våpen, men annet militært utstyr. For øvrig eksporterer Norge våpen til land som Tyskland, Tsjekkia, Storbritannia og USA.

En av våpentypene det er størst fare for at kommer på avveie, er håndvåpen og tilhørende ammunisjon. Håndvåpenammunisjon utgjør en stor andel av Norges våpeneksport. Den norske staten eier 50 prosent av Nammo, som er verdens fjerde største ammunisjonsprodusent. Nammo har fabrikker på Raufoss, i Sverige og i Finland.
– Det er en reell risiko for at norskprodusert ammunisjon kan bli reeksportert til stater Stortinget har definert som land der norsk ammunisjon ikke skal havne, sier Camilla Sandbakken, rådgiver i utviklingspolitisk avdeling i Kirkens Nødhjelp.

Per i dag krever Norge en sluttbrukererklæring fra alle land, med unntak av nettopp Nato-landene og de nordiske landene. En sluttbrukererklæring er en garanti for at våpen ikke selges videre fra kjøper.

Alexander Harang er ekspert på våpenhandel og skrev våren 2008 en rapport på oppdrag for Kirkens Nødhjelp der han dokumenterer at både USA og flere av de nye Nato-landene, som Polen, Tsjekkia og Slovakia eksporterer håndvåpenammunisjon til en rekke land som Norge sier nei til å selge våpen til. Disse Nato-landene er alle kunder av Nammo. Rapporten konkluderer med at norske eksportregler ikke garanterer mot at norsk militærmateriell kan videreselges. Norskproduserte våpen og ammunisjon kan dermed ende opp i alle verdens hjørner.

Hvert år dør anslagsvis 500.000 mennesker som følge av bruk av håndvåpen, det tilsvarer ca. 1300 dødsfall hver dag, og mer enn én million mennesker skades årlig. Kontroll med spredningen av håndvåpen og ammunisjon regnes derfor som svært viktig for utvikling i fattige land.

Camilla Sandbakken mener at regjeringen bør innføre en reeksportgaranti ved eksport av håndvåpenammunisjon, også for Nato-land og de nordiske landene. Dette er et nytt forslag, som ikke er like omfattende som en sluttbrukererklæring, og vil bli lansert for Stortinget 10. oktober.

– Ikke noe stort problem

Statssekretær i Utenriksdepartementet Raymond Johansen (Ap) avviser imidlertid en innstramning av eksportreglene.
– Kan regjeringen garantere at norske våpen eller ammunisjon ikke videreselges og havner i områder der regjeringen ikke ønsker det skal havne, som Sri Lanka, Kongo eller Saudi-Arabia?
– Forsvarsmateriell som eksporteres fra Norge er kun til bruk for de som kjøper det, og vi eksporterer ikke våpen til landene du nevner. Vi krever en sluttbrukererklæring fra de aller fleste land, og dersom landene vi selger til, ønsker å reeksportere, kreves det norsk godkjenning av dette, svarer Johansen.

– Men Norge krever ikke en sluttbrukererklæring fra andre Nato-land, og både USA og en del av de nye Nato-landene, som Polen, Tsjekkia og Slovakia, selger våpen til land Norge ikke ønsker å selge våpen til?
– Vi har lange og gode tradisjoner for samarbeid med våre allierte, og vi stoler på våre allierte.

– Men det finnes dermed ingen garanti mot at våpen kan videreselges fra våre allierte til landene jeg nevnte?
– Nei, men vi kjenner ikke til mange eksempler på reeksport, og ser ikke på dette som noe stort problem, sier Johansen.

Dermed er sjansen for at det nye forslaget om en reeksportgaranti vil bli vedtatt, liten. Men det er en viss bevegelse i det politiske landskapet i dette spørsmålet. SV har lenge vært svært kritiske til regjeringens politikk på dette området, og stortingspolitiker Bjørn Jacobsen (SV) har uttalt at norsk våpeneksport systematisk ødelegger for norsk utviklingspolitikk. Også Senterpartiets forsvarspolitiske talsmann, Alf Ivar Samuelsen, er nå positivt innstilt til sluttbrukererklæringer. – Senterpartiet ønsker at det innføres sluttbrukererklæring for alle land. En mellomløsning er vel verd å vurdere under forutsetning av at ikke det endelige mål tapes av syne, sier Alf Ivar Samuelsen, stortingsrepresentant for Sp til Ny Tid.

Dermed er det opp til Arbeiderpartiet. Både Oslo Ap, Sør-Trøndelag Ap og AUF har tatt til orde for strengere eksportkontroll, men de har altså et stykke å gå før de får med seg moderpartiet og Raymond Johansen.

Brasil merker kulene

En stor andel av våpnene og ammunisjonen som benyttes illegalt av ikke-statlige aktører, er i utgangspunktet produsert og eksportert lovlig, men har så kommet på avveie. I Brasil har dette vært et stort problem. Derfor har organisasjonen Viva Rio lenge kjempet for, og til slutt for gjennomslag for at all ammunisjon skal merkes slik at den kan spores tilbake til produsent.
– Ja, Norge bør også lasermerke all ammunisjon, sier Pablo Dreyfus, forskningsleder i Viva Rio, i en e-post til Ny Tid.

– Hvis kjøper får bestemme at kulene skal merkes kun med produksjonsdata, er ikke dette tilstrekkelig for å kunne spore kulene, sier Dreyfus. Han mener at det også trengs merking med et unikt nummer som gjør det mulig å i ettertid sjekke hvem som var første kjøper.

– Det er ikke tilstrekkelig at dette nummeret står på emballasjen, det må lasermerkes på selve ammunisjonen, sier Dreyfus.

Det norske eksportregelverket stiller ikke krav til hvordan norskprodusert ammunisjon skal merkes. Camilla Sandbakken i Kirkens Nødhjelp slutter seg til kravet om at kulene bør lasermerkes og mener at en reeksportgaranti fra kjøper også vil skape et insentiv for å overvåke hvor den norske ammunisjonen havner.

– Utenriksdepartementet bør fungere som kontrollmyndighet for en slik garanti, med informasjonsplikt til Stortinget ved eventuelle brudd på garantien, sier hun.
Lasermerking av hver enkelt patron med en unik kode for hvert produksjonsparti av ammunisjon, kombinert med nøye bokføring av det originale salget av partiet, kan gjøre det mulig å identifisere første kjøper av ammunisjonen. Når det er mulig å spore ammunisjonen tilbake til selger og førstekjøper, vil det bli viktigere for disse å hindre at ammunisjonen ikke havner på avveie, noe som igjen kan bidra til å redusere tilgjengeligheten til ammunisjon for uønskede mottakere.

Teknologien som brukes for å merke ammunisjon foreligger allerede. Det belgiske firmaet EDB leverer teknologien til Brasil, Tyskland og Østerrike. Det vil koste Nammo litt i overkant av en halv million norske kroner å kjøpe denne teknologien.

– Vil Norge følge Brasils eksempel og få på plass et merkingssystem som gjør det mulig å finne ut hvem som produserte hylser man finner ute i felten? Og vil regjeringen så drive mer aktiv sporing av norskprodusert ammunisjon for å finne ut hvor den blir av?

– Vi er opptatt av å lage et internasjonalt sporingssystem for merking av håndvåpen, og vil jobbe aktivt for å få på plass dette, svarer Raymond Johansen.

– Kirkens Nødhjelp mener at dagens merking av norsk ammunisjon ikke er god nok for å spore kulene tilbake til produsenten?

– Norge merker allerede all ammunisjon slik at den kan spores tilbake til produsent, så her er vi nok uenige med Kirkens Nødhjelp om fakta, sier han.

Camilla Sandbakken er ikke fornøyd med svaret fra Johansen, og mener at så lenge det er kunden som definerer hva slags merking som skal være på kulen vil det være vanskelig å spore hvor den kommer fra. Hun utfordrer regjeringen til å sette en standard som skal gjelde all ammunisjon solgt fra Norge med førstekjøper, produsent og lot-nummer på hver hylse, og at disse detaljene må være tilgjengelig for uavhengige granskere.

– Slik blir det mulig for utenforstående parter å spore ammunisjonen, noe som vil ha en preventiv effekt i forhold til videresalg og lekkasjer til det illegale markedet, sier Sandbakken.

Forsvinner ut i natta

I 2004 ble Stortinget enig om å utrede muligheten av å gi de folkevalgte innsyn i eksportlisenser for våpeneksport. Hvordan er dette vedtaket fulgt opp?
– Stortinget har fått et bredt innsyn i og med at vi legger fram en stortingsmelding om norsk våpeneksport hvert eneste år. De er bedre informert enn noen gang tidligere. Vi må også ta hensyn til at bedriftene er i et konkurranseforhold, svarer Raymond Johansen.

– Våpeneksport er svært kontroversielt. Det er blant annet dokumentert at norsk sprengstoff, som inngår i amerikanske Hellfireraketter, er brukt mot sivile palestinere. Hvorfor skal Norge i det hele tatt eksportere våpen? Hvis etikk står mot arbeidsplasser: Hva er viktigst for regjeringen?

– Denne regjeringen har ingen planer om å legge ned arbeidsplasser i norsk våpenindustri. Jeg er trygg på at det strenge, norske regelverket ikke går på akkord med god etikk, så arbeidsplasser settes ikke foran etiske hensyn. Derimot er jeg sikker på at de strenge reglene skaper en del frustrasjon i den norske våpenindustrien, som gjerne skulle eksportert mer, avslutter Johansen.

10. oktober legges de nye forslagene fram for Stortinget. Debatten som følger vil vise om Norge vil fortsette som faren til Ole, fra romanen In vivo, og ikke snakke noe særlig om den norske våpenproduksjonen. I så fall vil norske våpen fortsette å forsvinne ut fra Raufoss og Kongsberg, ut over landegrensene og så ut i det store mørket, akkurat som i romanen av Geir Gulliksen og Håvard Syvertsen:

Mens de satt der, måtte porten ha blitt åpnet. En stor trailer kom rullende. Den skinte i regnet og lyset fra lyskasterne. Traileren kjøret langsomt forbi bussen, førerhuset var mørkt, og den var som om det ikke satt noen bak rattet, tenkte Åsa. Like bak kom en trailer til, like skinnende, og med et like mørt førerhus. De to bilene passerte dem nesten uten en lyd, svingte ut mot hovedveien og forsvant.
– Hva var det? sa Åse.
– Det vet du vel, sa Ole.
– Jeg har aldri sett det før, sa Åse.
– De kjører ofte om kvelden eller natta, sa Ole.

---
DEL