The party’s not over yet.

Folket flykter fra dem. Få har tror på dem. Likevel er det liv i partiene, sier maktutreder Knut Heidar.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Bare en av fire har tiltro til partiene, medlemsmassen er halvert i løpet av 90-tallet, og den politiske debatten preges av drittslenging og personfokus. Likevel er det ingen krise. Partiene ligger ikke på sotteseng.

– Det er vel heller snakk om en brytningstid, sier professor i statsvitenskap Knut Heidar, som sammen med Jo Saglie har skrevet Hva skjer med partiene? for maktutredningen.

I boken, som kom sist torsdag, skriver forfatterne at partiene sliter med to hovedutfordringer: «Internt svekkes medlemsoppslutningen. Eksternt skjerpes kampen om de flyktige velgerne, om taletiden i det offentlige rom, om kontrollen med dagsorden.»

Stor stabilitet

Det er lett å tro at disse utfordringene skal få dramatiske konsekvenser for hvordan partiene er organisert, men det har ikke skjedd.

Det mest slående funnet de to forskerne gjør, er nemlig at partiene er svært stabile. De er fortsatt relativt solid festet i de tradisjonelle konfliktlinjene i norsk politikk – sentrum står mot periferi, eier mot arbeidstager og så videre – og landsmøtet og de andre styrende organene har stor betydning i politikkutviklingen. Partienes gjøren og laden er dessuten fortsatt trygt forankret i den krympende medlemsmassen, som fortsatt velger delegater gjennom et representativt partidemokrati. Heller ikke aktivitetsnivået er så lavt som mange vil ha det til.

– Det var forbløffende stor aktivitet i partiene. Jeg hadde innbilt meg at de mer eller mindre var sendt på tørkeloftet, sier Heidar.

Lite karisma

– Så det finnes ingen heiagjenger for karismatiske ledere?

– Ikke så langt. Norske partier er veldig trauste. Man har en partitradisjon som har forankret partiene geografisk og sosialt. Straks reklame, amerikanisering og lignende kommer inn i debatten, har vi en tendens til å steile.

Erik Solheim, som først ytret frykten for en slik tendens i politikken, og andre med nostalgisk hang til industrisamfunnets kollektivbevegelser, eller «massepartier» som etterkrigstidens Arbeiderparti, overdriver altså de negative trekkene ved partienes utvikling, ifølge Heidar.

– Men jeg tror Solheim har et poeng. I mediesamfunnet blir det størst fokus på lederen. Han må fronte partiet i media, og må ofte ta stilling i saker uten å konsultere partiet. Likevel er han avhengig av legitimitet i partiorganisasjonen. Det er det moderne politiske lederdilemmaet. Noen lever godt med det, som Hagen. Andre lever godt med det av og til, som Solheim. Dette gjør partilederjobben mer krevende enn den var før, sier Heidar.

Partiene er styrket

Mediesamfunnet har altså begynt å prege partiene. Fellesnevneren er «en intensivert jakt på innpakning og markedsføring av sakene: Det nye, det slående, det forenklede,» som Heidar og Saglie skriver.

Partiene er svekket som en eksklusiv politisk arena. Det holder for eksempel ikke å se utelukkende på partimedlemmenes handlinger da Thorbjørn Jagland ble vraket som partileder. Mediekjøret var definitivt med på å velte ham.

Men på tross av dette, og på tross av medlemsnedgangen, har partiene faktisk blitt sterkere. I løpet av de siste tretti årene har partiene doblet sine budsjetter; Arbeiderpartiet fra 25 millioner 97-kroner i 1961, til 61 millioner i 1997. Den statlige partistøtten har gjort partiene i stand til å ansette flere i partisekretariatet og som fulltidspolitikere, samt å bygge strømlinjeformede og profesjonelle apparater for politikkformidling i mediealderen, ifølge Heidar og Saglie.

Nettverkspartiet

Forskerne mener dessuten man kan se en dreining bort fra etterkrigstidens massepartier eller folkebevegelser mot det de kaller for «nettverkspartier». Partier der uformelle nettverk blir viktigere enn de formelle beslutningskanalene. Tyngden av politikkutvikling og rekruttering skjer i disse nettverkene. Lederstriden og nestlederstriden i Arbeiderpartiet, og «museumsvokterne» i SV er eksempler på en slik tendens.

– Betyr endringene at partiene er blitt mer topptunge?

– Medlemmene i partiene opplever det ikke sånn. Men samtidig er det blitt viktigere å påvirke gjennom uformelle kanaler i partiene. Det gir ledersjiktet større muligheter til å forme utviklingen. Dessuten får ledelsen økt betydning når medlemsmassen reduseres, så en viss forskyvning er det, sier Heidar.

Tilpasning

– Jeg leser det som en del av en bredere samfunnsmessig utvikling. Partiene tilpasser seg mediesamfunnet og utdanningssamfunnet. Og de tilpasser seg for at det som ligger i bunnen – et knippe grunnleggende politiske interesser, eller det noen kaller ideologi – skal få størst mulig gjennomslag, sier Heidar.

– Hvor vil dette ende?

– Det kommer an på hvor langt utviklingen går. Jeg tror moderne velgeres måte å drive politisk virksomhet på trekker i den retningen. Vi vil ha resultater, ikke lange møter, og vi jobber målrettet mot enkeltpersoner i partiene for å få innflytelse.

Så har også partiene begynt å jobbe med alternative organisasjonsformer, tilknytningsformer og arbeidsmåter. I Arbeiderpartiet kan man nå melde seg inn i temalag istedenfor et lokallag. De har til og med et virtuelt lag, som kun møtes på internett. Høyre har åpnet for «registrerte sympatisører», som ikke er fullverdige medlemmer, men likevel får informasjon, og kan komme med innspill til partiet.

– Partisekretærene er på desperat jakt etter nye arbeidsformer. SVs Svisj-prosjekt (SVs visjonære organisasjonsprosjekt. Red. anm.) er et eksempel på det. De forsøker å gjøre partiarbeidet mindre ekskluderende, sier Heidar.

SV ønsker blant annet å gjøre forsøk med uravstemninger i forbindelse med nominasjoner og ledervalg, og de vil også invitere ikke-medlemmer til å påvirke i nominasjoner og programforming.

Felles for flere av prosjektene er, ifølge Heidar og Saglie, tendensen til å bryte ned skillene mellom medlemmer og ikke-medlemmer, og at de tar i bruk internett. Likevel er det relativt lite som er gjennomført.

– Det viktigste skillet er mellom nye partier som SV og Frp, og eldre og mer tradisjonsrike partier som Høyre og Arbeiderpartiet. De nye partiene er mer prøvende og villige til å forsøke nye ting enn de gamle, som henger fast i gamle strukturer. Det er likevel slående hvor lik denne debatten høres ut i alle partier, sier Heidar.

En gave til journalister

Utviklingen mot nettverkspartier har en rekke konsekvenser, mener statsviteren. Noen gode, noen mindre gode:

– Nettverkspartiene stimulerer et aktivistdemokrati parallelt med de formelle kanalene for innflytelse i partiene. Dette er bra fordi folk får anledning til å påvirke. På den andre siden er det ugjennomsiktig, og utenfor normkontrollen i de representative partidemokratiske systemene, sier han.

Heidar tror dessuten politiske beslutningsprosesser blir mindre kontrollerbare og mer flyktige enn de har vært tidligere.

– Dette er en gave til politiske journalister; de vil få mer å avdekke, og de vil bli brukt av nettverk internt i partiene i politiske kamper. Paradoksalt nok er det disse journalistene som driver frem endringene i partiene også, sier han.

En annen mulig konsekvens er at de politiske styringsproblemene blir større. Det har lenge vært en diskusjon om «stortingsregjereri» umuliggjør langsiktig og helhetlig styring. Også den langt mer flytende velgermassen, som ikke lenger har lojalitet til et parti medfører styringsproblemer.

– Dersom prosessen mot nettverkspartier fortsetter, kan styringsproblemene bli større fordi manglende stabilitet ikke bare blir et problem på velgernivå, men også på partinivå.

Men Heidar vil ikke være med på noen moralsk fordømmelse av en slik utvikling.

– Massepartiene er ikke egnet til å mobilisere flest mulig velgere lenger. I dag trenger man partier med gjennomslagskraft og evne til å kommunisere. Dette skjer innenfor et mediesamfunn som stiller andre krav til kompetanse enn den man fant i massepartiene. Det er heller en tilpasning enn et spørsmål om paradis eller syndefall, sier Heidar.

Demokratisk problem?

– Hva med halveringen av medlemsmassen og den skrantende tiltroen til partiene. Er ikke det problematisk?

– Det ville blitt et problem dersom politikerne ikke lenger klarte å mobilisere folk til å stemme ved valgene. I det øyeblikket valgdeltagelsen synker under et akseptabelt nivå – hva det skulle være, er ikke godt å si – er demokratiet truet.

Flere hadde muligheten til å påvirke hvilke alternativer som stilte til valg gjennom partikanalene tidligere. Likevel synes ikke Heidar utviklingen er truende.

– Men partisekretærene står jo nærmest som innkastere på nattklubber, så det er vel kanskje ikke partienes skyld, sier han, og vil heller forklare utviklingen med endringer i velgermassen.

Folk slutter i mindre grad opp om brede folkebevegelser og vender heller mot individorienterte og fritidsorienterte organisasjoner. Den sosiale forankring til bosted og arbeidsplass er svekket. I tillegg gir yrkes- og familielivet mindre tid til å delta i organisasjonslivet enn tidligere, og utdanningsøkningen gjør at vi i mindre grad vil kjøpe hele partipakka, men klarer oss med enkeltsaker.

Og forresten: Selv om nedgangen er dramatisk hos de fleste partiene, er FrP faktisk i voldsom vekst. I løpet av et år har partiet doblet sitt medlemstall, og står nå oppført med rundt 20 000 medlemmer. Dette er likevel lite i forhold til andre partier, og svært lite i forhold til oppslutningen partiet har på meningsmålingene, forteller Heidar.

---
DEL

Legg igjen et svar