Ti år med popsatire

I ti år kombinerte 25 årsjubilanten Tramteatret politikk, musikk og teater med stor suksess.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I 1976 brøt en broket gjeng studenter ut fra Studentersamfundets teatergruppe på Universitetet i Oslo. De hadde sett seg lei på å misjonere for menigheten, med den konservative studentgruppa som hovedfiende, og ville bringe teatret ut til folket i god revolusjonær ånd.

På initiativ av Liv Aakvik ble stiftelsen Tramteatret født, og gjennom ti års virksomhet var målet hele tiden å få fram et politisk budskap gjennom musikk og teater. «Vi var først og fremst interessert i politikk, og etter hvert ble vi interessert i teater også», har teatrets Per Kjeve sagt.

Uhyggelig god timing

Frigruppa var inspirert av teatergrupper som Fria Proteatern, Hålogoland Teater og Pendlergruppa, og dannelsen av Tramteatret ble i starten møtt med skepsis både fra teatermiljøet i Oslo og den politiske venstresida. Men takket være uhyggelig god timing, ble Tramteatret stjerner over natta.

Gruppa hadde hørt rykter om umenneskelige arbeidsforhold på oljefeltene i Nordsjøen og jobbet i halvannet år med research og forarbeid til det som skulle bli Tramteatrets første forestilling «Deep Sea Thriller». Den tok nettopp for seg forholdene i oljebransjen i Nordsjøen, og bare tre dager før urpremieren fikk oljefeltene i Nordsjøen sin første blowout. Dagbladet gjorde et førstesideoppslag med gruppa, resten av media fulgte opp og suksessen var sikret.

Pelle Parafin

Det er lett å glemme, men Tramteatret satte unektelig solide fotavtrykk i perioden 1976-1986: Ti LP-plater, seks helaftens revyer, fire tv-serier, 20 radioprogrammer, 200 konserter og turneer i alle landets fylker er innholdet i gruppas omfattende cv. Platene er i dag vanskelig å få tak i, og er ikke tilgjengelig på cd – så denne samlingen med gruppas selverklærte 25 favoritter er en god påminnelse om Tramteatrets betydning.

All respekt til forestillinger som «Deep Sea Thriller», den blasfemianmeldte «Det går alltid et korstog» og sanger som «Det enkleste er pistol», «Naken greve jager neger med øks» og «Back To The Eighties», men Tramteatret vil for alltid bli husket for tv-seriene om Pelle Parafins Bøljeband.

Tramteatrets ambisjoner var å nå ut til flest mulig mennesker, men de var neppe klar over hvilken gjennomslagskraft fjernsynet hadde. Serien gikk i tre runder som føljetong i ungdomsprogrammet«Halvsju» på lørdager, gjorde inntrykk på svært mange – og sendes i år i en ny runde på NRK. For Tramteatret ofret ikke sitt politiske budskap og engasjement fordi det skulle lage ungdoms-tv. De gjorde språket enklere, men seriene var preget av kamp mot storkapital, autoriteter og byråkrater, personifisert gjennom figurer som Audun Automat, Reidar Rektor og Kåre Kommune. Men serienes viktigste budskap var at det var helt ok å kle og oppføre seg rart, være annerledes og tro på seg selv – mens «streitingene» gang på gang fikk unngjelde: «De har lyseblå skjorte/Og faren sin som ideal/De vil være i fred/Og de tanker de har går i ring» som det heter i «Den som ikke skjønner natta skjønner ingenting».

Dunkelhet og fortvilelse

Tekstskriver Terje Nordby har hele tiden holdt seg i skyggen i Tramteatret, men fortjener ros for han har skrevet nær sagt alle teatrets tekster.

«Tilbake til byín» bør være Erling Fossens nasjonalsang, for han skriver nok gjerne under på en tekst som «Ja, hver gang når jeg trur jeg skal tørne/På grunn av dyreliv og nærbutikk/Så lengter jeg tilbake super’n på hjørnet/Og til glassmagasin og trikk». Og «Høyrebølgen» er like aktuell foran høstens valg med tekstlinjer som «I departementene jobber for mange/Det må da enhver snart forstå/Hvem er ikke lei av partivalgdebatt/Og altfor dyr rødvin og altfør høy skat».

Men i ettertid framstår nok noen av tekstene i overkant enkle og naive: «Kvært menneske ska ha en rætt te meiningsfyllte liv/Og den rættn førsvare vi med strid/Vi har alltfør længe opplevd kapitalens slaveri».

Anders Rogg og Arne Garvang sto for musikken, og hentet inspirasjon fra punk, new wave og tysk kabaretmusikk – musikkformer preget av dunkelhet, sinne og fortvilelse (det tok vel ti år før jeg skjønte koblinga mellom new wave og Pelle Parafins «ny bøljemusikk»). En del av materialet her har ikke tålt tidens tann like godt, men gi meg «Snø», «Et eneste rom», «Ingenting er for seint» eller «Bare jeg får kose meg i bingen min» når som helst.

Tramteatret: «25 beste». Tylden & Co.

---
DEL

Legg igjen et svar