«The silent killing»

Reaksjonene har vært ulike etter at Ny Tid i forrige uke avslørte at en norsk oberst hadde kommandoen over de nederlandske FN-styrkene i Srebrenica i juli 1995. 8000 bosniske muslimer ble da henrettet i det verste massemordet i Europa siden andre verdenskrig. VG, NTB og Klassekampen er blant de som har viet plass til de […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Reaksjonene har vært ulike etter at Ny Tid i forrige uke avslørte at en norsk oberst hadde kommandoen over de nederlandske FN-styrkene i Srebrenica i juli 1995. 8000 bosniske muslimer ble da henrettet i det verste massemordet i Europa siden andre verdenskrig. VG, NTB og Klassekampen er blant de som har viet plass til de nye opplysningene.

Det mest forunderlige er at et så sentralt poeng, sett med norske øyne, ikke er kommet fram i løpet av de siste ti årene. Når en person med en flik av norsk avstamning ellers har en rolle internasjonalt, iler vi jo til med å beskrive hvor bra nordmannen gjør det på Letterman-show, i amerikanske B-filmer eller som flaksende fredsduer i Afrika og Asia. Kontrasten er slående i forhold til vår stillhet rundt norske statsborgeres rolle i den mer ubehagelige, men langt viktigere, Bosnia-konflikten i Europas hjerte.

VG-kommentator Jon Magnus skrev sist fredag at Ny Tids oppslag, i tillegg til å være «prisverdig», var som «å skyte spurv med kanon». Mon det, med tanke på at VG selv satte av to sider til nyheten om obersten.

Enkelte norske medier har satt et kritisk søkelys på nordmenns rolle i Europas største katastrofe siden andre verdenskrig. Dette var imidlertid noe som hovedsakelig først skjedde etter at Ny Tid og Kjell Arild Nilsen 2. juni 1995 satte på trykk FN-megler Thorvald Stoltenbergs famøse uttalelser overfor et samlet norsk pressekorps. Oppslaget ble knapt tatt opp til diskusjon før «de er alle serbere»- saken hadde gått Europa rundt.

Dette hendte på den tiden da Ap.-statsminister Gro Harlem Brundtland herset med norske journalister og hvor kritiske spørsmål om Oslo-avtalen, Norges internasjonale fredsrolle og Stoltenbergs idealisme var lite velkomne. I ettertid kan tausheten på 1990-tallet virke som et svakt ekko av «the silent killing», som tidligere Orientering-redaktør Sigurd Evensmo i sin tid kalte den manglende debatten om betente temaer. Sett i forhold til hva som står i internasjonale rapporter, virker vår norske selvforståelse fremdeles påfallende lite selvkritisk.

Mange vil nok også i dag føle det ubehagelig at Ny Tid denne uka følger opp ved å se nærmere på hvordan Thorvald Stoltenbergs Balkan-innsats blir vurdert, samt ved å trykke professor Arne Johan Vetlesens kronikk. Stoltenberg «offisielle» heltehistorie ble nemlig i sommer presentert på NRK, i en millionsatsing kalt «Med Balkan i blodet». Dokumentarserien i tre deler startet betimelig nok tre dager før tiårsdagen for Srebrenica-massakren den 11. juli, men Stoltenberg slapp generelt å svare på kritiske spørsmål i norsk presse.

Som i 1995 og ved oppstarten på 1950-tallet er Ny Tids mål å sette samfunnsproblemer under debatt og slippe til kritiske spørsmål. Er det for eksempel uproblematisk at Roy Jacobsen under Bosnia-krigen utgir en novelle basert på en «gammel legende som jeg har hørt på Balkan», underforstått en serbisk legende, slik han innrømmer på debattplass i dagens avis?

Hvis vi ikke våger å reise også slike ubehagelige spørsmål om nordmenns virkelighetsforståelse og Norges rolle, svekkes vår troverdighet når vi samtidig vier mye plass til kritikk av «de andres» ansvar i internasjonale konflikter.

D.H.

---
DEL

Legg igjen et svar