Til den det måtte angå

Det er 75 år siden jødene ble deportert fra Vippetangen i Oslo. Kan historien gjenta seg? Ja, mente forfatter Arnold Jacoby. 

Tove Andersson
Andersson er frilanser.

«To whom it may concern» – det var denne setningen som sto på jødenes passerseddel da de ble sluppet fri fra de tyske dødsleirene etter andre verdenskrig. Dermed sto tittelen klar for den norske forfatteren og oversetteren Arnold Jacoby. Det angår også deg ble utgitt første gang i 1976 av J.W. Cappelen Forlag.

Den røde permen i bokhyllen har stått urørt i flere år. Side på side med brev fra forfatteren. Skjønnskriften, med to prikker over ø-ene, lyser mot meg. Overskriften pålegger meg å ta dem frem – «To whom it may concern». Det er deg og meg, det.

Fange nr. 79235. Arnold Jacoby ble født 1913 i New York og døde 2002 i Larvik. Hans første bok ble til ved et veddemål. Blant de senere bøkene kom boken om den jødiske barndomsvennen Herman – gjenfortalt Arnold – en historie som må fortelles igjen.

Foran meg ligger 38 år gamle, både håndskrevne og maskinskrevne brev fra forfatteren.

Arnolds venn, Herman Sachnowitz (1921–1978), ble deportert under andre verdenskrig, mens faren og søstrene Marie, Rita og Frida, ble sendt rett til gasskamrene. Familien på gården Gjein i Stokke ble tatt om bord i «skipet som skal ende i et mareritt i den beryktede konsentrasjonsleiren Auschwitz, der SS moret seg med å slenge skorper på bakken som fangene tråkket hverandre ned for å få tak i. Noen mistet vettet.» De fire brødrene hans blir også drept som følge av okkupasjonen under dødsmarsjen fra Buna-leiren 18. januar 1945.

Det skal ta mange år før Herman makter å fortelle. Før innledningen er klar.

«I tretti år har jeg utsatt å skrive om min tapte ungdom. Ikke har jeg hatt helse til det; det finnes punkter i livet, små, harde knuter en ikke tør røre ved av frykt for at alt skal rakne. Heller ikke har jeg følt meg oppgaven voksen; å skildre noe som ingen kan skildre, å få andre til å fatte det ufattelige. Forsøket er dømt til å mislykkes, men – likevel må jeg fortelle hva jeg husker best. Det skylder jeg alle mine døde,» forteller Herman.

I årene 1958–1976 forteller han vennen Arnold så mye han kan huske.


Brevveksling mellom elev og forfatter.
Foran meg ligger 38 år gamle håndskrevne og maskinskrevne brev fra forfatteren. De ble sendt meg da jeg var en ung skoleelev med en særoppgave foran meg. «… selv er jeg ingen interessant person å skrive om. Et godt råd: Gjør det kort!»

Han forteller at han er blitt sky fordi det så lett oppstår misforståelser og feil, men han velger å fortelle – og lar meg bruke stoffet som det passer meg.

«Jeg er født i N.York 1912, av norske foreldre,» begynner han. Brevene er blitt gjennomleste – rettet med små håndskrevne overstrykninger og knøttsmå tillegg.

«Jødeproblemet har interessert meg så lenge jeg kan huske. Kanskje begynte det med en episode i 4. eller 5. klasse på folkeskolen. I en time da vi hadde ‘bestyreren’ som lærer, ble døren til klasserommet brått revet opp, og en blodig gutt o forrevne klær ble slengt inn av en rasende lærer. Gutten het Elias og var en eldre bror av Herman Sachnowitz. Han var kommet i klammeri med en annen gutt, og så hadde de alle kastet seg over ham. Skyldspørsmålet var sikkert tvilsomt, men også bestyreren tok uten videre parti mot ham, noe som satte meg i opprør. Siden kom jeg til å overføre dette på alle jøder, og jeg er nokså sikker på at det var medvirkende da jeg besluttet å skrive boken om Herman.»

«Det han hende på nytt, og det behøver ikke nødvendigvis bare gjelde jødene.» – Arnold Jacoby

Han er fortsatt opptatt av jødenes situasjon i tiden for vår brevveksling. Han kunne ønske at den gang statsminister i Israel, Menachem Begin – som styrte landet mellom 1977–1983 – ikke gjorde det så vanskelig for folket sitt:

«Jeg er redd jødene mister sympati på grunn av ham.»

Hvorfor ble nettopp jødene forfulgt? «Kunne vi finne svaret på dette, hadde vi løst et av historiens største mysterier. Noen sier det var på grunn av Kristus, men det nazistiske Tyskland var ‘ukristelig’, og jødeforfølgelser finner vi mange år før Kristi fødsel. Hvor gamle er jødeforfølgelsene? Hvorfor ble nettopp jøden ført til Egypt? Hvorfor ble de ført til Babylonia? Hvorfor har vi hatt jødeforfølgelse og antisemittisme i de fleste europeiske land, og også i andre land? Det var ikke Hitler som skapte antisemittismen. Den var der (og er der), og det var bare for ham å sette den i system, fordi det var nyttig for nasjonalsosialismen. Antisemittisme er et mange tusenårig uhyre med føtter dypt i den uutgrunnelige natten i menneskesinnet.»

Dette kunne vi pratet lenge om, skriver han videre.

Arnold Jacoby

«Jeg er redd for at også holdningene her i Norge er mer utbredt enn vi hittil har trodd. En kjent amerikansk sangerinne (negresse), som er en av mine venner, sa en gang til meg: ‘Dere har nok av negerhat her også, men dere gjør det på en annen måte. Under all vennligheten er det liksom som om dere sier: ER vi ikke storartet som tar imot dere så pent som vi gjør?’»

Hyllest – og én kritiker. «Det er sjelden at det trykte ord beveger sin ensomme leser så han brister i gråt – Det angår også deg, har denne makt», skrev Erik Egeland i Aftenposten i 1978.

To år senere sender Jacoby meg et essay, noe han ikke ønsker å utgi «av grunner jeg ikke ønsker å komme inn på her.» Han ber meg bruke opplysningene som jeg vil, men understreker at de bare er for meg. «Jeg ber deg vennligst returnere alt stoff snarest etter bruk.» Det gjorde jeg.

Da brevet skrives, har boken kommet ut i fjerde opplag i Tyskland. Han er gledestrålende og bruker utropstegn: «Tyskland!» Jacoby har fått gode anmeldelser overalt, men en uttalelse fra Johan Borgen i Dagbladet har åpenbart bitt seg fast.

Borgen har reagert på ordlyden i Jacobys bok – en passasje der homofili ble omtalt. Han har skrevet et svar-essay, men det skal ikke publiseres, og kanskje det er derfor han velger å dele det med en skoleelev på videregående. Brevet gjelder Borgens innvendinger. «Nå var Borgen på den tiden svært syk og nedfor, og det bar ut og inn på sykehus med ham flere ganger i uken. Vi må derfor unnskylde at han i sin omtale viser litt sviktende logikk,» skriver Jacoby og forklarer.

«Jeg skrev: Den eneste form for seksualliv som tidvis kunne spores blant fangene, var homoseksualitet. De homofile i vår leir var spredt rundt om på de ulike brakkene. Det hjalp ikke meget. De fant hverandre likevel.»

«Men dette er da bare rene fakta!» utbryter han i brevet, tydelig opprørt.

Jacoby forteller videre at ingen andre har sett noe diskriminerende i ordleggingen. «En annen sak er at for en jøde stod homofili som noe utillatelig. Dette burde Borgen forstått.»

Det Mosaiske Trossamfund bekrefter i 2017 dette på sin nettside. «Homofili blir i Torah beskrevet som et forbudt seksuelt forhold, og er derfor ikke tillatt ifølge jødisk religiøs lov». De tillegger at jødedommen sier at alle mennesker skal behandles med respekt, og at dette selvsagt også gjelder homoseksuelle.

Essayet Jacoby skrev om saken, ligger vedlagt brevet til meg. Jeg leser og returnerer. Jeg får innblikk i en forfatters reaksjon på kritikken. Kanskje jeg kommenterte tilbake. Det ble aldri publisert.

Tror du historien kan gjenta seg? «Ja! Derfor angår den oss alle! […] jeg føler det så sterkt som full overbevisning, det han hende på nytt, og det behøver ikke nødvendigvis bare gjelde jødene.»

I et intervju med Johan Fr. Heyerdahl i 1978 sa Sachnowitz: «I alle folkeslag finnes gode og slette individer. Derfor har jeg vært parat til å rekke en hånd (ut) til en ny, tysk generasjon for å være med på å skape en annen fremtid. Forståelse og toleranse er to nødvendige stikkord for å medvirke til en bedre verden.»

Boken om Sachnowitz skulle senere bli nevnt da jeg i 2002 skrev ungdomsboken Jeg heter Navnløs – om identitet, fremmede kulturer og det å være annerledes. Jeg tilegnet Jacoby epilogen – fordi det angår oss.

---
DEL