Tid for mot

Trygghet. Dét ordet kan stå som en oppsummering av den nye regjeringskabalen, som ble presentert på Slottsplassen mandag. Ikke uten grunn. De tre partilederne Jens Stoltenberg, Kristin Halvorsen og Åslaug Haga vil trenge den tryggheten de kan sikre seg når de nå begir inn i et helt nytt og uprøvd regjeringssamarbeid i norsk politisk historie. […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Trygghet. Dét ordet kan stå som en oppsummering av den nye regjeringskabalen, som ble presentert på Slottsplassen mandag.

Ikke uten grunn. De tre partilederne Jens Stoltenberg, Kristin Halvorsen og Åslaug Haga vil trenge den tryggheten de kan sikre seg når de nå begir inn i et helt nytt og uprøvd regjeringssamarbeid i norsk politisk historie.

Både regjeringserklæringen og utvelgelsen av de 19 statsrådene skaper nå optimisme og store forventninger, slik blant annet bistandsmiljøet og miljøorganisasjonene gir uttrykk for i denne ukas avis. Men samtidig er fallhøyden stor, kanskje spesielt for SV og Kristin Halvorsen.

Stoltenberg som statsminister og Haga som kommunalminister er naturlige og selvsagte posisjoner for partilederne i Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Halvorsen som finansminister er på den annen side et både mer problematisk og utfordrende valg i et lengre politisk perspektiv.

Halvorsens faglige bakgrunn er det intet å utsette på. Blant annet de åtte årene som medlem av Stortingets finanskomité på 1990-tallet er med på å gi henne god politisk tyngde for det krevende arbeidet. Det skal også sies at det er naturlig at det nest største partiet i en slik trepartiregjering får finansministerposten.

Men det er ikke dermed sagt at dette er det mest strategiske valget med tanke på SVs videre politiske liv. Overgangen fra å lede et opposisjonsparti til å få ansvaret for Finansdepartementet, der jobben i utgangspunktet er å si nei til de ulike fagstatsrådenes»gode tiltak», er enorm.

Det gjenstår ennå å se hvordan velgerne i de neste meningsmålingene vil reagere på Halvorsens overgang fra ledende opposisjonspolitiker til ledende ansvarlighetspolitiker. Hun og partiet står her overfor sitt livs utfordring. Faren ligger i at det er Ap og Stoltenberg som vil tjene mest på at den finansielle uriasposten er tilfalt SV. Det vil kreve en svært bevisst og gjennomtenkt finanspolitikk for både å innfri løfter, holde budsjettmål og samtidig beholde SVs solidariske varemerke.

Den såkalte venstrefløyen i SV kunne fått langt mer innflytelse i den nye regjeringen, nettopp for slik å holde partiledelsen i ørene. Tidligere har det kommet fram at Audun Lysbakken har takket nei til en statsrådspost, angivelig for ikke å bli fanget av maktens ansvarlighet. Det ligger noe ærbart også i et slikt avslag på makt til fordel for fortsatt idealisme. Men noen spesiell vilje til å ta politisk ansvar for trepartiregjeringens suksess er Lysbakkens avslag ikke et uttrykk for.

Når det i denne ukas intervju med Erik Solheim også kommer fram at Halvorsen har gjort «sitt ytterste» for å få Lysbakken med, viser det at dagens SV-ledelse vanskelig kan lastes for ikke la de mer radikale røster slippe til. Lysbakken har med sitt nei til statsrådsansvar muligens foretatt et smartere strategisk valg enn Halvorsen, som sa ja til finansministerposten. Men Halvorsen har vært modigere. Og det både den nye regjeringen, Norge og verden der ute nå trenger, er modige handlinger framfor taktiske manøvre.

«Universet belønner de dristige,» heter det i et gammelt indisk ordtak. Ord for dagen for de nye regjeringsmedlemmene som på sikt håper på politisk belønning.

D.H.

---
DEL

Legg igjen et svar