Tid for nytenkning

I sommer har vi sett WTO kollapse, G8 har gitt løfter uten forpliktelser og FN-reformene står i stampe. Trenger vi nye, globale institusjoner?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«It’s the end of the world as we know it» heter ei låt av det amerikanske rockebandet R.E.M. Da forhandlingene i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) kollapset 29. juli, uttalte utenriksminister Jonas Gahr Støre at han hadde bevitnet slutten på en verdensorden – og kanskje starten på en ny. Tiden da EU og USA kunne snakke sammen og så diktere de globale spillereglene er forbi.
«…and I feel fine» synger R.E.M. videre. Kan også vi føle oss vel?

Ikke hvis vi leser Robert Kagans bok The Return of History and the End of Dreams som har skapt mye debatt i vår. Han hevder at verden er på vei inn i en ny kald krig, med vesten på den ene siden og «totalitærkapitalister» som Kina og Russland på den andre siden. Men til tross for, eller kanskje nettopp på grunn av, spådommer om at verdenspolitikken vil bli stadig mer preget av den sterkestes rett, kommer det også stadig nye initiativer for å bedre det globale samarbeidet.

Kan den brytningstiden vi nå er inne i heller resultere i en ny start – starten på en mer rettferdig global orden der framvoksende u-land får den innflytelsen de fortjener? Vil det i så fall være tilstrekkelig å flikke på de eksisterende globale organisasjonene, eller trenger vi nye, med en viss grad av overnasjonal makt?

Andre fronter

Debatten om overnasjonalitet er i norsk offentlighet nesten alltid knyttet til spørsmålet om norsk medlemskap i EU. Men hvis vi for en gang skyld forsøker å tilnærme oss tematikken fra en annen vinkel, ved å ta utgangspunkt i forslaget om et verdensparlament, dukker det opp nye og overraskende standpunkt.
– Ja, vi trenger et verdensparlament med saksavgrenset overnasjonal makt, sier Hallgeir Langeland (SV). Også Ola Borten Moe (Sp) er positivt til å oppgi noe suverenitet til et verdensparlament. Morten Høglund (Frp) og Hemming Olaussen fra Nei til EU er derimot skeptiske.

Tanken om et verdensparlament er ikke ny, men begynner nå for alvor å vinne bred oppslutning. 30. juni offentliggjorde kampanjen som jobber for opprettelsen av et verdensparlament, at de har nådd en milepæl, ved at 500 parlamentsmedlemmer fra hele verden nå har sluttet seg til kampanjen. I tillegg har Den afrikanske union (AU), Det latinamerikanske parlamentet (Parlatino), Europaparlamentet og det canadiske parlamentet sluttet seg til kravet. Vaclac Havel, Tsjekkoslovakias siste president, og Mikhail Gorbatsjov, den siste sovjetlederen, støtter også oppropet. Tidligere har det versert en rekke ulike modeller for et verdensparlament, men nå samler tilhengerne seg om en bestemt modell med et verdensparlament under FN, kalt United Nations Parliamentary Assembly (UNPA).
– Det er mange hindringer på veien, og det vil ta noen år før et slik verdensparlament kan bli etablert. Men det er viktig at vi tør tenke på og diskutere løsninger som er mer ideelle enn dem vi har i dag, sier Catrine Holst. Hun er forsker ved Arena – Senter for europaforskning, og ble i 2005 kåret til en av Norges ti viktigste intellektuelle, 31 år gammel.

Holst mener vi trenger mer debatt om hvordan vi kan styrke det globale, politiske nivået fordi stadig flere problemer som klima, handel og sikkerhet må behandles i en global kontekst.

20. juni ble det kjent at fem fagmiljøer fra juss, samfunnsvitenskap og humaniora til høsten skal gå sammen om et storstilt forskningsprosjekt på «Demokrati som idé og praksis» ved Universitetet i Oslo. Catrine Holst kommer til å jobbe med et av hovedområdene: Globalisering og flernivådemokrati.

Reformer i stampe

Holst og kollegene hennes vil ha nok å henge fingrene i. Entusiasmen for nye institusjoner henger tett sammen med kritikk mot eksisterende.

Særlig FNs sikkerhetsråd høster kritikk for å være utdatert, ved at seiersmaktene etter andre verdenskrig fortsatt sitter på de faste setene – mer enn 60 år etter krigens slutt. Når India krever en fast plass, vil også Brasil være med. Da vil også Sør-Afrika inn og slik kunne vi fortsatt. Dermed har det ikke vært mulig til å komme til enighet. Også på andre områder går FN-reformene tregt. I 2005 jobbet eksempelvis 28 ulike FN-organer med spørsmål knyttet til vannforsyning. Et av problemene er at ingen land vil være med på reformer som kan innbære tap av privilegier.

Da G8-landene møttes i Hokkaido i begynnelsen av juli, avtalte de at klimautslippene skal kuttes med 50 prosent innen 2050. Men hva er egentlig et slikt løfte verd? Det ligger ingen forpliktelser i vedtaket, og ingen straffesanksjoner trer i kraft om løftet ikke overholdes.
Verken G8, WTO eller Kyoto-avtalen om klimautslipp innebærer overnasjonal myndighet, altså mulighet til å fatte bindende vedtak som det virkelig svir å bryte. Bak scenen derimot, har mektige land muligheten til å straffe andre land som ikke gjør slik de mektige ønsker. På denne bakgrunnen ønsker stadig flere en debatt om et mer forpliktende, regelstyrt globalt samarbeid.
– For første gang i historien har vi nå sjansen til å reformere de globale institusjonene, og skape et genuint globalt samfunn. Vi trenger nye institusjoner som kan få slutt på det manglende samsvaret mellom en økonomi som er blitt globalisert, mens kontrollmekanismene fortsatt kun er nasjonale, sa Gordon Brown til det britiske magasinet Developments juli-utgave.

Da det amerikanske ukemagasinet Time i vår kåret de ti viktigste ideene i vår tid, var vinneren: «Nasjonale interesser er ikke lenger hva de pleide å være. Nå trengs globale løsninger», et essay av Jeffrey Sachs som nylig lanserte boka Commom Wealth.

Verdensføderalister

Til tross for at vi stadig ser eksempler på globaliseringsprosessene rundt oss, er debatten om selve fenomenet nesten fraværende i norsk offentlighet. Norske politiske journalister prioriterer heller å bruke spalteplass til debatt om stabbursutleie. Dem om det. Dermed er det ikke overraskende at oppropet for et verdensparlament har fått lite oppmerksomhet i norsk offentlighet, og Halgeir Langeland fra SV er den eneste stortingspolitikeren som har undertegnet. Men samtidig er en rekke kjente stortingspolitikere medlemmer av en lite profilert organisasjon som jobber for å etablere «en verdensføderasjon», intet mindre. Blant medlemmene er tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg, stortingsrepresentantene Odd Einar Dørum, Inge Lønning og Jan Tore Sanner, samt NUPI-forsker Sverre Lodgaard.
– Mitt medlemskap i Én Verden er knyttet til en visjon om et sterkt og handlekraftig FN, sier Odd Einar Dørum til Ny Tid.

– Men organisasjonen har en målsetning om et globalt samarbeid i én demokratisk føderal enhet under ledelse av FN. Hva legger du i en «føderal enhet», og hvorfor trengs dette?
– En føderal enhet er demokratisk, forankret i folket. Den skal etter min mening ikke være sentralistisk og forvalter enten omfattende eller saksavgrenset overnasjonal myndighet, sier Dørum, som også støtter opprettelsen av et verdensparlament.

– Kan det oppstå problemer knyttet til maktmisbruk ved at en verdensregjering kan få for mye makt? Hvordan kan man i så fall motvirke dette?
– Det er åpenbare utfordringer knyttet til misbruk av makt for enhver stor organisasjon. En suveren føderasjon må ha konstitusjonelle mekanismer for å hindre slikt misbruk. Også nasjonalstater har slike mekanismer gjennom lokalt selvstyre, maktfordeling og lignende. En verdensføderasjon bør ha positivt begrenset myndighet til bestemte saksområder, som for eksempel miljø, global fordeling, krig og fred, svarer Dørum.

Catrine Holst poengterer at hun verken ønsker å opprette en verdensregjering, eller å legge ned nasjonalstaten.
– Globale institusjoner skal ha en nøye avgrenset myndighet, og ikke gis mer makt enn strengt nødvendig. Og selvsagt trengs robuste mekanismer mot maktmisbruk. Problemer som kan løses lokalt og nasjonalt, bør løses der. Det er ikke det dette dreier seg om, at «alt» for enhver pris må besluttes globalt. Tvert imot. Jeg ser for meg overnasjonale enheter som garanterer minstestandarder, for eksempel sosiale minstestandarder. Så står statene fritt til å utvikle mer omfattende velferdsordinger, sier Holst.

Selv om mange av de globale politiske institusjonene har problemer, ser vi indikasjoner på at juss over landegrensene er på frammarsj. Nettopp garantier for minstestandarder og rettigheter, eller rettsliggjøring, som Holst nevner, var et av stridstemaene i den siste norske maktutredningen fra 2003. Utrederne var enige om at vi ser en økning av juss over landegrensene, men uenige om konsekvensene. Mens flertallet mente at dette var problematisk fordi det begrenser politikernes handlingsrom, valgte professor Hege Skjeie å ta dissens fordi hun mente dette også hadde klar positive virkninger, blant annet for kvinners rettigheter.

En beslektet tendens ser vi når de internasjonale krigsforbryterdomstolene i Haag nå er på offensiven. Rettsaken mot Radovan Karadzic er i gang, mens Sudans sittende president Omar al-Bashir er begjært siktet. Morten Bergsmo, forsker ved fredsforskningsinstituttet Prio, uttalte til Ny Tid sist uke at den internasjonale straffedomsstolen (ICC) representerer nytenkning og utvikling innenfor folkeretten, med sikte på stadig bredere deltagelse i økonomisk og sosial utvikling. Et verdensparlament kan være en arena for debatt om, og gi økt legitimitet til juss og rettigheter over landegrensene, mener tilhengerne.

Trappetrinnsmodell

Kampanjen for å etablere et verdensparlamentet (UNPA) skisserer en modell der institusjonen gradvis blir mektigere. I første omgang skal forsamlingen settes sammen av parlamentsmedlemmer fra alle verdens stater, men senere skal verdensparlamentet velges direkte. Det var nettopp direktevalg den britiske forfatteren Georges Monbiot argumenterte for i boka Demokratiets tidsalder, sist gang debatten om et verdensparlament var framme i 2005.

Catrine Holst mener dette er en klok framgangsmåte.

– Det realistiske i første omgang er nok å starte forsiktig, så kan et slikt parlament få utvidede fullmakter over tid. Dette er jo historien om demokratiet i Norge, Stortinget fikk mer makt etter hvert, sier hun.

Halgeir Langeland er enig i at FN trenger overnasjonal makt for å styrke sin stilling.

– Albert Einstein foreslo på 30-tallet en verdensregjering for å sikre freden og hindre krig, og jeg ser for meg at et verdensparlament kan bidra til dette. Da kan det jo være aktuelt med bindende vedtak, men dette vi ta tid og i starten vi nok vedtakene være rådgivende, sier Langeland.

Ola Borten Moe presiserer at hans motstand mot EU ligger fast, men at Sp ikke er prinsipielle motstandere av overnasjonalitet.

– Ja, Sp er villige til å oppgi noe nasjonal suverenitet. På en del områder er det helt nødvendig med overnasjonalitet for å få til et velfungerende verdenssamfunn. Jeg synes tanken om et verdensparlament under FN er interessant og tror dette kan ha mye for seg, men vi må sette oss mer inn i dette konkrete forslaget, sier han.

I dette spørsmålet er ikke Borten Moe på linje med Hemming Olaussen, leder i Nei til EU.

– Jeg tror på mellomstatlig samarbeid mellom suverene stater som kan styres av folket, og folket må ha muligheten til å kunne kontrollere politikerne. Jeg har liten sans for at man utvikler overnasjonale organer som trekker bena oppunder seg og lever sitt eget liv uavhengig av folkene de styrer. Et Verdensparlament under FN er jo en vakker tanke, men jeg tror ikke det vil fungere i praksis. Et verdensparlament vil, som EU-parlamentet, ha problemer med å få en folkelig forankring. Det blir for fjernt, for langt unna folket. Nasjonale politikere er ansvarlige overfor sitt folk og kan kastes. Et verdensparlament vil sveve der ute, uavhengig av folkene det skal styre, sier han.

Amadi Bethel, medlem av parlamentet i Nigeria er ikke enig med Olaussen.

– Et verdensparlament vil gi vanlige folk en stemme på den globale arenaen, der makta ligger, sier Bethel. Han mener at et verdensparlament vil være en måte for politikken å gjenvinne muligheten til å styre den globaliserte økonomien..

– Slik vil makta være mer ansvarlig overfor folket, sier han i en kommentar til Kampanjen for UNPA.

– Innebærer utviklingen de siste tiårene, med globalisering og klimatrussel at vi trenger mer forpliktende globalt samarbeid, Olaussen?

– FN er det eneste legitime organet, og bør håndtere disse sakene. Det er en tragedie at USA har bidratt til å svekke FN. Vi trenger forpliktende samarbeid på miljø, men forpliktende mellom suverene stater, slik som i Kyoto-avtalen, sier han.

Olaussen gjør seg dermed til talsmann for en av de fire globaliseringsstrategiene Anthony McGerw tar for seg i et essay på side 36 i denne utgaven av Ny Tid, nemlig den liberale internasjonalismen. I denne tradisjonen er det nettopp frivillig samarbeid mellom suverene stater som er kjernen. De som jobber for et verdensparlament med begrenset overnasjonal makt definerer McGrew derimot som tilhengere av et kosmopolittisk demokrati, og Catrine Holst kan plasseres i denne kategorien. Hun mener at det ikke bør være frivillig om et land velger å være med på en avtale om klimakutt eller ikke.

– Jeg kan ikke se det demokratiske ved dette. Hva er så skrekkelig demokratisk med at en enkeltstat, ut fra snevre nasjonale interesser, får trumfe igjennom sitt på tvers av folkeflertallet i andre stater? spør Holst.

– Vi må heller bygge brede allianser og bygge flertall for viktige saker, så alle land ser at der er i deres egen interesse å bli med. Jeg tror ikke vi løser noen problemer ved å lage overnasjonale organer som skal tvinge noen land med. Vi kan ikke tvinge USA til å bli med i Haag-domstolen, USA må velge det selv, svarer Olaussen.

– Slik det er i dag har enhver stat vetorett. Da blir det umulig å få igjennom noe som monner. Én enkeltstat, USA, Kina eller andre, får spolere alt, om det skulle passe dem, sier Holst.

Morten Høglund, utenrikspolitisk talsmann i FrP er også skeptisk til å oppgi suverenitet.

– Jeg er svært skeptisk til at et slikt verdensparlament skal ha noen som helst form for overnasjonal myndighet. Norge har valgt å stå utenfor EU, blant annet for å unngå å underlegge seg overnasjonalitet. Selv om EU består av bare demokratier, så har det norske folk besluttet at Norge ikke skal delta i dette overnasjonale fora. Da blir det underlig om vi skal overføre myndighet til et slikt verdensparlament, sier Høglund, som presiserer at partiet ikke har tatt stilling til dette konkrete forslaget, men generelt er han skeptisk til om dette er gjennomførbart.

– Ja, å realisere slike ting er vanskelig, nesten umulig. Men hvis vi ikke holder ideer og idealer levende, blir det i hvert fall ingenting av noe, det er helt sikkert, svarer Holst, og fortsetter:

– Og til dem som i ett og alt setter sin lit til nasjonalstaten kan man jo replisere: hvordan tenker de å løse de mange globale problemene vi ser i dag? Hvor realistisk er egentlig deres alternativ? På miljøområdet for eksempel, og i spørsmål knyttet til handel, omfordeling og sikkerhet ser vi problemer som nasjonalstatene umulig kan løse adekvat hver for seg, sier hun.

29. august er globalt demokrati tema på Etikkseminaret ved Universitet i Oslo, og blant andre Thomas Pogge og Torbjørn Tönnsjø skal innlede, om hva som skal til for å styrke folkestyret på den globale arenaen.

– Trengs det et sterkt kulturelt fellesskap for at demokratiet skal fungere, også i tilfellet med begrenset overnasjonalitet på globalt nivå, Catrine Holst?

– Borgerne må ønske et mer forpliktende globalt samarbeid for at dette skal kunne gjennomføres. Men vi må ikke avskaffe nasjonale og andre identiteter for å skape en global identitet, det er verdt å understreke. Man kan ha mange identiteter og lojalitetsfølelser samtidig, og identiteter endrer seg. Heller ikke den norske nasjonale identiteten har vært der «alltid». Den ble skapt, under visse betingelser på slutten av 1800-tallet, og har endret seg stort opp igjennom historien.

Hun påpeker videre at globalisering innebærer at mennesker har mer kontakt på tvers av landegrensene.

– Jeg har tro på at det på sikt kan utvikles en mer omfattende solidaritet på tvers av landegrensene. Men mye må skje innen den tid. Media har også et ansvar her. De fleste mediene er fortsatt svært nasjonale i sin framstilling av verden. Jeg mener dette er et demokratisk problem.

Beslutninger som berører borgerne fattes stadig oftere andre steder enn i nasjonale organer. Dette må stå i avisen, mange steder, hver dag, sier Holst.

En konkret start vil være å se på hvorvidt Norges politikk av i dag bidrar til å styrke samarbeidet eller ikke. Går Norge foran for en mer solidarisk politikk, spør vi landbruksminister Lars Peder Brekk, se egen sak.

Vil ikke gå foran i WTO

Senterpartileder og landbruksminister Lars Peder Brekk mener

Norge ikke trenger forandre seg før andre gjør det.

[spilleregler] Bidrar Norges politikk

til å styrke det globale samarbeidet?

Vår posisjon i WTO-forhandlingene

kan gi noen svar. «WTO vil bli den

viktigste globale institusjonen dersom

en utviklingsvennlig avtale kommer

på plass», sa generalsekretær i Kirkens

Nødhjelp, Atle Sommerfeldt, til Ny

Tid før sammenbruddet i WTO 29.

juli. Men den norske regjeringen tar

ikke konsekvensen av sitt eget prosjekt,

mener Sommerfeldt. På den

ene siden ønsker regjeringen å få de

globale institusjonene til å fungere. På

den andre siden er Norge en av bremseklossene

i WTO, siden Norge ikke

legger om fra landbruksstøtte knyttet

til produksjonsvolum til støtte til

distriktsbosetting og kulturlandskap.

Den afrikanske union (AU) og andre

fattige land krever kutt i produksjonssubsidiene

i rike land.

– Jeg deler ikke det resonnementet. Norge

går foran både gjennom en ordning med nulltoll

for de minst utviklede landene, og gjennom

bistand. Dessuten er vi, innenfor rammen av en

eventuell ny WTO avtale, villige til å redusere

produksjonssubsidiene, og å fjerne eksportsubsidiene

helt, sier Lars Peder Brekk

De direkte eksportsubsidiene har det lenge vært

enighet om å kutte ut. Men AU mener at også produksjonssubsidier

fører til dumping, slik at fattige

land blir utkonkurrert, til tross for at de produserer

billigst. Årsaken er at de ikke kan konkurrere mot

subsidierte varer som selges kunstig billig på verdensmarkedet.

Din kommentar?

– Ja, noen ganger kan det være sammenheng

mellom dumpingproblemet og produksjonssubsidier

i nord. At fattige land vil beskytte

seg mot dumping var jo nettopp det punktet

forhandlingene strandet på. Men Norge produserer

nesten utelukkende for et innenlandsmarked,

og vi importerer over 50 prosent av maten

vi spiser. Det norske landbruket ivaretar også

distriktsbosetting og kulturlandskap. Det er de

rike landene som har en stor landbrukssektor

rettet inn mot eksport, som USA og EU, som

må redusere sine produksjonssubsidier.

Så hvorfor vil ikke Norge legge om fra produksjonssubsidier

til nettopp distrikts- og kulturlandskapsstøtte?

Hvordan kan du argumentere for

at Norge skal opprettholde, og dermed fortsette å

legitimere, en ordning som du er enig i at har svært

skadelige konsekvenser på verdensbasis?

– Vi er villige til å gjøre dette dersom en

ny WTO-avtale kommer på plass, men jeg ser

ingen grunn til at Norge skal gå foran og begynne

en slik omlegging nå. Det vil ikke ha en

reell effekt, da Norge bare produserer mat til

innenlandsk forbruk.

Sveits har allerede startet en omlegging fra

produksjons- til distriktsstøtte. «Norge nå må gå

foran og legge om landbruksstøtten for å legge økt

press på andre rike land», sa Ruth Haug, leder for

Noragric ved Universitetet for Miljø og Biovitenskap

til Ny Tid 1. august. Kommentar?

– Det har svært liten betydning om

Norge går foran, det må komme et internasjonalt

kompromiss.

Er det interessekonflikter mellom norsk

landbruk og bønder i fattige land?

– Nei det kan jeg ikke se at det er,

siden Norge importerer mye mat, og

nesten ikke eksporterer.

Avisen Times of India er neppe enige

med deg, for i forbindelse med WTO-forhandlingene

trakk de fram Norge som en

av verstingene når det gjelder proteksjonisme.

Holder Norge fattige land nede i en

råvarefelle ved å ha høyere toll på videreforedlede

varer enn råvarer?

– Vi er villige til å diskutere tollsatsene,

men jeg kan ikke se at det konsekvent

er sånn at vi har høyere tollsatser

på videreforedlede varer. Samtidig har

Norge legitime interesser i å beskytte

vår næringsmiddelindustri. Norge har

null-toll for de minst utviklede landene

(MUL), uten at de klarer å eksportere noe særlig

til oss. For å få opp landbruksproduksjonen

i de fattige landene er det viktigste å få på plass

stabile og demokratiske regimer og bygge opp

produksjonsapparatet, og dette støtter Norge

gjennom bistand.

Denne ordningen med nulltoll for de mist

utviklede landene trekkes ofte fram som bevis på

at Norge fører en solidarisk handelspolitikk. Men

disse landene har lite å eksportere, følgelig er det

liten risiko for at norsk landbruk kan tape noe på

ordningen. Hva med de nest minst utviklede landene,

de som faktisk har et eksportpotensial? India

har eksempelvis flere fattige enn hele Afrika. Er

det ikke nettopp i tilfeller der det kan koste noe at

Norge viser om landet er solidarisk eller ikke?

– Jeg tror det er for enkelt å si at en slik omlegging

automatisk vil hjelpe andre fattige land,

men en eventuell utviding av nulltoll-ordningen

til også å gjelde andre land, må vi eventuelt

vurdere nøyere før vi kan ta stilling til.

---
DEL