Tidsvitnene skriver

Et skrivekurs for eldre byr på stadige overraskelser, en uredd klarhet og knappe, presise formuleringer. Ny Tid gjengir her flere tekster fra noen av de siste tidsvitnene fra andre verdenskrig.

Fra hjemmet © foto: Ellen Ugelstad
Hanne Ramsdal
Ramsdal er forfatter.

 

Ramsdal-HannebildeFor noen år siden fikk jeg en jobb. Jeg skulle holde skrivekurs for eldre, og tok meg selv i å ha forestillinger om at de var noe annet enn meg, kom fra et annet sted, og var langsomme, kanskje med dårlig ånde. Bare ordene skrivekurs for eldre vekket assosiasjoner til andre ord i samme sjanger: hygge, omsorg, permanentvæske, vafler, gåstol, stokk.
Vi møttes ti ganger om høsten og ti om våren. Én gang i uka. En og en halv time hver gang. Og det viste seg fort at de gamle var mer enn «noen folk» med flass på jakkeslaget og pipende høreapparater. De ble til Per som kjørte uten lappen i førti år, Eva som skrev om kvinnefrigjøring, p-pillen og det personlige ansvaret man har som menneske, og Walentin som i tekst etter tekst risset opp kart over et Oslo jeg aldri hadde hørt om.

Jeg har fremdeles denne jobben, høst og vår, sammen med andre forfattere. Vi kommer til skrivekursene med et tema, en inngang til å skrive: Bilen. Hjertet. Brød. Et brev. Forandring. Vann. Valg. Arv. Å se. Elektrisitet. Søvn. Påvirkning. Selvportrett. Barndomshjem. Et bilde som ikke ble tatt. Amerika. Moral. Rynker. Bibelen. Fødsel og død. Roller. Forbilder. Etterpå leses tekstene høyt, og alle får tilbakemelding. Kan de ikke skrive selv på grunn av for eksempel lammelse, fører vi pennen for dem.

Sviktende hukommelse kan føre til andre tekster enn dem man skaper ved hjelp av logisk tenkning og en på forhånd bestemt dramaturgi.


Surrealistene tok i
bruk automatskrift for å komme unna vanens makt og selvsensur, og forfatteren Marcel Proust skrev ofte i tilstanden mellom søvn og våkenhet for å få tilgang på et annet stoff enn midt på dagen. De av deltakerne som har dårlig hukommelse eller er rammet av demens, har ofte en overraskende uredd klarhet og tekstlig tilgang til essensielle bilder på tvers av tid og rom mens de skriver om et emne, eller vi skriver for dem. Sviktende hukom
melse kan føre til andre tekster enn dem man skaper ved hjelp av logisk tenkning og en på forhånd bestemt dramaturgi. Å famle seg mot et uklart bilde kan bli til knappe, presise formuleringer eller svimlende tekstbrokker med egenartet rytme, som her: «En gang svømte jeg bortenfor, der det var ulovlig fordi det var farlig, men det blåste jeg i, selv om det var farlig. Jeg husker ikke hvor gammel jeg var. Jeg vet ikke. Jeg husker ikke. Jeg var vel voksen. Jeg var voksen.»
De fleste av deltakerne tilhører generasjonen med de siste tidsvitnene fra andre verdenskrig, og har i løpet av årene på skrivekurs flere ganger kommet innom emnet fra forskjellig ståsteder i tekstene sine. Noen av dem gjengis her. Samt en tekst om å komme til Norge som flyktning fra Ungarn. Alle tekstene er hentet fra boken Det er jeg som har skrevet det, utgitt av Kirkens Bymisjon i 2015.

Screen Shot 2016-08-17 at 11.28.09


Livet, ut og inn

Jeg kom hit for førtitre år siden. Jeg har følt på kroppen at jeg var utlending, at jeg ikke
snakket språket, at jeg ikke oppførte meg som de andre damene. At jeg lagde tøybleier av gamle klær, og at jeg hang vaska ut. Det likte ikke de andre, at klesvaska var ute. Det var ikke pent å henge ut. Jeg trodde semu­legrynsgrøt var mel, kjøpte 24 pakker og ville bake brød. Jeg tok gjær i, men ingen brød heva seg. Jeg måtte kaste alt, hønene våre fikk det.

© foto: Cecilie Semec

Jeg har gått på butikken med norsk-ungarsk ord­bok, men ikke funnet ordene for det jeg skulle finne. Hadde det enda vært ungarsk-norsk ordbok så ville jeg i hvert fall forstått litt. Fra skolen fikk jeg beskjed om å ikke snakke ungarsk med barna, men jeg kunne ikke nok norsk. Alle tre barna gikk i skolekorpset. Hver fjortende dag måtte vi bake kake, men det var ingen som smakte på min kake, ikke en eneste gang.

Jeg tenker ofte på flyktningene i dag, hvordan de har det, om de får venner. Jeg har fortsatt kontakt med de som ble vennene mine i Henningsvær, et ektepar. Ellers hadde jeg ingen norske venner.

Jeg kan fortsatt føle meg fremmed. Enkelte gan­ger når jeg ikke uttaler meg riktig og noen retter på meg, eller jeg ikke blir forstått.

Anny Solheim,
Sofienberghjemmet, født 1941.


9. april 1940

Da hadde far bygget stort hus på tomta. Vi sto på verandaen og så sporild og tyske fly. Mange av familiene evakuerte til oss som bodde på «landet Bekkelagshøgda». Det var plass til alle, broren min og jeg flyttet opp på loftet, det var moro, den siden av krigen.

En annen sak som ikke var så moro. Far var med i hjemmestyrken, sjef for Nordstrandgjengen. Høsten 1944 var vi samlet noen i familien. Onkel satt i «sjefsstolen» og vi andre rundt, så plutselig stormet det tyskere inn med våpen, de skjøt onkel som de trodde var far, far hadde plassert en sykkel utenfor stuevinduet, han kastet seg ut gjennom vinduet, kastet seg på sykkelen og forsvant i et kuleregn fra tyskerne.

Noen dager etterpå ble jeg kontaktet av en av fars venner, og så kom vi til en «dekkleilighet», her var far. Han spurte om jeg ville bli med til Sverige, det ville jeg. Det ble en tøff tur, men vi kom frem. Så var det en tid i leir, men det er en annen historie. (Kan legge til at onkel ikke ble ordentlig skadet, og han levde i mange år til.)

Arne  Iversen,

Bekkelagshjemmet, født 1931.

© foto: Ellen Ugelstad

Kommunikasjon

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here