Tidenes antihelter

Homer Simpson og hans «pappa» Matt Groening har revolusjonert populærkulturen i løpet av 20 år. Ny Tid møtte sistnevnte.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

AV RICO PFIRSTINGER, München, Tyskland

[animasjon] Det startet for 20 år siden. 19. april 1987 gikk den første The Simpsons-episoden på lufta. 27. juli i år skrives historie igjen, da den etterlengtede langfilmen om den animerte kjernefamilien får kinopremiere.

– For 20 år siden ble The Simpsons regnet som en risikabel og avsindig satsing, sier seriens skaper, Matt Groening, til Ny Tid.

Han er kledd i sommerlige klær, og ser komfortabel ut der han sitter tilbakelent og avslappet. Han ligner en middelaldrende amerikansk turist som er i Tyskland for å sjekke ut oktoberfesten. Det er også noe han selv spøker med.

– Forleden kveld var jeg ute med noen venner her, og vi snakket om en mulig Simpsons-episode hvor Homer kommer til München for å drikke øl på oktoberfesten. Han oppdager at han er en måned for sent ute, og må bli her et år lengre enn planlagt, til neste oktoberfest inntreffer. Så lett kan en idé til en episode dukke opp.

– Men seriøst, det er mange talentfulle folk som jobber med å skrive episodene, og selv om vi nettopp passerte nummer 418, er det virkelig ikke vanskelig å komme opp med nye, friske ideer.

Fokus i The Simpsons har endret seg med årene, forteller Groening.

– I de første episodene var Bart hovedpersonen, men nå er det Homer. Jeg har blitt mer og mer glad i ham. Han er en typisk middelaldrende mann. Når han har mulighet til å gjøre en feil, gjør han feil, og jeg synes det er noe veldig sjarmerende ved det. Slik er det også i filmatiseringen.

I The Simpsons Movie må familiefaren ta affære når han selv klarer å rote til en katastrofe som snart skaper problemer langt utover Springfields grenser, og etter hvert også fatter interessen til president Arnold Schwarzenegger.

Og på samme vis som virkelighetens California-guvernør har klatret høyt siden han slo gjennom i bodybuilderkonkurransen Mr. Universe i 1967, har Los Angeles-baserte Groening nådd langt siden han innledet karrieren som undergrunnstegner på slutten av 1970-tallet. Han var mest kjent for den sære stripen Life in Hell da han fikk i oppdrag av tv-kanalen Fox å lage et ukentlig animasjonsinnslag for The Tracey Ullman Show i 1987. I all hui og hast gjorde Groening skisser av en dysfunksjonell familie, hvor navnene på familiemedlemmene, Lisa, Maggie, Homer og Margaret, var hentet fra hans egen.

Navnet på guttungen var det eneste han endret – til Bart – for at likhetene ikke skulle være for påfallende. To og et halvt år senere fikk The Simpsons sitt eget program, med halvtimes lange episoder, hver uke i beste sendetid. Serien gikk deretter raskt fra kultserie til et globalt, populærkulturelt fenomen.

Simpsons-mani

– Det var en gang tidlig i 1990 at jeg skjønte at The Simpsons var i ferd med å bli noe veldig stort, sier Groening.

– På vårparten brøt den rene Simpsons-manien ut. Man kunne kjøpe t-skjorter og plakater på alle gatehjørner i New York. Det hjalp vel også på populariteten at showet ble fordømt av daværende president George Bush, humrer 53-åringen.

«We need a nation closer to the Waltons than to the Simpsons,» sa Bush, og selv beskriver Groening fenomenet slik: «Vi tok utgangspunkt i noe så konservativt og konvensjonelt som en familie-sitcom. Vi gjorde karakterene stygge, og utformet dem til noe som ikke ligner noe annet innen animasjonsverden.»

Homer og kompani var ikke den første dysfunksjonelle familien. The Flintstones var den mest suksessfulle animasjonsserien før, men var ment for barn. På 1980-tallet hadde serien en nær slektning i Våre verste år (Married… with Children). Familien The Bradleys, tegnet av Peter Bagge fra 1985 og fram til i dag, er beskrevet som «The Simpsons på syre». Men da The Simpsons fikk egen tv-serie, ble det ansett som en risikabel satsing.

– Det var ingen som kjente til noen animert tv-serie for voksne i beste sendetid.

Vil ikke eldes

Groening forteller at han stadig blir spurt om hvorfor han ikke lar karakterene utvikle seg og eldes.

– Jeg synes de er best i den alderen de er i. Lisa er vel den som har en lys framtid, hun vil gå på college og få solid utdanning, og ganske sikkert flytte fra Springfield. Homer vil aldri slippe unna skjebnen, han vil forbli den samme i Springfield. Og Bart ligger an til en ganske trist tenåringsskjebne. Som tiåring er han søt nok, men hvis han fortsetter på samme vis i noen år til, havner han i fengsel.

– Det har stadig vært rykter om en Simpsons-film. Hvorfor har det tatt så lang tid?

– Jeg ville ikke gjøre det bare for å gjøre det. Jeg ventet på den rette anledningen, det rette plottet. Det har vært mer enn nok å jobbe med tv-episodene, sørge for at de holder en høy kvalitet. Det er tidkrevende å utvikle en spillefilm.

The Simpsons Movie har ikke bare blitt en samling episoder, men en helstøpt filmopplevelse.

– Tanken på å høre en full kinosal le av familien «min» er selvsagt appellerende. Dessuten kan man gjøre ting på film som man ikke kan på tv. Nakenhet, for eksempel. På tv får vi problemer om vi viser rumpa til Bart. Men den barrieren bryter vi i filmen. Da folk hørte at det blir nakenhet i filmen, fikk jeg en storm av protester og sinte brev fra fans. Jeg svarte dem med noen få ord: «Jeg garanterer at dere ikke vil bli fornærmet. Hvis dere blir det og ikke ler, skal jeg personlig refundere kinobilletten deres.»

Premiere i Springfield

En uke før verdenspremieren 27. juli, skal den første offisielle visningen finne sted i Springfield. 14 amerikanske småbyer med samme navn som byen i serien har konkurrert om hvilken som er mest lik originalen, og vinneren – med over 15.000 stemmer – var småbyen Springfield i Vermont.

– Noen av Springfield-byene hevder at inspirasjonen stammer fra deres by, fordi de har en borgermester som ligner ordfører Quimby eller fordi de har et atomkraftverk. Alle har sine egne grunner til å hevde at deres Springfield er mest lik den i The Simpsons. Det var til og med en by i New Zealand som prøvde seg!

– Jeg regner med at jeg må beklage meg overfor alle Springfield-ene som ikke nådde til topps i konkurransen. Hehe!

Men om interessen for Springfield er stor, er den enda større for Simpson-familiens overhode, Homer Simpson. Han har blitt stemt fram som tidenes største amerikaner, og rangert over Abraham Lincoln, Bob Dylan og Martin Luther King jr. I Oxford English Dictionary har Homer gjort sitt inntog, hvor hans irritasjonsutbrudd «d’oh» står oppført som «et irritasjonsgrynt».

Groening innrømmer at Homer er hans favoritt, og har en enkel teori om hvorfor folk liker familiefaren så godt, til tross for alle hans mangler.

– Buster Keaton sa en gang at publikum elsker «the slow thinker». Jeg tror også det er tilfelle med Homer Simpson. ■

Oversatt og bearbeidet og av

Nils Vermund Gjerstad

SE OGSÅ SIDE 28 I UKAS NUMMER AV NY TID

---
DEL

Legg igjen et svar