I et intervju i Postil Magazin 1. september 2022 viser forfatteren av Operation Z – en analys av Ukrainakriget och dess orsaker , sveitsiske Jacques Baud, til sitt motiv for å skrive boken: «Det er ut fra vår forståelse av krisen at vi finner løsningene.» I mitt første møte med ham, i boken Putin – spillets mester? >innleder han slik:
«[Konflikten] begynner med dem som de siste 8 årene har fortalt oss om ‘separatistene’ eller om ‘uavhengighet’ for Donbass. Dette er feil. Folkeavstemningen i de to selverklærte republikkene Donbass og Luhansk i mai 2014 dreide seg ikke om uavhengighet (независимость) slik uansvarlige journalister kalte det, men om selvbestemmelse eller autonomi (самостоятельность). [Deres bruk av] termen ‘pro-russisk’ insinuerer [videre] at det var snakk om en russisk innblanding i konflikten, noe som ikke var tilfelle. ‘Russisktalende’ ville vært mer korrekt. Husk at disse folkeavstemningene ble holdt mot Vladimir Putins ønske.»
Medienes skylapper
Baud tar utgangspunkt i konfliktens etniske opprinnelse: Vestlige medier er uvillige til å se at dette startet som en kamp for «et hvitt og rent» Ukraina som førte til undertrykkende lover og fysisk vold mot den russisktalende befolkningen i Donbass etter 2014. Maidan-kuppet innledet langtifra noe mangfoldig demokrati, slik mange synes å tro, men snarere år med rasistiske og nynazistiske motiverte overgrep mot russisktalende i østlige deler av Ukraina. Mediene har skylapper, mener Baud.
Grunnen til vestlige mediers skylapper ligger nok, mener han, i at kunnskapen om denne rasismen ville undergravd anklagene om at Putin ikke kunne tåle et vestlig demokrati så nærme Russland. Men motstanden mot Kyiv oppstod slett ikke i Moskva. Motstanden oppstod som en lokal folkebevegelse i Donbass. Dette ble bekreftet av den vestlig finansierte International Crisis Group 16. juli 2019: «Konflikten i østre Ukraina begynte som en folkebevegelse […] organisert av lokale innbyggere […] De var bekymret over både de politiske og de økonomiske konsekvensene av den nye regjeringen i Kyiv og deres arbeid for å motarbeide russisk språk i hele landet.»
En ekspert å regne med
Baud deler Operasjon Z inn i ti kapitler, i tillegg til oktober-oppdateringen i den svenske utgaven. Han gir en innføring I regionens historie fram til dagens konflikt. Forfatteren har stor kompetanse og opptrer med autoritet. Et bredt lerret dekkes. Detaljert oversikt over styrkeforhold, krigens progresjon, propagandatrusselen, russernes intensjoner og vestlige reaksjoner, nazi-anklagene og løgnkampanjer.
Operation Z er en så omfattende, kildebelagt og detaljrik bok at den langt ifra kan sies å være lettlest. Men den er ikke uten humor. Ta tidligere president Bushs slip-of-the-tongue fra 18. mai 2022 der han fordømmer «dette mennesket som egenhendig innleder en uprovosert og brutal invasjon av Irak […] Jeg mener Ukraina».
Baud er ekspert på Ukraina, Russland og de tidligere Warszawapakt-landene, snakker språkene og har arbeidet med avspenningspolitikk i regionen over tiår– under Ukrainas selvstendighetsprosess ved Sovjets oppløsning i 1991, via Maidan-kuppet og borgerkrigen i Donbass-området i 2014 til dagens voldsomme krig. Han var ansvarlig for Warszawapakt-området for sveitsisk etterretning i 1983–1990 og ledet FNs avdeling for fredsbevarende operasjoner fra 2011 til 2013, var medlem av den sveitsiske generalstaben i 1999-2002 og rådgiver ved det sveitsiske utenriksdepartementet de påfølgende syv årene. Han ledet NATOs arbeid mot håndvåpen i 2013-2017. Med hans åtte fyldige bøker om sikkerhet og konfliktbehandling er det vanskelig å tenke seg en mer kompetent kommentator av nettopp denne krigen.
Bygger på vestlige kilder
Som forhenværende NATO-rådgiver vet Baud at han behandler et delikat tema. Derfor baserer han seg «så langt som mulig på vestlige og ukrainske kilder (regjeringssiden) […] samt fra den russiske opposisjonen». Likevel regner han med å bli kalt ‘putinist’, og lever godt med det, sier han lakonisk. Kildehenvisningene er mange, og jeg bruker tid for å sjekke mange av dem. Men vi snakker om nærmere 1000 slike.
Operation Z har et klart budskap rettet til «den som ønsker å forstå denne krisen, som ønsker å finne en vei til dialog», vil komme fram til at hans bok ønsker «å fremme fred og derfor, til syvende og sist, å fremme Ukrainas sak».
Målet for Moskva, forteller Baud, har ikke vært å erobre landområder eller å ‘ta’ Kyiv og Ukraina, slik vestlige eksperter, medier, kommentatorer og leserbrev gjentar daglig, for eksempel i Klassekampen og Aftenposten 12. januar. Han slår fast at russerne fra første dag, dvs. 24. februar i fjor, har vært klare om sitt hovedmål: «Å demilitarisere trusselen mot Donbass, der borgerkrigen har krevd tusenvis av liv de siste åtte årene, og der russiskspråklige både brutalt voldelig, kulturelt og økonomisk har vært målskiver.»
Vesten har hjulpet Putin i å nå sine mål
Ved å sende våpen og oppildne ukrainerne til å slåss snarere enn til å søke diplomatiske løsninger, har Vesten faktisk hjulpet russerne med å nå sine mål, er Bauds noe overraskende melding. For: Siden russernes erklærte mål ikke har vært territoriell okkupasjon, har våpenflommen fra vest kostet titusener av ukrainske soldater livet, noe russerne ellers aldri ville ha tatt sjansen på, enn si klart å oppnå, og noe som på forferdelig og dramatisk vis har desimert Ukrainas hær, ja, Ukrainas ungdomsgenerasjon. 30. november 2022 publiserte EU-topp von der Leyen en Twitter-melding som Yahoo News brakte videre samme dag, der «hun slo fast at Ukrainas tap av soldater var kommet opp i 100 000, mens sivile ofre var kommet opp i 20 000». Leyen fikk umiddelbart munnkurv av Zelinskyj, og adlød!
Det virker som om det i dette spillet er viktig å nekte for store menneskelige tap. For våpen kan fornyes med stadig NATO-påfyll, mens tap av liv ikke er fornybart og egner seg dårlig for søknader til våpendonorer. Når Kyiv stenger alle opposisjonsaviser og TV-stasjoner og nekter folk å nevne døde og sårede, ender man gjerne på denne måten.
Trusselen mot Donbass er demilitarisert.
Svekkelsen av Ukrainas hær er enorm – og irreversibel. Ukraina er i ferd med å uttømme sitt mannskapspotensial, er Bauds melding fra kilder han har dypt inne i NATO. Slik sett sammenfaller Bauds konklusjoner med tidligere FN-våpeninspektør Scott Ritters og den britiske analytikeren Alexander Mercouris: Da Mariupol falt på forsommeren 2022, var krigen vunnet for russerne. Slag gjenstår, ja, men krigen er vunnet. Trusselen mot Donbass er demilitarisert. Med Mariupol i ruiner var også den verste nazifiseringstrusselen radert ut, slik at Financial Times kunne melde 28. mars 2022: «Putin krever ikke lenger avnazifisering av Ukraina», rett og slett fordi Russland hadde utslettet kjernen i vepsebolet, Azov-styrkene i Mariupol.
Russland går ikke etter sivile
Vesten har i sin propaganda satset mer på å ta «poeng» mot Putin og Russland enn på å løse konflikten, sier Baud. En grunnleggende propagandametode er selvsagt å snakke ned fienden. Fortellingen i vestlige medier er at Putin er rå og brutal og satser på å forårsake mest mulig lidelse og død. Bauds gjennomgang av selv vestlige kilder viser imidlertid noe ganske annet. 22. mars 2022 skrev Newsweeks William Arkin: «Russlands oppførsel i den brutale krigen viser en annen virkelighet enn det folk synes å tro, det at Vladimir Putin er oppsatt på å ødelegge Ukraina og forårsake mest mulig sivil lidelse og ødeleggelse […] Russland [volder] mindre skade og dreper færre sivile enn de kunne gjort, forteller en amerikansk etterretningsekspert.»
Newsweeks kilde er forsiktig med å stå åpent fram: «Men, sier analytikeren, det kan være vanskelig for folk å se hva som i realiteten skjer [under disse forholdene]. Analytikeren ville være anonym da han snakket om disse graderte sakene. [Selv etter en måneds krigføring] er sentrum i Kyiv knapt berørt av bombingen. Og alle langdistanserakettene har vært rettet mot militære mål.»
Dette er en helt annen historie enn det for eksempel den norske allmennheten blir fortalt av medienes ‘eksperter’, forskere, synsere og kommentatorer.
Vesten torpederer forhandlinger
Heller ikke har for eksempel EU på noe tidspunkt tatt initiativ til forhandlinger eller til å løse konflikten, sier han. Ja, det er verre enn som så, mener han: Fra første dag satset EU og NATO på «send mer våpen» framfor forhandlinger; de har endog motarbeidet forsøk på forhandlinger, ifølge Baud. Resultatet er en krig som riktignok har kostet russerne dyrt, slår han fast, men krigen har totalt knust Ukraina.
At Vesten direkte motsatte seg forsøk på forhandlinger, kommer tydelig fram i Boris Johnsons adferd. Se dette avsnittet hos Baud, s 274:
«Det er interessant at hvis Vesten hadde latt Zelinskyj gå videre med det forslaget han la fram for Russland i slutten av mars 2022, ville Ukraina mer eller mindre kunne ha beholdt sin grenser fra februar samme år. [Zelinskyj] la fram sitt første forslag om
forhandlinger 25. februar, noe russerne aksepterte, men som EU stoppet ved alternativt å tilby en første våpenpakke på 450 millioner euro. I mars kom Zelinskyj med enda et forslag som russerne var villige til å diskutere, men som EU igjen stoppet med å tilby enda en våpenpakke på 500 millioner euro. Som den ukrainske politikeren Roman Romanyuk skrev i ukrainske Pravda 5. mai 2022, ringte Boris Johnson 2. april og ba Zelinskyj trekke tilbake sitt forslag til Putin. Hvis ikke ville Johnson stoppe støtten til Ukraina. Johnson besøkte Ukraina 9. april og gjentok trusselen, og han gjentok den enda en gang under sitt siste besøk i Kyiv i august.»
Romanyuk konkluderer da også i ukrainske Pravda 5. mai at «muligheten for samtaler mellom Zelinskyj og Putin ble stengt etter Johnsons besøk».
USA trakk seg ensidig fra atomvåpenavtalen ABM
Baud ser sanksjonene mot Russland i en større globalt invasjons-historisk ramme: Vesten har illegalt og illegitimt invadert Afghanistan, Irak, Syria og Libya uten å møte sanksjoner eller fordømmelse. Ingen bevegelseshemmede amerikanske eller britiske idrettsutøvere ble berøvet sine muligheter i Paralympics – britiske katter kan fritt sendes på utstilling. Med sanksjonene mot Russland virker det som om «Vesten plutselig har fått en samvittighet», sier han tørt.
Hva mener Baud om NATO, som han kjenner fra innsiden? Han siterer professor Richard Sakwa fra Kent University: «Det er et geopolitisk paradoks at NATO eksisterer for å håndtere trusler som de selv skaper.» Eksempler på dette er fra 2002, som da USA trekker seg ensidig fra ABM-avtalen som skulle begrense kjernevåpentrusselen, og umiddelbart innleder samtaler med Polen, Tsjekkia og Romania om å utplassere bæreraketter for atomstridshoder. Hvem har fått med seg dette i norske medier? Det burde ikke være vanskelig å forstå at Russlands øverste leder oppfattet dette som truende. For det er nettopp truende det er ment å være, synlig som det er.
Baud peker på at dette da også var Putins tema i München allerede 10. februar 2007. Det var kombinasjonen av NATOs løftebrudd med ekspansjon østover, samt at USA forlot avtalene for begrensing av kjernevåpen, det vil si «stilte seg utenfor den internasjonale sikkerhetens normative rammer» – som for alvor utløste Putins frykt. Russland har en historie med vestlige invasjoner som savner paralleller. Men med Putins påpekning av denne eksistensielle trussel-opplevelsen begynte også demoniseringen av ham fra vestlig hold for alvor, observerer Baud.
Rand-rapporten er en oppskrift på krig
Og Baud har rett. Denne anmelderen finner fram den amerikanske RAND-rapportens råd til USAs regjering i 2019 om hvordan Russland skal destabiliseres og bringes ut av balanse, med andre ord, hvordan man skal sabotere og søke regimeforandring. Med andre ord true Russlands eksistens. Se bare følgende punkter: «Undergrave Russlands anseelse i utlandet»; «å redusere troen på valgsystemet i den russiske befolkningen»; «å skape inntrykk av at Kreml ikke arbeider for befolkningens beste» og «å oppmuntre lokale protester og ikkevoldelig oppstand». Denne anmelders tanker går til fredaktivisten Gene Sharp og hvor flott han passer inn i denne Pentagon-strategien med sin How to start a revolution (film 2011, bok 2020).
Hva er så Rand-rapportens begrunnelse for dette fiendtlige prosjektet? Jo: «Enda [Russland] er sårbart og fryktsomt, er landet fremdeles mektig og utgjør en sterk konkurrent til USA på flere nøkkelområder.» Russland er med andre ord en konkurrent som USA ikke kan tåle å se lykkes!
Putin har ikke truet med atomvåpen
Putin truer med atomvåpen, sier NATOS generalsekretær Stoltenberg og peker på Putins tale 21. september. «Men Putin truet overhodet ikke med bruk av atomvåpen i denne talen, og har heller ikke gjort det noen gang siden krigen brøt ut i 2014», skriver Baud – som leser russisk. John Mearsheimer påpekte det samme i Holbergdebatten 1. Desember i fjor. Men det Putin gjorde, var å advare Vesten mot først å bruke atomvåpen. Måneden før, 24. august, hadde britenes statsminister Liz Trust nemlig uttalt at hun fant det akseptabelt å bruke atomvåpen «selv om det skulle lede til ‘global tilintetgjørelse’». Og videre: i april hadde Biden trukket seg fra policyen om no-first use og «dermed forbeholdt seg retten til å anvende kjernevåpen først».
Avslutningsordene i Bauds bok er en advarsel om at når vi støtter USAs NATO-politikk i Ukraina, så støtter vi terrorhandlinger: For Baud viser til at USA, under så vel Bush og Trump som under Biden, ensidig har trukket seg fra avtale etter avtale som tidligere er inngått for å begrense utplassering og bruk av de farligste våpnene: ABM-avtalen (2002); Open Skies-avtalen (2018); JCPOA med Iran (2018) og INF-avtalen (2019). Trump anga russiske brudd på avtalene som grunn, men la aldri fram beviser for dette. Også en rekke andre avtaler ble skrotet, avtaler for å bygge internasjonal forståelse, fredelig utvikling, konflikt- og spenningshåndtering og samhandling – som Baud ramser opp.
Når NRK lar Petia Mankova ved Universitet i Tromsø i Dagsnytt 18 den 21. februar uttale at Russland økte faren for atomkrig ved å ha «trukket seg fra atomavtalen» , dvs START-avtalen, er dette å sette hele avtalespørsmålet på hodet. Det er ikke Russland som har sabotert en serie avtaler om internasjonalt samarbeid mot atomvåpen. Det er USA. Avtaler må bygge på tillit, og vesten har bevisst bygget opp mistillit og undergravet dermed selv arbeidet for atomsikkerhet.
Vestlig terror
I dag ser vi et tydelig mønster der USA vil gå hele veien alene, uten internasjonale hindringer. Oppskriften kan leses i åpne kilder som RAND-rapporten om hvordan man kan destabilisere Russland. USA kommanderer, og verden skal følge. Slagordet Rule-of-law er blitt til et de facto US-rule-of-law. Med verktøy til å knuse flere lands økonomi og rundt 800 baser over hele kloden som truende pisk er det greiest om man tilpasse seg. Så har da USA heller aldri anerkjent grunnleggende internasjonale avtaler og institusjoner som Menneskerettighetsdomstolen i Haag, eller ILOs arbeidsregler, for den del. USA trekker NATO og Vesten med seg.
Baud avslutter boken med et særdeles mørkt blikk: «Etter drapet på den russiske journalisten Darja Dugina 20. august, sabotasjen av North Stream 1 og 2 den 26. og 27. september, angrepet på Kertjbroen 8. oktober og på TurkStream-gassledningen 13. oktober kan man bare konkludere med at Vesten anvender terrorisme for å nå sine mål.»
Operation Z’ perspektiv, utdypinger og kontekstualisering – basert utelukkende på kilder hentet i vestlige medier, fra Kyiv eller fra russisk opposisjon – åpner et avslørende, og tydelig landskap. Et landskap du finner så altfor få bilder av andre steder i dag. At boken ikke har en stikkordsliste til navigering på tvers, er noe Karneval Förlag lett kan rette opp i neste opplag? Undertegnede tror ikke du kommer utenom denne boken hvis du, som Baud, virkelig ønsker «å fremme fred og derfor, til syvende og sist, å fremme Ukrainas sak».
(Sitatene gjengitt på norsk er gjort av artikkelforfatteren).
Se også undersak skal-krigsforbrytelser-ignoreres.
