21. 2. 1970 Leder

Saklig informasjon

Opp gjennom historien finnes det mange eksempler på hvordan militære motstandsbevegelser fra å bli kalt terrorister gradvis i folks bevissthet trer fram som frigjøringsbevegelser.

I Algerie hamret verdenspressen og den franske regjeringen på at folkefronten utelukkende drev terror. De politiske mål fronten stod for ble fortiet. Først da man nådde et punkt der franskmennenes undertrykkelse og frigjøringsfrontens brede basis ikke lenger kunne holdes tilbake, begynte presse og kringkasting skritt for skritt å beskrive en legitim politisk bevegelse. Det gikk ikke raskt. De selvgode måtte ikke gi inntrykk av at de hadde tatt feil. Bitene som fikk mønstret til å passe sammen kom fram over svært lang tid.

Vestlig presse og kringkasting gikk fram på samme vis i holdningen til FNL i Vietnam. Her stod man overfor en vanskelig oppgave fordi frigjøringsfrontens krav og praksis umiddelbart hadde en sterk gjennomslagskraft i verdensopinionen. Men meningsmonopolet forsøkte. Amerikanernes engasjement ble til krig, Vietcong til FNL.

Muren

Israel og det jødiske folk har en historie som både kan erkjennes og bli brukt. Det er absurd å se den politiske situasjon i Midtøsten i dag uten historisk å finne grunnlaget for israelernes steile holdning. Men det er enda verre å bruke jødenes lidelseshistorie til å forsvare den voldsbruk og undertrykkelse som staten Israel i dag praktiserer.

I disse dager snuser norsk presse og kringkasting på ordet frigjøringsbevegelse når det gjelder den palestinske geriljaen, rykker tilbake og nøyer seg med å advare Israel mot en politikk som kan «velte balansen i Midtøsten» og «føre til direkte konfrontasjon mellom stormaktene». Til tross for at betingelsene er til stede for å stemple Israel om angriper og undertrykker, er tiden ennå ikke moden for massemediene til å fortelle publikum sannheten om det som foregår.

Fortsatt dominerer nyhetsoppslagene om arabiske terrorister som kaster og detonerer bomber. Dette skjer uten å spørre hvorfor de gjør det. Geriljaen er ennå terrorister.

Nå står vi ved et vendepunkt. Daglige nyhetsoppslag om israelske bombeangrep mot sivile og militære mål langt inne på egyptisk område ledsages av uttalelser fra FNs menneskerettighetskommisjon, som klart slår fast at Israel har krenket #Genève-konvensjonen. Muren er i ferd med å slå sprekker.

Krigsstaten

Tiden er inne til å stille spørsmålet om hvem som er terrorister. Er det israelerne som ifølge en offisiell ekspertgruppe på oppdrag av FN har gransket forholdene på grunnlag av vitneutsagn og kommet fram til at flere
arabiske landsbyer i de okkuperte områdene er utslettet, eller er det de som organiserer motstand for å forsvare seg mot slike overgrep? Bomber , ypt Tel Aviv? Det ser ut til at den israelske bombepolitikken mot militære og sivile mål nær , iro fortsetter. Det verste resultatet hittil var da bombene rammet en metallfabrikk og drepte 70 arbeidere. 100 sårede.

Samtidig appellerer statsminister #Golda Meir# om respekt for avtalen om våpenhvile. Israel vil ikke engang diskutere resolusjonen i FN om tilbaketrekking fra de okkuperte områdene. Det bombes og kreves måtehold fra og forhandling med de arabiske statene på samme tid. Hvem er terrorister? Er det geriljaen som daglig står overfor militær overmakt og napalmbomber eller er det krigsstaten Israel?

Av John E. Andersson

Abonnement kr 195 kvartal