Ti år med bang

Skjedde det noe i svensk feministisk debatt mellom 70-tallet og Fittstim? Ja, faktisk. Tidsskriftet bang, blant annet.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I dagens Sverige er alle feminister, fra Sosialdemokratenes statsminister Göran Persson til Vänsterpartiets Gudrun Schyman. Selv Folkpartiet (tilsvarende Venstre) har nylig gitt ut en bok om sin tolkning av feminismen.

– De forsøker å gi feminismen et liberalt opphav. De tror det trekker velgere. Noe de sårt kan trenge for ikke å falle ut av Riksdagen, sier Ulrika Westerlund med en liten latter.

Sammen med kollega Josefin Brink rydder hun bordet i bangs redaksjonslokaler og setter fram kaffekopper. bang har nylig feiret tiårsjubileum og inngangspartiet er nesten uframkommelig på grunn av brune pappkasser fulle av blader. Der ligger jubileumsnummeret, som gir smakebiter på bladets «greatest hits» gjennom ti år, og siste ordinære nummer før det igjen – om kjønn og klasse, illustrert av en smilende dronning Silvia under åpningen av Øresundbroen. Silvia bærer vernehjelm og en bukett blomster i favnen. Bildet av henne er klippet som en stjerne, montert på en klar, rød bakgrunn. En indikasjon på at feminisme likevel ikke betyr det samme for alle, heller ikke i Sverige.

– Vi er fornøyd med det nummeret. Vi mener at det tar opp noe viktig. Ingen diskuterer økonomi og feminisme i våre dager. Det er et gap og en ikke-dialog mellom etablissementets likestillingsfeminister og frittstående feminister, som oss. Fittstim-jentene tok utgangspunkt i det private, og det er ok. Det er nødvendig for at unge jenter skal oppdage seg selv som feminister. Men mangelen på en debatt om kjønn og økonomi i det offentlige er frustrerende, sier Brink og Westerlund.

Så veldig mye debatt avstedkom ikke bangs klasse-nummer heller. Det var bare de likesinnede, som folk i Vänsterpartiet, som ville diskutere. Selv om man heller ikke skal kimse av slike debatter. For venstresiden har heller ikke alltid hatt et like vel avklart forhold til størrelsene kjønn og klasse.

Hushjelp og klassereise

Blar vi forbi dronning Silvia møter vi for eksempel tre kvinner som har gjennomgått såkalte klassereiser. En har brutt med sine foreldres arbeiderklassebakgrunn for å bli skuespiller. En annen er flyktning fra Iran med overklassebakgrunn som nå jobber som apotekerassistent. En tredje har en far som vil at hun skal bli veterinær, mens hun selv helst vil jobbe på «gølvet». Felles for dem alle er at de søker sin klassetilhørighet hos faren, mens mødrene er mer usynlige.

Hensikten med artikkelen er å vise hvordan klasse er et trekk som menn kan spille ut i det offentlige rom, men som underkommuniseres hos kvinner. Hensikten med temanummeret er å stille spørsmål ved hvor mye det egentlig hjelper at kvinner får ledende posisjoner, så lenge de økonomisk og helsemessig utgjør en egen underklasse i hvert samfunnslag.

– Et feministisk perspektiv utelukker ikke alle andre perspektiver. Verken klasseperspektivet, etnisitet eller seksuell legning. Selv om man selv tilhører den hvite middelklasse er det ikke umulig å føle solidaritet og identifikasjon med andre. Når man erkjenner kjønn som en kategori så skulle det bare mangle at man erkjenner viktigheten av andre kategorier, sier redaktørene.

En aktuell sak de er opprørte over i samtiden er den såkalte «pigdebatten», om hushjelper for yrkeskvinner som har råd til det. Den startet i 1994 da en kvinnelig økonom foreslo fradragsrett for kjøp av husholdstjenester. Argumentasjonen var at en slik avdragsrett ville gi økt sysselsetting, økt likestilling og mindre svart arbeid. Kritikken mot var at dette tvert imot ville bidra til at lavt utdannede kvinner skulle gjøre husarbeide for høyt utdannede kvinner, mens menn slapp unna maset om likestilling på hjemmefronten.

I oktober ifjor gikk sosialdemokratene imot forslaget, men ikke utfra et likestillingsperspektiv. Snarere for å unngå byråkrati og det problematiske ved å understøtte visse bransjer.

– «Pigdebatten» viser at det fortsatt er behov for en kritisk feministisk diskusjon. Det er desillusjonerende når dette er nivået på den økonomiske debatten rundt likestilling, sier Brink og Westerlund.

Vi kan stille krav

bang er oppkalt etter skribentpsevdonymet til Barbro Alving, en av Sveriges mest kjente kvinnelige journalister. Bladet så dagens lys i 1991, en periode som må kunne kalles en tørkeperiode i skandinavisk feminisme.

Verken Westerlund eller Brink var med da det startet, som veggavis, produsert av Arbetsgruppen for Kvinnliga Studerande (AKS). Den opprinnelige redaksjonen er i dag alle rimelig fremgansrike innenfor såvel akademia som media.

Bladet kommer fire ganger i året og har utviklet seg fra å være et kanskje først og fremst akademisk innrettet tidsskrift med politisk tilsnitt, til i dag å nå ca 4000 abonnenter i alderen 20 til 60. bang har også abonnenter i Norge.

Opplagsmessig ligger bang et stykke bak de mer kjente Ordfront og Etc, men det er slett ikke dårlig for et blad av det samfunnsdebatterende slaget. Særlig ikke med tanke på at små publikasjoner ikke får de samme distribusjonsmulighetene som store. Redaksjonen beskriver tidsskriftdistribusjonen i Sverige som en catch 22; du må ha et opplag på 10 000 for å bli distribuert til bladutsalgene. Men hvordan skal du vokse når du ikke synliggjøres?

Likevel, opplaget, sammen med litt kulturstøtte, har gitt bladet råd til å ansette tre redaktører på dårlig lønn, og til å gi skribenter og andre bidragsytere et symbolsk honnorar for innsatsen.

– Det betyr at vi har kunnet profesjonalisere bladet journalistisk, mener Brink.

– Vi har flere reportasjer og intervjuer og flere bidragsytere.

Og interessen for den feministiske debatten mener hun er voksende, noe ikke minst unge feminister som Nina Björk og de enda yngre Fittstim-jentene er eksempler på.

– Jo større velferd, jo mer engasjerer folk seg i utenforparlamentariske saker. Dette skaper et klima som gir grobunn også for radikal feminisme. For uansett hvor mye vi kan kritisere effektiviteten til de likestillingstiltak som er satt igang, så er vi i alle fall i en situasjon der vi kan stille krav. Problemene er formulert. At debatten lett blir overflatisk i de store mediene må vi leve med. Feminismen er ikke bare til for skolerte feminister. Vi gjør det vi kan for å reise de spørsmålene vi synes er viktige, sier Brink og Westerlund.

---
DEL

Legg igjen et svar