Til den det måtte angå

Det er 75 år siden jødene ble deportert fra Vippetangen i Oslo. Kan historien gjenta seg? Ja, mente forfatter Arnold Jacoby. 

toveandersson
Andersson er frilanser.
Email: tovetove@nytid.no
Publisert: 05.04.2018

«To whom it may concern» – det var denne setningen som sto på jødenes passerseddel da de ble sluppet fri fra de tyske dødsleirene etter andre verdenskrig. Dermed sto tittelen klar for den norske forfatteren og oversetteren Arnold Jacoby. Det angår også deg ble utgitt første gang i 1976 av J.W. Cappelen Forlag.

Den røde permen i bokhyllen har stått urørt i flere år. Side på side med brev fra forfatteren. Skjønnskriften, med to prikker over ø-ene, lyser mot meg. Overskriften pålegger meg å ta dem frem – «To whom it may concern». Det er deg og meg, det.

Fange nr. 79235. Arnold Jacoby ble født 1913 i New York og døde 2002 i Larvik. Hans første bok ble til ved et veddemål. Blant de senere bøkene kom boken om den jødiske barndomsvennen Herman – gjenfortalt Arnold – en historie som må fortelles igjen.

Foran meg ligger 38 år gamle, både håndskrevne og maskinskrevne brev fra forfatteren.

Arnolds venn, Herman Sachnowitz (1921–1978), ble deportert under andre verdenskrig, mens faren og søstrene Marie, Rita og Frida, ble sendt rett til gasskamrene. Familien på gården Gjein i Stokke ble tatt om bord i «skipet som skal ende i et mareritt i den beryktede konsentrasjonsleiren Auschwitz, der SS moret seg med å slenge skorper på bakken som fangene tråkket hverandre ned for å få tak i. Noen mistet vettet.» De fire brødrene hans blir også drept som følge av okkupasjonen under dødsmarsjen fra Buna-leiren 18. januar 1945.

Det skal ta mange år før Herman makter å fortelle. Før innledningen er klar.

«I tretti år har jeg utsatt å skrive om min tapte ungdom. Ikke har jeg hatt helse til det; det finnes punkter i livet, små, harde knuter en ikke tør røre ved av frykt for at alt skal rakne. Heller ikke har jeg følt meg oppgaven voksen; å skildre noe som ingen kan skildre, å få andre til å fatte det ufattelige. Forsøket er dømt til å mislykkes, men – likevel må jeg fortelle hva jeg husker best. Det skylder jeg alle mine døde,» forteller Herman.

I årene 1958–1976 forteller han vennen Arnold så mye han kan huske.


Brevveksling mellom elev og forfatter.
Foran meg ligger 38 år gamle håndskrevne og maskinskrevne brev fra forfatteren. De ble sendt meg da jeg var en ung skoleelev med en særoppgave foran meg. «… selv er jeg ingen interessant person å skrive om. Et godt råd: Gjør det kort!»

Han forteller at han er blitt sky fordi det så lett oppstår misforståelser og feil, men han velger å fortelle – og lar meg bruke stoffet som det passer meg.

… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer