The d-word is back!

«The d-word is back,» skriver International Herald Tribune. Det handler om deflasjon.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Globalisering er en uting. Ikke bare for folk på venstresida, i Attac og tilliggende organisasjoner, men for kapitalen, næringslivet, aksjeeiere og investorer. Globalisering er en uting fordi den til syvende og sist rammer dem som har stått på barrikadene for å bringe verden inn i en tilstand av mest mulig konkurranse, fri handel og fri kapitalflyt.

Til syvende og sist handler globalisering om å finne de markedene som gir mest profitt. Det betyr at investorene søker seg til områder der spekulasjonsbølgen går høyest – som i USA det siste tiåret. Men det betyr også at realøkonomien – industrien – flytter til den delen av verden der lønningene er lavest men hvor man også har et rimelig godt utdanningsnivå og høy kompetanse i arbeidsstokken.

I våre dager er dette området Kina. Etter å ha gått veien om først Portugal, og siden Polen, har det europeiske næringslivet kastet sine øyne på Kina. Det samme har det amerikanske næringslivet, etter å ha gått veien om Mexico.

I jakten på enda lavere lønninger og enda høyere profitt, kan man se for seg en situasjon hvor all verdens industri samles i Kina. Herfra kan det spys ut billige varer til verdens samlede markeder, i en stadig nedadgående prisspiral.

Det er utrolig hvor mange billige varer 1.3 milliarder kinesere kan produsere når de først setter igang. Resten av verden vil ikke ha nubbesjans til å konkurrere mot denne enorme lavpris-kolossen. Resultatet vil bli et kraftig prisfall i hele den vestlige verden. En gladnyhet? Absolutt ikke. For det kapitalen frykter mest av alt akkurat nå, er deflasjon.

«The d-word.»

Kina er et framtidsscenario. Et forsøk på å forklare globaliseringens dynamikk på en enkel måte, sett i et langsiktig perspektiv.

Men deflasjon er intet uvirkelig framtidsmareritt. Det er en tendens man ser allerede, etter at bobla sprakk i USA for omtrent to år siden.

En boblesprekk følges alltid av manglende tillit til økonomien. Investorene trekker seg ut, forbrukerne slutter å kjøpe varer og industrien slutter å investere. For å kontre denne utviklingen og trekke økonomien i gang igjen, må rentene settes ned. Det har den amerikanske sentralbanken gjort hele tolv ganger i løpet av dobbelt så mange måneder. Renta er nå på minimale 1.25 prosent, og er den laveste på 40 år i USA.

Lavere rente fører mer penger ut i økonomien. Mer penger i økonomien fører til press på prisene, som stiger. Høyere priser på varer og tjenester øker profitten, og gir mer sysselsetting og større investeringer. Trekker man dette for langt, vil resultatet bli inflasjon – en svøpe i de vestlige økonomiene de siste tiårene. Men litt inflasjon er et gode for økonomien; heller det enn deflasjon, slik tendensen er i dag.

Deflasjon har den motsatte effekten av inflasjon. Når bedrifter ikke lenger kan øke prisene, men istedet må kutte dem, forsvinner profitten. Resultatet er at aksjekursene faller, at verdiene forsvinner, at ansatte sies opp og at bankene slutter å låne ut penger. Et fallende aksjemarked vil gi bankene mindre sikkerhet for lånene, og de vil dermed øke renta for å få inn pengene den veien.

Ett av de mest slående trekkene ved dagens økonomi, skriver de som har greie på sånt, er at sentralbankens mange rentekutt ikke har ført til en forventet, ny vekst – noe som ikke minst skyldes at den økonomiske stimulusen ikke har havnet i samfunnet men istedet gått til bankene som prøver å sikre seg på alle bauger og kanter.

Og det forklarer hvorfor den amerikanske økonomien fortsatt viser tegn til deflasjon, selv om renta ut til bankene er lav og pengemengden er økende.

Det som har reddet USA til nå, har vært amerikanske forbrukeres vilje og evne til å opprettholde kjøpepresset. Det har gjort at USA har unngått en langvarig resesjon, med påfølgende håp om at økonomien kunne stable seg sjøl på beina igjen i løpet av siste kvartal i år – med andre ord unngå deflasjon..

Det kan fortsatt skje. Men uroen er stor. For amerikanske forbrukere har færre verdier enn før, etter at også de har tapt på børsene det siste året. Og de har lite penger på bok, fordi de nettopp valgte å sette pengene i verdipapirer.

Det amerikanske forbrukere har brukt pengene sine på til nå, har vært hus og biler. Det er store investeringer som man bare foretar noen få ganger i livet. Det vil ikke redde økonomien på lang sikt. Og dessuten: alt tyder på at forbrukerne allerede har redusert omfanget av nye innkjøp. Industrien har ikke begynt å investere igjen, og pengepugerne på Wall Street er ikke lenger så villige til å finansiere USAs enorme handelsunderskudd.

Til dette, påpeker pessimistene, føyer det seg en rente skremmende nær null-streken. Manglende kjøpepress fører prisene nedover, og hva hvis både priser, inflasjon og renter går ned mot null prosent, eller kanskje under?

Da vil deflasjonen være et faktum. Økonomien vil rulle stadig saktere rundt fordi ingen kjøper noenting i påvente av at prisene skal bli enda lavere. Mens de venter på dette, vil også lønningene bli satt ned. Og så har man det gående.

I en deflasjonsøkonomi vil alle som har lånt penger – både stater, bedrifter og privatpersoner – oppleve at gjeldsbyrden øker fordi inflasjonen ikke lenger spiser den opp. Ingen bruker penger, bedriftene går konk, de ansatte mister jobbene sine og hele økonomien går fullstendig i dass.

De indikatorene som viser faren for deflasjon, er ikke hyggelig lesning i USA akkurat nå. Alt går så mye saktere i USA for tida, for å vri på Odd Børretzen, og jo saktere det går, jo verre er det for kapitalen.

For et halvt år siden, i USA, var det ikke så mange som snakket om deflasjon. Idag er det et tema som popper opp hele tiden. Amerikanerne sammenligner sin egen økonomiske situasjon med den som eksisterte i Japan før boblesprekken der. Japan har det siste tiåret levd i en kontinuerlig resesjon, med negativ inflasjon og en rente på bare litt over null uten at ny vekst er registrert.

På samme måte ser man til Tyskland, og den nye resesjonen som er på gang der.

USA, Japan og Tyskland – det er de tre lokomotivene i verdensøkonomien. Faller disse ned i resesjon og deflasjon, vil resten av verden følge etter.

Og verre: det er begrenset hva politikerne eller sentralbank-sjefene kan gjøre med dette, hvis renta allerede er nede i null.

Og hva har alt dette med Kina å gjøre?

I en globalisert økonomi med overproduksjon – som fort kan bli situasjonen når kineserne for alvor kommer inn som WTO-medlem med fulle rettigheter – vil det nedadgående presset på prisene øke. Et lavkostland som Kina vil dessuten lokke bedrifter fra hele verden til å etablere seg her, med økende arbeidsløshet og manglende kjøpepress i hjemlandene som resultat.

De såkalte maquiladoras i det nordlige Mexico – utenlandseide bedrifter som dro nytte av de lave lønningene her – er allerede under press. 15.000 arbeidsplasser har forsvunnet til Kina, i en prosess som har lagt mange av disse bedriftene døde. Men varene som disse produserte, og som idag produseres i Kina, blir fortsatt solgt i USA, til ekstremt lave priser. Forbrukerne jubler – foreløpig – fordi de ikke har mistet jobbene sine ennå.

Å flytte til Kina i en globalisert økonomi vil kunne redde enkeltbedrifter på kort sikt. Men hva når alle har samlet seg der, alle har samme konkurranseforhold og alle prøver å produsere billigst mulig varer?

Tja. Man kan vel tenke sitt om en globalisering som raserer økonomiene i alle vestlige høykostland og som fører hele verden inn i deflasjon. Det er en samling i bånn som ikke bare vil ramme arbeidsfolk i form av lavere lønninger og arbeidsledighet. Til syvende og sist vil det også ramme kapitalen selv, i form av stadig lavere priser, fallende profitt og ødeleggende konkurranse.

Det er denne trusselen fra en globalisert handel som har fått USA til å blokkere import av billige kinesiske tekstiler og europeisk og russisk stål. Og det er denne trusselen fra globaliseringen som gjør at styrtrike Colour Line og Ford-konsernet løper til staten her hjemme når konkurransen fra land med lavere kostnader når dem.

Det fins ikke den kapitalist eller frihandelsaktør som virkelig ønsker en globalisering. Det de ønsker, er tilgang til andres markeder mens de samtidig stenger sine egne. Hvis WTO en dag får virkelig gjennomslagskraft, vil disse aktørene oppdage at de har fått en trollmannens lærling å hanskes med. Så blir det kanskje en slutt på idiotiet?

---
DEL

Legg igjen et svar