«The lady» og spillet om jorda

Vil Aung San Suu Kyi og den nye regjeringen klare å involvere folket når de skal oppfylle løftet om rettferdig fordeling av naturressursene? Det er nye tider i Myanmar. Den første demokratisk valgte regjering siden 1950-tallet skal ta over fra 1. april i år. I november 2015 vant Nasjonalligaen for demokrati (NLD), partiet som ledes […]

Ingeborg Moa
Tidligere landdirektør for Norsk Folkehjelp i Myanmar. E-post: ingeborg.moa@gmail.com

Vil Aung San Suu Kyi og den nye regjeringen klare å involvere folket når de skal oppfylle løftet om rettferdig fordeling av naturressursene?
Det er nye tider i Myanmar. Den første demokratisk valgte regjering siden 1950-tallet skal ta over fra 1. april i år. I november 2015 vant Nasjonalligaen for demokrati (NLD), partiet som ledes av Aung San Suu Kyi, parlamentsvalget med et flertall så stort at partiet fikk majoriteten i parlamentet på tross av at militæret automatisk har 25 prosent av setene ifølge grunnloven.

Det er en ny start, men det er ikke blanke ark. Etter over 50 år med militærdiktatur og vanstyre, kun delvis rettet på ved reformer de siste fem årene, er utgangspunktet for Aung San Suu Kyi og hennes regjering preget blant annet av en skakkjørt økonomi, fortsatt pågående krigshandlinger i deler av landet og sterke økonomiske aktører som ikke er spesielt opptatt av «ansvarlig næringsliv». Landrettigheter og et voksende omfang av såkalte landran har blitt en økende utfordring i landet. Dette er én av mange saker den nye regjeringen forventes å ta tak i. Kampen om naturressursene intensiveres, både i områdene kontrollert av de etniske, væpnede gruppene og områder tradisjonelt kontrollert av sentralmyndighetene. Kontroversielle landlover kombinert med massive investeringer fra mektige økonomiske aktører gjør at det er trygt å spå at vi vil se en økende spenning i forbindelse med landspørsmål i Myanmar fremover.
Utfordringene forsterkes ved at svært mange av de nyvalgte parlamentsmedlemmene fra NLD har lite politisk erfaring, og ingen erfaring med å være parlamentsmedlemmer for et regjeringsparti. Det vil bli hardt å gå veien fra å være demokratibevegelse i opposisjon til regjeringsparti som må drive realpolitikk, med et slikt utgangspunkt.

I løpet av de siste tre årene har flere lover knyttet til landrettigheter blitt vedtatt. Mye av prosessen rundt disse lovendringene har foregått bak lukkede dører. Ifølge organisasjonen Transnational Institute, som har gjort mye forskningsarbeid på landrettigheter i Myanmar, har disse lovene «endret det juridiske grunnlaget for rettigheter til bruk av land» og «etablert et juridisk sanksjonert marked for kjøp og salg av land som har som målsetting å oppfordre til økte investeringer, innenlandske og utenlandske, i land».
Særlig to lover, begge vedtatt i 2012, har endret hvordan land og eierskap til land i Myanmar forvaltes. Den ene er «The Farmland Law» som muliggjør kjøp, salg og annen overføring av land med skriftlige brukerrettigheter. Dette på tross av at store deler av de som faktisk har drevet jorda frem til den blir solgt, enten aldri har hatt slike skriftlige brukerrettighetsdokumenter og/eller har støtt på store utfordringer når de har prøvd å skaffe seg slike dokumenter. Den andre loven er «The Vacant, Fallow and Virgin Land Law». Denne slår fast at alt land som ikke er formelt registrert hos myndighetene, kan «re-allokeres» til investorer, både utenlandske og investorer fra Myanmar.

AFP PHOTO ANDREAS SOLARO 2013: Suu Kyi. i Yangon: © Truls Lie
AFP PHOTO ANDREAS SOLARO 2013: Suu Kyi. i Yangon: © Truls Lie

Ingen av disse lovene tar hensyn til en historisk og nåværende situasjon der innbyggere og lokalsamfunn har blitt ansett som å ha en rett til å drive jordbruk, skogbruk og fiskeri på bakgrunn av en form for allemannsrett. Med disse to lovene er en rekke bønder som har hatt bruksrett til jorden i generasjoner, nå plutselig definert som «okkupanter» av jorden de driver.
Landspørsmålet er i høyeste grad også et spørsmål om hva som ligger under selve jorden: olje, gass, mineraler og edelstener. Siden 2012 har det vært en massiv økning i investeringer i uttak av ulike naturressurser i Myanmar. I budsjettåret 2014–15 var summen av utenlandske investeringer på rundt 8 milliarder dollar eller 70 milliarder kroner, noe som nesten er en dobling fra året før. Olje- og gassektoren alene sto for over 3 milliarder dollar, eller 27 milliarder kroner, av dette.
I løpet av de siste årene har regjeringen i Myanmar hatt en dialog med frivillige organisasjoner og til dels lyttet til deres råd om hvordan myndighetene skal kunne regulere sektorer som olje, gass, gruvedrift og vannkraft. Spørsmålet om landrettigheter har i denne dialogen seilet opp som ett av de viktigste for disse nasjonale organisasjonene.
Også andre naturressurser i landet er lukrative. I oktober 2015 publiserte organisasjonen Global Witness en rapport om jade-industrien i Myanmar. Denne første omfattende gjennomgangen av den store industrien, der størstedelen av den grønne steinen selges til Kina, viste at industrien har en samlet inntekt på rundt 31 milliarder dollar – rundt 280 milliarder kroner – i 2014 alene. Dette tilsvarer nesten halve brutto nasjonalproduktet til Myanmar. Det betyr ikke at landets innbyggere får nyte godt av inntektene. Kun en minimal del av disse pengene, om noe, går inn i statsbudsjettet som skatt eller andre avgifter.

Det er ikke bare sentralmyndighetene og innenlandske og utenlandske investorer som nå legger planer for å tjene penger på naturressurser og land. Flere av de etniske, væpnede gruppene kontrollerer områder med stor naturressursrikdom, og driver allerede blant annet gruvedrift, og det er planer for flere store vannkraftprosjekter. Med den pågående fredsprosessen legger flere av gruppene planer for nye prosjekter. Hvis dette skaper inntekter som kommer folket til gode, kan det selvsagt være et positivt skritt. Frykten er at innbyggerne i stor grad kun vil merke disse prosjektene ved at de tvangsflyttes og mister retten til å drive jorda de har drevet i generasjoner.
I sitt politiske program før valget i november i fjor, lovte NLD at de skal «jobbe for å sikre en rettferdig fordeling over hele landet av inntektene fra uttak av naturressurser». Hvordan dette skal gjennomføres, står det mindre om.
Så langt har Aung San Suu Kyi hatt fokus på å bygge relasjoner med det militære og den utgående regjeringen. I 1990 opplevde Suu Kyi og NLD å vinne et valg og ikke få ta over makten. «The Lady», som hun ofte blir kalt, har nok derfor gjort lurt i å sørge for at hun har militæret og andre med makt på sin side. Etter at den nødvendige alliansebyggingen med de gamle makthaverne er ivaretatt, vil et fortsatt ubesvart spørsmål være hva som er NLDs strategi for relasjonsbygging med de som har brakt dem dit de er i dag, nemlig folket. Denne usikkerheten gjelder også NLDs og den nye regjeringens forhold til den delen av det sivile samfunn som jobber på landrettighetsområdet. Hvordan Aung San Suu Kyi og den nye regjeringen vil involvere organisasjoner, bønder og forskere når de skal prøve å oppfylle lovnaden om rettferdig fordeling av inntekter fra naturressursene, er et spørsmål mange her er spente på å høre svaret på.

På feltene landrettigheter og naturressursforvaltning har aktivister og organisasjonsfolk i Myanmar opprettet flere store, tunge nettverk som inkluderer bønder, forskere, organisasjonsfolk og aktivister. Den nye regjeringen vil gjøre lurt i å lytte til disse. Ett av nettverkene, Land In Our Hands, skriver i en rapport fra 2015: «Jorda er for dem som bor på den og driver den; for dem som avhenger av den for sitt levebrød og sin identitet. Derfor må ethvert ’utviklingsinitiativ’ og enhver ’investering’ som ikke gjennomføres i tråd med dette grunnleggende prinsippet, stoppes eller avsluttes. Alle mekanismer for å avgjøre tvister om landrettigheter må også ha dette grunnprinsippet som utgangspunkt». Balansegangen mellom å tiltrekke seg investorer på den ene siden og å samtidig oppfylle folkets forventninger om at de skal få retten til jorda de bor på og driver, kan bli krevende for «The Lady» i årene som kommer.

---
DEL