Tett på ondskapen

Litteraturen og kunsten kan skape forståelse og trøst i det håpløse.

Kjetil Røed

Curzio Malaparte. Kaputt. Pelikan Forlag, 2015


Hvordan beskrive krigens grusomhet? Skal den vises direkte eller skal vi nærme oss den via sideveier? Dette har man grunnet på til alle tider. Mange har ment at direkte konfrontasjon fører til at erkjennelsen av det grusomme etter hvert glipper, enten fordi vi setter opp et forsvarsverk mot det eksessive, eller fordi eksponering for brutale bilder i det lange løp gjør oss immune for hva de faktisk viser oss, som Susan Sontag hevdet i Om fotografiet.

En måte å omgå immunisering på kan oppdages i litteratur og kunst. Her kan vi finne et presisjonsnivå med mer varig effekt enn mange skildringer som påberoper seg realisme. Litteratur og kunst er, slik sett, ikke forpliktelsesløs nytelse, men en manifestasjon av en intim forbindelse mellom å se og tenke godt rundt det vi betrakter.

Tenkende krigsfremstilling. Jeg har knapt lest en bok som skaper et så fininnstilt blikk på krigen som Curzio Malapartes merkelige Kaputt, som kom på norsk første gang i 1948, men som nå foreligger i ny – og langt bedre – oversettelse. Malaparte reiste rundt som journalist under andre verdenskrig, og det er mye av hans erfaringer fra disse reisene som finnes i Kaputt. Hovedpersonen heter det samme som forfatteren, men han har tatt seg mange friheter, slik også Marcel Proust gjorde da han skrev På sporet av den tapte tid, hvor også hovedpersonen har samme fornavn som forfatteren (Marcel). Proust er et åpenbart forbilde for Malaparte, som stadig siterer den franske forfatteren indirekte og direkte.

«I en viss forstand er krigen syntaksfeil.»

Et annet aspekt ved Kaputt er hvordan Malaparte beveger seg like tett på krigen, på gjørme og død, som de høyere sosiale lag. Han pleier omgang med svenske prinser og kommunistledere like naturlig som han deler en svinestek og en flaske champagne med nazigeneraler. Han er vittig og snakker folk etter munnen for å holde seg inne med alle leire, men går heller ikke av veien for komme med bitende bemerkninger.
Empatisk skildring. Hans beskrivelser av nazistene han møter er ikke fylt av forakt, men av tenkende undring, som brettes ut i en vifte av metaforer som åpner et analytisk felt, som holder det onde åpent for videre undersøkelser snarere enn å lukke det.
Hør bare på hans møte med en nazist i begynnelsen av boka: «Det venstre øyenbrynet var løftet mot tinningen i en spiss. Kald forakt og grusomt hovmod sto rett ut av dette hevede brynet. Men det som bandt ansiktstrekkene hans sammen, alle ansiktets tegn og bevegelser, var denne lidende grusomheten, denne underlige og triste ensomheten.» Her er han ikke ute etter å lokalisere det onde, fiksere det, men å forstå det gjennom å legge frem dets bestanddeler. Hans skildring er empatisk, ikke fordømmende.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here