I sum har fakkelstafetten til Beijing-OL vist seg ikke å leve opp til sitt eget motto, «Harmonireisen». De vellykkede protestene – hovedsakelig fra tibetanske sympatisører, men også fra naturvernere og Falun Gong-tilhengere – har klart å få satt menneskerettigheter på dagsorden mer enn kommunistregimet i Kina kunne ha fryktet på forhånd. Fra Japan via Australia til Sør-Afrika, Frankrike og USA debatterer man nå hvorvidt hele eller deler av De olympiske leker i august bør boikottes.
Og selv de som ikke velger å boikotte fakkelstafetten – slik Indias fotballkaptein Baichung Bhutia har gjort – kan ha gjennomtenkte tanker rundt sin deltagelse. Bollywood-stjernen og den kommende fakkelbærer Aamir Khan skriver for eksempel på sin blogg at «OL ikke tilhører Kina» og at han bærer ilden gjennom New Delhi 17. april «med en bønn i mitt hjerte for Tibets folk og for alle mennesker rundt om i verden som er ofre for menneskerettighetsbrudd». Med skuespiller Khans uttalelse går idrett, kultur og samfunnsbevissthet opp i en høyere enhet.
I et slikt perspektiv virker enkelte norske samfunnsstøtters uttalelser påfallende enkle. Som når statsminister Jens Stoltenberg under det nordiske statsministermøtet tirsdag avslo enhver boikott som «uaktuell» med følgende begrunnelse: «Norge har lang tradisjon for at vi har en veldig høy terskel for å bruke boikott.»
Men hva slags argument og tradisjon er dét? Er det en referanse til Norges manglende boikott av Adolf Hitlers Berlin-OL i 1936? Et nazistinfisert OL som for øvrig introduserte nettopp ideen om en fakkelstafett, ved at ilden da ble båret fra Athen til Berlin. Eller er Stoltenbergs historiske argumentasjon en referanse til Montreal-OL i 1976, hvor 22 land – som Irak, men de fleste afrikanske som initiativtaker Kongo – boikottet sommerlekene på grunn av Den olympiske komités (IOC) aksept av apartheidregimet Sør-Afrika, selv etter Soweto-opprøret. Hvem i Norge sa noe da, selv om langt flere ble drept enn under Tibet? I 1976 boikottet også Taiwan OL, siden øya da for første gang ble nektet å delta under navnet «Republikken Kina». Men heller ikke dette reagerte Norge på. Er det dette som er en del av Norges «lange tradisjon» for å vise at landet har «en veldig høy terskel for å bruke boikott»?
Finansminister Kristin Halvorsens åpenhet for å ta OL-debatten har tjent regjeringen godt. Den norske regjeringssjefens utelukkelse av fravær fra åpningsseremonien i Beijing 8. august har, på den annen side, i et globalt perspektiv vist seg påfallende lite radikal, sosialdemokratisk og dynamisk.
Onsdag kveld varslet Storbritannias statsminister Gordon Brown at han skal boikotte åpningen, slik Frankrikes Nikolas Sarkozy hadde antydet at han vurderte. Og Hillary Clinton, i likhet med ledende republikanske politikere, har også tatt til orde for at George W. Bush bør holde seg unna åpningsseremonien. Nå er det nok ikke først og fremst tibetanernes rettigheter Brown, Sarkozy & co har i tankene med sine boikottutspill og konkurranser om å være først ute. Mest er denne enkle symbolpolitikken politisk indremedisin, for å vise innenrikspolitisk handlekraft. Samtidig som en stor del av boikottsnakket passer godt inn i diskusjonen om hvordan man skal dempe den voksende kinesiske økonomisuksessen.
I tillegg står vi nå i fare for å gå på nok en «Burma-jippo»: Som i september i fjor da Norge sto på hodet i én dag for munkene i Burma, men så glemte alt dagen og ukene derpå. Dette er problemet også med alt dagens boikottsnakk etter de visuelle protestene fra Tibet-sympatisørene. Også Kina-OL står slik i fare for å bli et engangsjippo for menneskerettigheter.
Så hvor vi står vi etter nye runder med boikottdrøftinger? Det er åpenbart at politikk og internasjonale menneskerettigheter hører hjemme også i idretten, slik den gjør i økonomien, kulturen og transnasjonale forhold generelt. Beijing-OL er slik en ypperlig anledning til å ta opp forholdene i Kina, som vel å merke er blitt betydelig bedret siden diktatoren Maos dager. Det er først og fremst de mange menneskerettighetsaktivistene i Kina vi bør hjelpe og støtte, noe Ny Tid forsøkte å gjøre forrige uke ved å la den tibetanske forfatteren Tsering Woeser slippe til orde.
Men boikott er ei alltid det beste, slik både Amnesty International og Dalai Lama har påpekt. Snarere synes uteblivelser å være den enkleste og mest ufarlige veien å gå. Da er det mer modig og mer virkningsfullt å demonstrere for all verden i løvens, eventuelt dragens, hule. Slik medaljevinnerne Tommie Smith og John Carlos gjorde ved å vise Black Panther-hilsenen under avspillingen av USAs nasjonalsang i 1968.
Det er handling vi trenger, ikke ikke-handling.
