Tette opplevelser

Oslo Jazzfestival har igjen gjennomført et glimrende arrangement. 93 konserter på 19 scener, et par hundre timer jazz i alle stilistiske varianter, pent fordelt fra ragtime til elektronika.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Festivalen begynte i sin tid (1986) som en trad-, swing- og mainstreamfestival, men har for mange år siden blitt et altomfattende arrangement. I år var omtrent halvparten av konsertene innen det «moderne» spekteret, det vil grovt sett si musikk med røtter etter 1960. På den tida stod nye stilskapere fram som John Coltrane, Ornette Coleman, Cecil Taylor, Eric Dolphy og slike. Det er et tankekors at dagens unge musikere har disse som sine grunnleggende forbilder – som om det ikke har kommet noe nytt deretter. Det har det; vi fikk latinjazzens utbredelse på 60-tallet, frijazzen utfoldet seg i sin store bredde, vi fikk jazzrock og fusion på 70-tallet, etnisk jazz på 80-tallet, elektronika, groove og hiphopjazz på 90-tallet. Men noen av disse sjangrene har hatt forbigående interesse, og det er faktisk ingen enkeltpersoner ennå som har oppnådd den statusen som avantgardistene fra tidlig 60-tall.

På jakt etter det uforutsigbare

Det som kjennertegner swing, bebop og mainstream, stilartene fra 30-, 40- og 50-tallet, er en viss grad av formmessig forutsigbarhet. Det velkjente skjemaet, med intro, tema, en rad med solistprestasjoner, 4 takters «chase» med trommeslageren, avsluttende tema og eventuell coda, har vist seg levedyktig i alle tiår deretter. Men er det blitt levedyktig inntil det kjedsommelige?

Jeg har ofte etterlyst mer formmessig uforutsigbarhet, og er forbauset over at ingen flere kan gjøre interessante vrier på det musikalske forløpet. Den opprinnelige 20-tallsjazzen, i New Orleans og Chicago, var ganske nyskapende og spennende i formen, med kollektive improvisasjoner og sekvenser av kompositorisk verdi. Med mindre tradjazzmusikerne av i dag lager direkte kopier av 20-tallets arrangementer, er også denne sjangeren falt inn i det førnevnte forutsigbare skjemaet. Skal vi lete etter det uvanlige, må vi altså gå andre steder enn til trad, swing, bop og mainstream.

Dette preget da også mitt valg av lydløype gjennom årets festival – jakten på det uforutsigbare. Da gikk turen til for eksempel klubbene Blå og John Dee. På hvert av stedene opplevde jeg desiderte festivalhøydepunkt, som det sammensatte åttemannsbandet Atomic & School Days med en storslagen fri energi i strukturerte rammer, og europeiske frijazzere i Tobias Delius’ kvartett, også den preget av struktur og stor formsans. Ettermiddager på Blå kunne vise fram unge jazztalenter; de beste av dem med en skolering og selvtillit som gir godt håp. I den nordiske jazzkonkurransen var norske Megatsunami en klar vinner.

Kvalitet er kriteriet

Men kan det være opplevelsesrikt selv om det er forutsigbart? Avgjort ja. I all musikk, nyskapende eller kjent, er kvaliteten det sikreste kriteriet. Du kan spille Beethovens fiolinkonsert hele livet uten å bli lei av den. En 87 år gammel Svend Asmussen med musikalsk sjarm og oversikt, bassistene Niels-Henning Ørsted Pedersen og Arild Andersen som glitret av spilleglede, Oslo-filharmonikerne i kreativ dressur, Marilyn Mazur i rytmisk fristil eller unge Kjetil Møster i kraftfull rett-fram-jazz – disse fant også sin plass blant festivalens høydepunkt.

Jazzfestivaler gir tette opplevelser. I løpet av seks dager opplevde jeg 30 konserter: Stokstad/Jensen Trad Band – New Breed – Svend Asmussen & Ola Kvernberg – Bodil Niska – Pigalle Trio – Per Husbys Jazz Meeting – Hot Club de Norvège & Camelia Strykekvartett – Michael Brecker – Atomic & School Days – Bennie Wallace – Brazz Bros & Palle Mikkelborg – Tobias Delius – Filharmonien & Vince Mendoza – Marilyn Mazur Percussion Paradise – Kjetil Møster – Warp! – Paven – Oblique – Hod – Iris – Megatsunami – Carsten Dahl/Arild Andersen/Patrice Héral – Joe Lovano – Magni Wentzel – Frode Thingnæs – Hallgeir Pedersen & Bernt Rosengren – Cecilie Nordby – Django Bates – Norske Store med Marilyn Mazur & Olga Konkova – Louisiana Washboard Five, foruten gateparader og nattlige jamsessions. Litt av en lydløype.

---
DEL

Legg igjen et svar