Tid for kultur

Det er i grunnen en dramaturgisk genistrek. Spenningen stiger mens vi venter på kulturmeldingen. I mellomtiden tar vi en historietime.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Kultur i tiden, sang Åse Kleveland tidlig på 1990-tallet, og smalt med det en kulturmelding i bordet. Da hadde det gått et tiår siden sist en kulturminister gjorde noe lignende.

Nå har det godt et nytt tiår, og etter en del fødselsveer skal endelig Valgerd Svarstad Haugland gi oss en ny kulturmelding. Den komme i løpet av måneden, ifølge departementet. 22. og 29. august er hete kandidater.

Kulturbrevet

Vi skal til begynnelsen: Opp av den kulturelle asken etter fem år med okkupasjon, skred et knippe fremstående menn i september 1945. I hånden hadde de et dokument som skulle forme norsk kulturliv i en generasjon. «Kulturbrevet», ble det kalt, og bak det stod så forskjellige herrer som kulturradikaleren Johan Borgen og den på alle måter konservative morgenbladredaktøren Olaf Gjerløw.

Det har sin forklaring i de rådende forhold, skal vi tro sosialantropolog og forfatter av essayet «Er ost kultur? En impresjonistisk kavalkade over bruken av begreper og perspektiver i norsk offentlig kulturpolitikk», Arne Martin Klausen. Ifølge ham var Kulturbrevet kulturlivets bidrag til fellesprogrammet for å bygge opp landet etter krigen. Ambisjonen var en overgripende kulturpolitikk med det gode liv som mål. Problemet var bare at brevskriverne ikke riktig viste hva de mente med ordet «kultur». Da er det vanskelig å lage kulturpolitikk.

– På den ene siden brukte de kulturbegrepet om kreative aktiviteter, aktører og produkter. Eller det vi ofte kaller kunst. På den andre siden brukte de det om en gruppes verdimønstre, symbolske uttrykk og levemåter. Dette er et kulturbegrep om gruppeegenart, forklarer Klausen.

Arvesynden

Men denne tindrende uklarheten i spørsmålet om kulturens og kunstens natur er ikke den eneste arven fra kulturbrevet, selv om den ifølge Klausen er den viktigste, fordi den la grunnlaget for «det utvidede kulturbegrep» med sine kulturprisutdelinger til både travhester og fotballspillere noen tiår senere.

«Det er ikke vår sak å formulere [kulturens] innhold. Det vesentligste er at verdiene står for den enkelte som absolutte og betingelseløse,» stod det også i brevet. Her begynner tabuet mot smaksdommer i norske kulturmeldinger.

– Det har fulgt oss siden, sier Klausen.

Det har også to andre grunnlegende standpunkter. For det første at kulturen kan begrunnes i både dens egenverdi, og i dens instrumentelle verdi. For det andre at elitekulturen bør bringes ut til «folket». Dette siste materialiserte seg i Riksteatret (1948), Riksgalleriet (1953) og Rikskonsertene (1967), men det reiser også spørsmålet om hvem som er samfunnets kulturbærere. Johan Borgen og de andre brevskriverne ropte på lærerne.

– De ville gi dem bedre økonomi og til og med sabbatsordninger, slik universitetsfolk har, sier Klausen, før han beklager seg over at lærerne ikke lenger spiller en slik rolle.

Almsvarten

Så gikk årene. Et forsøk på å skrive en kulturmelding ble gjort på 1960-tallet under Aps kulturpolitiske strateg Helge Sivertsen, men forsøket strandet. På 1970-tallet snudde imidlertid lykken, og kulturpolitikken kom igjen høyt på den politiske dagsorden.

– Da ble kulturen brakt inn i den alminnelige velferdspolitikkens domene. Den ble begrunnet instrumentelt ut fra sin samfunnsnytte. Den implisitte elitismen ble utfordret, kulturen demokratisert og folkelige kulturformer ble gitt høyere status. Frykten for elitisme forsterket dessuten tabuet mot smaksdommer. Det var kulturarbeiderne selv som skulle definere innholdet i kulturen, sier Klausen.

«Finkultur til folket» og «folkelig kultur til fiffen», hadde erstattet den ensidige vektleggingen av å spre elitekulturen. Som en konsekvens så det mye utskjelte «utvidede kulturbegrep» dagens lys. Fra 1970-årene ble til og med idrett både administrativt og forvaltningsmessig slått sammen med kulturen.

Det ble legitimt i mange kommuner å ansette idrettsledere som kultursekretærer, og kritikerne frydet seg da travhesten Almsvarten og fotballspilleren Tom Lund ble tildelt hver sin kulturpris. «Galskapen» i den nye kulturpolitikken ble med ett svært tydelig.

En tilfeldighet?

Hvor gjennomtenkt det var å levere fra seg en slik sektorovergripende kulturmelding den gang er imidlertid usikkert. Dag og Tid-journalist Roald Helgheim fikk kloa i en hovedfagsoppgave i historie sommeren 1998. Den viser at den første av 70-tallets kulturmeldinger (St. meld. nr. 8 1973-74) – fra regjeringen Korvald – i utgangspunktet bare skulle omfatte kunstfeltet. Parallelt ble det jobbet med en ungdomsmelding og en idrettsmelding. På grunn av manglende arbeidskapasitet i Kulturavdelingen i det som da het Kirke- og undervisningsdepartementet, ble imidlertid arbeidet slått sammen. Dette er i alle fall konklusjonen til Willhelm Karlsen som har skrevet hovedoppgaven. Da kulturmeldingen endelig ble lagt fram – som en melding om alle de nevnte feltene – var det plutselig tverrpolitisk enighet om retningsvalget.

Johs. Aanderaa, som ble tildelt det ærefulle oppdraget å skrive meldingen av undervisningsminister Bjartmar Gjerde i Borten-regjeringen som gikk forut for Korvalds regjering, hadde heller ikke tenkt seg en utvidelse av kulturbegrepet, men ville lage et rent kulturmanifest. Dette prosjektet kom han aldri i mål med. Tiden ble for knapp, og selv om den politiske enigheten var overveldende da meldingen først forelå, var den i bunn og grunn et resultat av pragmatiske hensyn, ikke bevisst stillingtaken fra initiativtakernes side.

Vendepunktet

Meldingen ble en realitet. Og med den en rent instrumentell begrunnelse, også for kunsten. Dette var ikke et lite vendepunkt i forhold til kulturbrevets blanding av essensialistiske og instrumentelle argumenter. Vi skulle ikke lenger utvikles som åndsmennesker, men inngå i en velfungerende sosialdemokratisk stat.

Ifølge maktutreder og kulturforsker Siri Meyer ble kulturpolitikken fra nå av underlagt byggingen av velferdsstaten. Kulturpolitikken ble vektlagt som en dimensjon ved alle politikkområder.

For Meyer resulterte dette i det hun kaller «normaliseringsmakt». Det språket som ble brukt i 70-tallets meldinger forteller noe om det ideologiske grunnlaget for denne legitimeringen.

– Kulturen skulle brukes til å utviske sosiale forskjeller og til å skape en norsk enhetskultur. Meldingene legitimerer bevilgningene på kulturbudsjettene ved hjelp av et språk som ligner det du finner i helse- og sosialpolitikken, sier hun.

Staten ble både oppdrager og beskytter, og kulturen skulle skape og opprettholde fellesskapsverdier – fjerne skitten, sølet og andre smittekilder, så og si.

Kleveland

Det egalitære i velferdsstatens kulturprosjekt var imidlertid ikke enerådende i kulturlivet. Frykten for utvanning og utarming av kulturen levde side ved side med «det utvidede kulturbegrepet». Dette tok Åse Kleveland til seg i sin kulturmelding, tjue år etter syttitallsmeldingene. For Meyer markerer det et skille i kulturpolitikken – den sluttet å være sosialpolitikk og ble næringspolitikk.

– Meldingen fra 1992 representerer et tydelig skille fra sosialdemokratiets velferdsspråk, til markedsliberalismens språk. individene ble «risikovillige» og dette med enhetskulturen ble tonet ned.

Samtidig brukte Kleveland kulturmeldingen til å trekke frem et særfelt hun mente var blitt stemoderlig behandlet, nemlig design. Også dette ser Siri Meyer som et uttrykk for markedsliberalismens gjennomslag i kulturpolitikken.

– Design ble viktig for at Norge skulle skape sterke og konkurransedyktige merkevarer, sier hun.

Arne Martin Klausen trekker frem enda et skille ved Klevelands melding. Den var ikke sektorovergripende, slik 70-tallsmeldingene hadde vært. Det ble laget en egen mediemelding, og en egen idrettsmelding omtrent samtidig. Nå skulle kulturmeldingene bare handle om de kreative uttrykkene, aktørene og produktene. Om kunstnernes vilkår og statlige støtteordninger.

Egenverdi

Nå er tiden altså på nytt inne for en kulturmelding. Om den varslede meldingen vil inneholde noe nytt linjeskift, vet bare gudene, og forhåpentlig vis noen byråkrater og politikere i Kulturdepartementet.

At den ikke vil være sektorovergripende slik 70-tallsmeldingen var, er opplagt. Noen drypp her og der kan gi oss noen ytterligere ledetråder. Svarstad Haugland har selv lagt vekt på kulturens egenverdi. I en Dagbladkronikk som stod på trykk 21. mai i fjor, skrev hun: «Norsk politikk har etter mi vurdering i for høg grad vore prega av instrumentell kulturpolitisk tenking der kulturen berre blir eit verkemeddel for å oppnå ytre målsetjinger. Ein skal sjølvsagt ikkje sjå bort frå dei mange positive ringverknadene kulturen fører til. Men det må fyrst og fremst vera kulturens eigenverdi som skal stå i sentrum og vera utgangspunktet for ei langsiktig kulturpolitisk tenking.» Johan Borgen og Olaf Gjerløw burde nikke gjenkjennende.

Samme sted tar kulturministeren til orde for å skåne kunsten og kulturen for de verste utslagene av kommersialisering og markedsøkonomi: «For å sikra ytringsfridommen og hindra einsretting er det viktigere en nokon gong å regulera marknadskreftene gjennom offentlige støtteordningar for dei kulturuttrykka som sjeldan slepp til gjennom dei kommersielle formidlingskanalane.»

Næringspolitikksjargongen, som Meyer mente å spore hos Kleveland, ser altså ut til å være borte, men hva kommer istedenfor? Statssekretær Yngve Slettholm har signalisert at det flerkulturelle og globaliseringen er viktige premisser for den nye meldingen. Heller ikke 70-tallsmeldingenes normaliseringsmakt virker dermed særlig fruktbar i dag.

Når det gjelder spørsmålet om kulturbærere, deler nok ikke Haugland Arne Martin Klausens syn på skolen. Hun har nemlig uttalt – blant annet her i Ny Tid (nr. 40/2002) – at den kulturelle skolesekken vil være et av hennes satsningsområder. I det samme intervjuet, sa hun også at de frie gruppene skulle få bedre vilkår. Der Kleveland trakk fram design, har Svarstad Haugland signalisert en ekstrasatsing på dans.

Pengegaloppen

Om disse spådommene slår til, vet vi ikke ennå, men en ting er sikkert: Valgerd Svarstad Haugland møter et Kultur-Norge som er sultefôret på kulturpolitikk og kultursatsinger. Samtidig er store summer bundet opp i operautbyggingen og i samlokaliseringen av kunstmuseene på Tullinløkka, samt i lovnader til nybygg ved for eksempel Hålogaland teater. På en del kulturfelter er det dessuten store forventinger. Bokbransjen ønsker sterkt friske midler til en ny innkjøpsordning for faglitteratur og essayistikk. Scenekunstutvalgets innstilling skal følges opp, for bare å nevne noe.

Det store spørsmålet blir derfor hvordan en kulturminister som i fjor slet med å unngå kutt på kulturbudsjettet, og føler hun trenger drahjelp av en valgkamp for at kultur og kulturmeldingen skal bli et offentlig tema, har politisk styrke til å få gjennomslag for et ambisiøst kulturprosjekt som krever ekstra midler.

---
DEL

Legg igjen et svar