Armen Avanessians lille bok er en ekstremt innholdsrik skisse, som prøver å si noe om både filosofiens fremtid og fremtidens filosofi, men som mest av alt er en filosofisk statusrapport fra vår egen tid og endringene vi gjennomlever. Tenkningens betingelser har endret seg drastisk på grunn av bioteknologien, IT, vitenskapens nye oppdagelser og samfunnsformen vi lever i.
Hvis filosofien har vært i en krise det siste århundret, er det fordi den har fortsatt å forstå seg selv som refleksjon, foreslår Avanessian. Anklagen minner om Marx’ berømte Feuerbach-tese, der det gjelder å endre verden, ikke bare fortolke den. Filosofien må skifte ut lengselen etter evige sannheter og faste mønstre med en virkelighet i stadig endring, der filosofien og tenkningen spiller inn. En slik tenkning er spekulativ i ordets mest positive forstand.
Algoritmer
Avanessians innspill til en ny metafysikk bryter opp gamle inndelinger på forfriskende måter. Skillet mellom form og stoff lar seg ikke opprettholde når stoffet selv er informasjon, som i cellenes DNA, eller når språkets former også får direkte materielle effekter, som i datamaskinenes integrerte kretser.
Når kunstig intelligens utvikler seg stadig mer selvstendig, kollapser også skillet mellom subjekt og objekt, redskapet og dets bruker. Materien er dermed langt mer intelligent, langt mer formbar og selvformende enn vi har pleid å anta. Det materielle, fysis, er allerede metafysisk og bærer i seg det immaterielle – mening, tegn, kultur.
At vi lever i en tid som er stadig mer dominert av algoritmer, betyr i første omgang bare at biologiske og kulturelle «programmer» har blitt utvidet med et nytt nivå. Vi snakker mye om hvordan en løpsk teknologi kan føre til et drastisk tap av frihet, påpeker Avanessian, men ufriheten er bare vrangsiden av en overveldende ny frihet: Når intelligensen løsriver seg fra mennesket, har selve virkeligheten fått nye dimensjoner.
Fremtiden
Er vi villige til å åpne oss for at ikke bare tidene forandrer seg, men at tiden som sådan er i endring? Avanessian hevder at selv tidstenkningen vår er akterutseilt: Vi er vant til å tenke på tiden som en linje, der årsaker i fortiden spiller seg ut mot fremtiden, men dette er for enkelt: Fremtiden endrer stadig fortiden. Tiden har skiftet retning og kommer nå fra fremtiden, som trekker i trådene.
En løpsk teknologi kan føre til et drastisk tap av frihet.
En grunn er at vi er stadig mer innrettet mot det som skal komme, det vi har forutsagt, det vi vil avverge eller frembringe. Forsøkene på å kontrollere fremtiden slår over i en situasjon der fremtiden kontrollerer oss. Det militære begrepet om «pre-emptive strikes» blir mønster for en rekke praksiser, der vi reagerer på fremtiden før den melder seg, ofte med fatale resultater. Fremtiden har blitt materialisert i finanskapitalismens handel med antatte fremtidige inntekter og utgifter og kjøpslåing om ubetalt gjeld. Det er en spekulativ forretningsvirksomhet som går middelalderens avlatshandel en høy gang.
Det terapeutiske spørsmålet Avanessian stiller, er om fremtiden, som per definisjon er det Andre og ukjente, i det hele tatt kan veves inn i nåtidens logikk. Alternative fremtidsfortellinger, slik som sinofuturisme og afrofuturisme, kan være frigjørende. For flertallet av oss lar seg paralysere av apokalyptiske fremtidsscenarier, der gledesløse overlevelseskamper er det eneste som gjenstår av menneskehetens lange vandring gjennom historien.
- BOKUTDRAG: Hva er akselerasjonisme?
Metafysikken
Det er til tider vanskelig å se hvordan den «nye» tidslogikken Avanessian snakker om, skiller seg fra kjente former for politisk utopisme, religiøse frelsesforestillinger og hele menasjeriet av profetier, varsler og forutsigelser som inngår i eldre skjebneforestillinger.
Avanessian insisterer på at filosofien selv må bli mer produktiv og spekulativ om den ikke skal bli tilsidesatt av ny religiøsitet som tvinger seg frem alle vegne – ofte som fundamentalisme og ekstremisme som fører til vold og krig. Noe slikt krever nok en langt større retorisk slagkraft enn en filosofisk samtidskommentar som denne kan mobilisere.
Richard Rorty var en av dem som på tampen av det 20. århundre kritiserte metafysiske overbevisninger og Sannhet en med stor S på et politisk grunnlag. Metafysikk kan brukes til å legitimere vold, og derfor bør vi forvise metafysikken fra den politiske sfæren, hevdet han. Han ville diskutere pragmatisk, og med små bokstaver – uten å henvise til uutgrunnelige åpenbaringer, tradisjonens autoritet og dogmatiske overbevisninger.
Avanessian hevder at filosofiens forsøk på å unnslippe metafysiske påstander har ført til at den står rådløs overfor metafysiske spørsmål. Sagt annerledes: som en mumlende taper i historiens munnhuggeri blir den pragmatiske filosofien medskyldig i fanatikeres selvrettferdige vold.
Kameratskap med fremtiden
I en interessant passasje fremhever Avanessian at vi har tatt feil av vold en når vi bare ser den som handling og hendelse – og snakker om en annen «langsom vold» som virker over tid. Hvis metafysikken hjemsøker oss i dag, er det fremfor alt i form av spøkelser fra fremtiden – dyr og mennesker som vil lide under dagens samfunn, fjerne ofre for forurensningens langsomme vold. I en tid der fremtidstenkningen er hektisk, utålmodig og sensasjonell, er det godt å se at Avanessian også går inn for et langsomt skifte til en tenkning på tvers av generasjonene, en sameksistens med planetens ufødte arvinger.
Selv om det i hva vi i dag vet er nye korona-tider, stadig er mer usikkert hva vi har i vente, foreslår Avanessian et «kameratskap med fremtiden». Det innebærer, negativt formulert, at vi må bedrive en filosofisk spekulasjon som ikke påstår å kjenne fremtiden eller gudenes vilje, og som ikke krever et offer av alt og alle for nye utopier. I positiv forstand betyr det diskré åpne opp for nye verdener ved å endre tenkningens grammatikk.
Les også intervju med Armen Avanessian om akselerasjonisme.