Tett på solsiden, langt fra etablissementet

Svartlamon – opprinnelig kjent for sitt aparte anarki – lever i beste velgående.

FOTO: Aslak Raanes / Flick Creative Commons

 

Faktisk er det mer populært enn noensinne: 80 personer søker per i dag bosted på innsiden av ved-siden-av-samfunnet som på 1980 og -90-tallet ble okkupert av husløs, rabiat, anarkistisk ungdom.

Det er fortsatt boligmangel, men det går litt annerledes for seg nå til dags. På beboer Morten Almaas’ bestefars tid ble arbeiderstrøket kalt «Ner’lamon». Svart er en anarkistisk nyanse, og det ligger handling i navnet. Kommunen kaller Svartlamon et «byøkologisk forsøksprosjekt».

«I akkurat dette bofelleskapet bor det fire menn og én dame,» sier Morten Almaas og peker. «Det er flest menn på Svartlamon, og vi bør få inn flere kvinner,» fortsetter han. Han er tidligere lærer, og har invitert meg inn for å vise det kollektive bofelleskapet i første etasje av den pussige treblokka. Nyblokka og Brio-klossen var et arkitektonisk eksperiment, og er nå bosted for et 40-talls mennesker. 

Almaas er akkurat ferdig med møte i bestyrelsen for Svartlamon. «Dette er egentlig konfidensielt, det eneste jeg kan si er at vi har 40 søknader fra enslige som vil flytte hit, men det er minst dobbelt så mange søkere sammenlagt. I dag har vi bolig til cirka 250 som bor permanent i dette samfunnet, men vi har ikke rom til alle de som vil komme hit og bo sammen med oss,» forteller han.

Vi setter oss i hagen med en kopp svart kaffe. Noen store, spraglete høner tripper rundt.

«Det er jevnlig ledige leiligheter til bytte eller fremleie,» fortsetter Almaas. «Vi har månedlige møter med tildeling til en eller annen.»

Det er beboerne som bestemmer, ikke stiftelsen. En flat organisasjonsstruktur kjennetegner anarkismen, og den etterleves også med inntak av nye borgere.

«Det vil gå flere år før så mange som 80 får komme inn. Det som karakteriserer oss, er at vi har høy toleranse. Overfor hvordan folk kler seg, hvordan de tenker rundt familie og politisk ideologi. Noen er arbeidsuføre, men finner måter å bruke evnene sine på her. Det er første bud: å unngå låse oss fast i regler. Det er så fristende å lage regler og lover så man slipper å ta de vanskelige diskusjonene om igjen,» sier han.
Almaas kan fortelle at noen prioriteres foran andre: «Folk med lav inntekt, gjerne kunstnere, innvandrere og nye fjes. Over hundre av de som bor her, har enkeltpersonsforetak. Kardemommeloven er gjeldende – oppstår det problemer, samles vi og snakker sammen, på internett eller i bakgården. Det er åpenhet rundt rus, men det gjør oss ikke til et narkoreir.»

Autonomt styre. Porten er vid og toleransen høy. Her har folket et eget styresett. Lokalt anarki som i praksis betyr lokalt demokrati, konsensus og flat struktur. Styret er inndelt i fem nabolag med komiteer. Høyest er Allmøtet, som holdes én gang i måneden. Det er et autonomt styre utenfor storsamfunnet.

«Vi har vært under press fra storsamfunnet hele veien. Men vi samarbeider med kommunen, og det er bare FrP som vil ha oss vekk. Næringslivet og eiendomsfolk er over alt, på Nyhavna og Brattørkaia. De ser andre verdier her.» Almaas tar en liten tenkepause.

«Når økonomisk vekst og konsum ikke er målet ditt, har du allerede valgt å plassere deg litt utenfor det bestående.»

«Selv orket jeg ikke å baske mer med storsamfunnet. I ungdommen begynte jeg i AUF, noe som i utgangspunktet var enkelt, og jeg hadde lest om tillitsmannen Einar Gerhardsen i boken jeg fikk av bestefar.»

Men det ble etter hvert en kamp bare for å passe inn. Han opplevde at makt og sosialt hierarki var viktigere enn demokrati. Etter hvert ble han med i Ungdom for fri aktivitet (UFFA), det selvstyrte ungdomshuset i Innherredsveien på Svartlamon. Nå har han vært fast beboer på Svarlamon i tre år, er 33 år gammel og bruker mye av tiden sin på organisering.

Kommunalt press på grenda. Almaas myser mot sola som holder på å gå ned, famler litt etter ord. «Vår ambisjon er å ’være enda mer oss sjøl’. Vi ønsker å holde husleien lav så folk greier å betale for seg. Og vi bruker ikke inkassoselskaper hvis det er noen som ikke greier å betale. En driftsgruppe jobber med den biten. Vi opplever en annen frihet på denne siden av jernbanelinja. Her er det greit å være såkalt ’fattig’.» Hva er det på den andre siden av jernbanelinja? Han funderer litt over spørsmålet.

«Mine fordommer mot ’det andre’ holder kanskje ikke vann lenger. Mye av det jeg står for, er skapt på basis av hva som er utenfor og hva som er innafor – for meg. Dette er som ei grend i byen. De gamle, gode verdiene fra bygda gjelder også her. Vi blir konforme i vår egen annerledeshet. Dette er et annet styresett. Et byøkologisk forsøksprosjekt. Vi driver konsensus.»

Kommunen eier området og boligene, og kan overstyre Svartlamon med økte husleier for trekkfulle rom og boliger med dårlig vedlikehold. Det ligger et betydelig press på beboere og styret om å løse denne utfordringen.

«De mener vi ikke har gjort nok for å vedlikeholde bydelen. Kommunen kritiserer prosjektet vårt for det. Det blir gjort mye arbeid her som vi ikke loggfører. Vi loggfører ikke hver gang noen sparkler eller spikrer inn en ny fjøl. Det er generell motvilje mot organisert byråkrati,» sier Almaas.

Frihet som filosofi. For ham handler det i stor grad om bestemmelsesrett over egen hverdag. «Det er viktig med de små valgene, valg basert på grunnleggende verdier som sammenfaller med mine egne. Jeg tenker på Hannah Arendts begrep om frihet fra og frihet til

Svartlamon tilhører definitivt Do it yourself-bevegelsen (DIY). Mat er en menneskerett her, selv for de som ikke kan betale.

«Vi har et eget samvirkelag her, og vi er tilretteleggere for Trondheim folkekjøkken, som deler ut ’dumpstret’ mat – altså mat som er reddet fra søpla. Folkekjøkkenet driver pengeløst og har ikke mulighet til å betale leie til noen huseier, så de låner lokaler av oss. Men vi blander oss ikke inn i utdelingen,» sier Almaas.

«Det er første bud: å unngå låse oss fast i regler. Det er så fristende å lage regler og lover så man slipper å ta de vanskelige diskusjonene om igjen.»

Borte i gata, et par hundre meter fra treblokka, ligger en kafé som er livlig bemalt «Ivar Matlaus». Svartlamon samvirkelag ligger ikke langt unna, og selger økologiske varer. Her finnes det også forretninger, utesteder og andre lokale aktiviteter.

«Prisene på økologiske varer er noe vi vanligvis ikke har råd til. Jeg kan ikke følge min ideologiske overbevisning i matveien hvis jeg handler på Rema, hvor prisen på varene inkluderer lønninger til alle som jobber der og hele veien opp til Odd Reitan,» sier Almaas. «Vi organiserer oss frivillig her, og holder prisene nede med handel fra bønder og grossister. Leienivået i bydelen Midtbyen holdes kunstig høyt, og de store handelssentrene ligger utenfor byen for å tekkes bilfolket. Det er bare plass til kommersielle initiativer inne i Midtbyen.»

Materialismen er den dominerende ideologien og eksistensen i det store samfunnet, uansett hvordan man snur og vender på det. Ting som bryter med det bestående kan være forlokkende for flere enn Morten Almaas og hans samfunn.

«Det er vanskelig å passe inn i storsamfunnet om man ikke driver profittjag. Når økonomisk vekst og konsum ikke er målet ditt, har du allerede valgt å plassere deg litt utenfor det bestående. Uansett om du bor på Svartlamon eller ikke.»

guriw@broadpark.no

---
DEL