Tett på solsiden, langt fra etablissementet

Svartlamon – opprinnelig kjent for sitt aparte anarki – lever i beste velgående.

FOTO: Aslak Raanes / Flick Creative Commons

 

Faktisk er det mer populært enn noensinne: 80 personer søker per i dag bosted på innsiden av ved-siden-av-samfunnet som på 1980 og -90-tallet ble okkupert av husløs, rabiat, anarkistisk ungdom.

Det er fortsatt boligmangel, men det går litt annerledes for seg nå til dags. På beboer Morten Almaas’ bestefars tid ble arbeiderstrøket kalt «Ner’lamon». Svart er en anarkistisk nyanse, og det ligger handling i navnet. Kommunen kaller Svartlamon et «byøkologisk forsøksprosjekt».

«I akkurat dette bofelleskapet bor det fire menn og én dame,» sier Morten Almaas og peker. «Det er flest menn på Svartlamon, og vi bør få inn flere kvinner,» fortsetter han. Han er tidligere lærer, og har invitert meg inn for å vise det kollektive bofelleskapet i første etasje av den pussige treblokka. Nyblokka og Brio-klossen var et arkitektonisk eksperiment, og er nå bosted for et 40-talls mennesker. 

Almaas er akkurat ferdig med møte i bestyrelsen for Svartlamon. «Dette er egentlig konfidensielt, det eneste jeg kan si er at vi har 40 søknader fra enslige som vil flytte hit, men det er minst dobbelt så mange søkere sammenlagt. I dag har vi bolig til cirka 250 som bor permanent i dette samfunnet, men vi har ikke rom til alle de som vil komme hit og bo sammen med oss,» forteller han.

Vi setter oss i hagen med en kopp svart kaffe. Noen store, spraglete høner tripper rundt.

«Det er jevnlig ledige leiligheter til bytte eller fremleie,» fortsetter Almaas. «Vi har månedlige møter med tildeling til en eller annen.»

Det er beboerne som bestemmer, ikke stiftelsen. En flat organisasjonsstruktur kjennetegner anarkismen, og den etterleves også med inntak av nye borgere.

«Det vil gå flere år før så mange som 80 får komme inn. Det som karakteriserer oss, er at vi har høy toleranse. Overfor hvordan folk kler seg, hvordan de tenker rundt familie og politisk ideologi. Noen er arbeidsuføre, men finner måter å bruke evnene sine på her. Det er første bud: å unngå låse oss fast i regler. Det er så fristende å lage regler og lover så man slipper å ta de vanskelige diskusjonene om igjen,» sier han.
Almaas kan fortelle at noen prioriteres foran andre: «Folk med lav inntekt, gjerne kunstnere, innvandrere og nye fjes. Over hundre av de som bor her, har enkeltpersonsforetak. Kardemommeloven er gjeldende – oppstår det problemer, samles vi og snakker sammen, på internett eller i bakgården. Det er åpenhet rundt rus, men det gjør oss ikke til et narkoreir.»

Autonomt styre. Porten er vid og toleransen høy. Her har folket et eget styresett. Lokalt anarki som i praksis betyr lokalt demokrati, konsensus og flat struktur. Styret er inndelt i fem nabolag med komiteer. Høyest er Allmøtet, som holdes én gang i måneden. Det er et autonomt styre utenfor storsamfunnet.

«Vi har vært under press fra storsamfunnet hele veien. Men vi samarbeider med kommunen, og det er bare FrP som vil ha oss vekk. Næringslivet og eiendomsfolk er over alt, på Nyhavna og Brattørkaia. De ser andre verdier her.» Almaas tar en liten tenkepause.

«Når økonomisk vekst og konsum ikke er målet ditt, har du allerede valgt å plassere deg litt utenfor det bestående.»

«Selv orket jeg ikke å baske mer med storsamfunnet. I ungdommen begynte jeg i AUF, noe som i utgangspunktet var enkelt, og jeg hadde lest om tillitsmannen Einar Gerhardsen i boken jeg fikk av bestefar.»

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.