«The Trumpocene»

Etter at Donald Trump vant presidentvalget, samlet staben på Petzel Gallery i New York noen av samtidens mest anerkjente kunstnere til motkamp.

We Need to Talk ... Artists and the public respond to the present conditions in America

Petzel galleri

Hatje Cantz

USA/Tyskland

9. november 2016: Allerede dagen etter det amerikanske valget er det opprørsstemning på morgenmøtet i Petzel Gallery i Chelsea i New York. «Hvordan skjedde dette? Vi må gjøre noe! Men hva?» Kun 24 timer etter Donald Trumps overraskende opphøyelse fra realitystjerne til påtroppende president, har ringvirkningene spredt seg over hele USA. På sosiale medier meldes det om lynsje-
stemning fra Trump-supportere mot immigranter fra øst til vest. Muslimske jenter legger hijaben hjemme i frykt for å bli utsatt for verbale og fysiske angrep på vei til skolen, afroamerikanere får «n-ordet» kastet etter seg, og latin-
amerikanere blir bedt om å dra tilbake dit de kom fra. Opptaket av Trumps kvinnefiendtlige uttalelse «Grab them by the pussy» er for lengst lekket til pressen, og den påtroppende førstedamen går ikke hånd-i-hånd, men to skritt bak den kommende presidenten.

Kunstnerisk mønstring. Mens Trump tvitrer om sin egen storhet og landets glitrende fremtid, samler Petzels stab seg til motkamp væpnet med noen av samtidens mest anerkjente kunstnere. Over 40 kunstnere blir bedt om å visualisere sine forventninger til den nye tidsalderen, «The Trumpocene», og får to knappe måneder til å ferdigstille sine respektive verk.

I Petzel Gallery visualiserte over førti kunstnere sine forventninger til den nye tidsalderen – «The Trumpocene».

6. januar åpner utstillingen et steinkast fra The Meatpacking District. I tillegg til en rekke «artist’s talks», som givetvis ikke lar seg gjengi i sin helhet, vises blant annet kjøttfulle, sprikende kjød, bilvinduer med kulehull, flere dekonstruerte unionsflagg, satiriske bilder og en mengde lysskilt og grafikk med slagord som ironiserer over det hedonistiske forbrukersamfunnet som forventes å gjøre et comeback under det nye presidentskapet.

En mengde store navn har bidratt til utstillingen og publikasjonen: Jenny Holzer som er kjent for sine monumentale LED-skilt i urbane settinger, blant annet den iøynefallende Protect Me From What I Want (1982) som lenge hang som en kollektiv, dårlig samvittighet over Times Square i New York; innflytelsesrike Charles Gaines, en av de første afroamerikanerne som fordypet seg i konseptuell kunst; Yael Bartana, en av Israels ledende foto-, film- og installasjonskunstnere; Mark Dion, som organiserer sine installasjoner i samlinger på gulv eller i kabinetter, på samme måte som norske Markus Li Stensrud – ikke ulikt systematiseringen av gjenstander man kjenner igjen fra naturhistoriske museumssamlinger; den thailandske kunstneren Rirkrit Tiravanija som driver The Land Foundation, hvor undertegnede har hatt kunstneropphold.

Noen av landene som er representert er USA, Canada, England, Tyskland, Østerrike og Nederland, og det er tett mellom Guggenheimstipender og utstillinger på MoMA på utstillernes merittlister. Politiske kritikere, avantgardister, feminister, lhbt-forkjempere, innflyttere og utflyttere har alle blitt invitert. De aller fleste kunstnerne arbeider konseptuelt med installasjoner og sammenstilling av objekter (assemblage). En overveldende mengde av dem jobber også med slagord-basert kunst av typen neonbelysning, LED-skilt, påskrevne avissider og malerier der majusk-
ler danner ord og setninger som «LIAR», «DEATH», «ANOTHER COUNTRY», «JUSTICIA CLIMATICA» og «WHAT IF WOMEN RULED THE WORLD». Det oppleves som en nærliggende idé når oppdraget går ut på å kommentere en politiker som selv er kjent for sine bombastiske «one-linere».

Utstillings-publikasjonen er utkledd som et kulørt magasin, men det er mer tankegods mellom omslagene enn «looken» skulle tilsi.

Likeledes er alle tegneseriereferansene med Mikke Mus og Donald Duck, og karikaturgjengivelser av den sittende presidenten som eselører i den amerikanske popkulturelle historieboken. Dokumentarklipp fra opptøyer og nyhetsbildet er også høyst relevante i denne tolkningssamlingen av tingenes tilstand, både i utstillingslokalet og papirpublikasjonen.

Ja, men … Publikasjonen We Need to Talk … ble produsert etter utstillingen, og er utgitt av forlaget Hatje Cantz; et forlag som spesialiserer seg på billedkunst, fotografi, design og arkitektur. Formatet er hele 51 x 38 cm, trykt på hel-
glanset papir – ikke ulikt avisenes glossy helgebilag – og inneholder reproduksjoner av alle de 47 kunstverkene fra utstillingen med mer. Det uhåndterlige formatet oppfordrer definitivt heller til samtaler over et stort bord enn til personlig kafébruk. Og papiret står godt til kunstnernes ringeakt for Trumps populistiske innsalg av seg selv. Resultatet er en 40 siders publikasjon utkledd som et kulørt magasin, men med en del mer tankegods mellom omslagene enn innpakningen skulle tilsi.

Det er alltid noe helt annet å være på en utstilling «live» enn det er å lese den tilhørende publikasjonen i ettertid, og jeg skulle gjerne ha vært i 18. gate i New York i januar og opplevd kunsten og stemningen på nært hold. Når det er sagt, så slår det meg imidlertid at Petzel har valgt en rekke kunstnere som jobber innenfor nært tilstøtende områder. Det kunne vært spennende å se hva andre typer samtidskunstnere kunne bidratt med, innenfor eksempelvis klassisk og abstrakt maleri, lyd, dans og performance. Jeg tror det kunne skapt mer dynamikk i utstillingen.

Utstillingens forslitte uttrykk. Gigantiske skilt med slagord har hengt ved oss helt siden begynnelsen av 1900-tallet, og dukket opp i reklamesammenheng allerede på 30-tallet. Kunstnerne Joseph Kosuth og Bruce Nauman var tidlig på’n allerede på 60-tallet. På 80- og 90-tallet fikk denne type kunst igjen et oppsving, og fremdeles blafrer smarte ordspill, illevarslende profetier og selvironiske oppfordringer fra store skilt på gallerier og kunstakademier nær deg.

Selv om det er lett å forstå hvorfor dette dukket opp i akkurat denne sammenhengen, føles det noe forslitt. Og selv om slike skilt både er dekorative og ofte morsomme, blir det bokstavelig talt litt for lettkjøpt. Den samme oppfatningen har jeg dessverre av tegneserietematikken og tilbakeblikket på etterkrigstidens Pop Art. Andy Warhol, Lichtenstein og Rauschenberg med flere utforsket og perfeksjonerte stilen på 50-tallet. Og selv om mange i dag – med estetikkens briller på nesa – ser kritisk på dette uttrykket, så lå det mye observant samtidskritikk i bunn da dette først ble kreert; mot masseproduksjon, bruk-og-kastkulturen og en overfladisk kjendisdyrking. Man kan skjønne at dagens kunstnere tyr til de samme grepene når de nå skal kritisere en familie som nettopp står som selve symbolet for alle disse elementene – men er det en god grunn til å tråkke opp gamle stier?

Interessant publikasjon. Noen ganger er det den som er lavmælt som blir hørt, mens den som roper har en tendens til å forsvinne i støyen.

Selv savnet jeg noen mer subtile og poetiske verk i dette utvalget. Nærmest kommer kanskje Petzels egen publikasjon med sine skriftlige gjengivelser av foredragene fra utstillingsperioden, som skal ha omhandlet miljøvern, immigrasjon og sivil frihet under «Trumpocene»-alderen. Selvfølgelig er det meste allerede utprøvd innenfor kunstens verden, som på alle andre skapende felter. I dag er det ofte kombinasjonen av ingrediensene som skaper nye inntrykk. Det gjelder både miksing, klipping, redigering, koreografi, regi og kuratering. Her savner jeg litt mer rytmikk. Likevel er dette en interessant publikasjon, først og fremst i kulturhistorisk perspektiv – med sine mange pekere mot verdier og uttrykk som kom og gikk, men, som Rocambole, stadig vender tilbake.

---
DEL