Terroristenes seier?

Har spanjolene båret til torgs det første bevis på at terror faktisk virker?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det var intet mindre enn et valgskred da spanjolene gikk til valg sist søndag, i en tilstand av sjokk etter terroraksjonene tre dager tidligere. En uke før valget var det ingen som tvilte på at det konservative Folkepartiet (PP) skulle beholde regjeringsmakta, med reint flertall i parlamentet. Sosialdemokratene i PSOE var ikke i nærheten av flertall, selv ikke med støtten fra mindre, venstreorienterte partier slik som SVs søsterparti Forente Venstre (IU).

Men i løpet av tre korte døgn gjorde spanjolene det ofre for nasjonale kriser ikke pleier å gjøre: De samlet seg ikke rundt landets ledelse, tvert imot kalte de dem løgnere. De gikk til stemmeurnene og krevde sannheten – og de krevde en slutt på Spanias deltakelse i okkupasjonen av Irak.

Det er klart Al Qaida må gni seg i hendene, i det minste om det er dem som står bak aksjonene. Den 11. september 2001 snudde de hele verdens dagsorden på hodet. Den 11. mars 2004 snudde de opinionen i ett av Europas største land. Konsekvensen kan da også bli at en av USAs og Storbritannias allierte i Irak trekker seg ut. Dermed er okkupantenes legitimitet ytterligere svekket – den militære svekkelsen er nok til å leve med, selv om Al Qaida trolig også vil framstille det som et militært tap. For Al Qaida er Spanias valg søndag dermed en propagandaseier, en politisk seier og en seier for terror som våpen. Men spørsmålet er hvordan landet havnet i en slik situasjon.

Da amerikanerne og britene bestemte seg for å gå til krig mot Irak, uten å ha FN i ryggen, var Spanias konservative regjering én av få som stilte seg bak «koalisjonen». De fleste av oss husker bildet av president Bush og statsministrene Blair og Aznar på den portugisiske øygruppa Azorene midt mellom Europa og USA. Det bildet huskes nok også av Al Qaida.

Men der Bush hadde bred støtte i det amerikanske folk, og der antikrigsopposisjonen i Storbritannia tross alt ikke var overveldende, stod Spanias statsminister Jose Maria Aznar overfor et folk der mellom 80 og 90 prosent sa nei til krigen. Ikke i noe annet europeisk land var folket så sterkt imot – og ledelsen så sterkt for krig.

Motstanden mot Irak-deltakelsen var da også ett av sosialdemokratenes sterkeste kort foran valget sist helg – om enn ikke sterkt nok til at spanjolene var klare til å gi dem flertall. I politikkens matematikk er det imidlertid to faktorer som er avgjørende: Den ene er hvilket parti som har størst støtte for sitt syn på en sak. Den andre er hvor viktig folk oppfatter den bestemte saken. For å trekke en parallell: Andelen av norske velgere som til enhver tid er tilhengere av en mer restriktiv innvandringspolitikk kan være konstant. Likevel kan oppslutningen om Frp variere – fordi velgerne legger ulik vekt på innvandring, skatt, skole, helse osv. fra valg til valg.

Det var neppe mange spanjoler som én uke før valget mente at det var riktig å delta i okkupasjonen av Irak, men som etter terrorbombene skiftet til å mene at styrkene nå burde trekkes ut. Derimot var det trolig mange velgere som var enige med PSOE om Irak-spørsmålet men med PP om økonomi og andre spørsmål. Da bombene smalt ble økonomien mindre viktig og Irak-deltakelsen svært påtrengende.

Man kan – som for eksempel Carl I. Hagen gjør – argumentere for at når den nye PSOE-regjeringen nå vil trekke styrkene ut av Irak, så er det å gi etter for terroristene. Slik spanjolene «ga etter» for terroristene søndag. Spørsmålet er imidlertid hva de skulle gjøre. Skulle de i strid med både egen vilje og folkeviljen beholde troppene i Irak, for å demonstrere standhaftighet og styrke? Hadde ikke det vel så mye vært å la terroristene diktere spansk utenrikspolitikk?

Spanias problem overfor Irak og Al Qaida oppstod ikke den dagen spanske velgere «bøyde av» for terroren, eller den dagen den nye regjeringen stod fast på å trekke styrkene ut. Problemet oppstod den dagen en spansk regjering handlet i strid med folkeflertallet i et uhyre viktig utenriks- og sikkerhetspolitisk spørsmål. Dersom Aznar-regjeringas linje hadde hatt legitimitet, ville terroraksjonene ikke kunnet rokke ved folkeviljen.

Og legitimitet kunne linja prinsipielt hatt på to måter: Enten ved å bytte ut folket med noen som var ivrigere på å gå til krig. Eller ved at regjeringen tok hensyn til folkeflertallet, og tilpasset sin politikk til dette. Det hadde selvsagt ikke vært ettergivende overfor terroristene – ettersom terroraksjonene i Madrid var ett år borte i tid da Irak-krigen startet.

Det tør være liten tvil om at den religiøspolitiske fundamentalismen som ligger til grunn for Al Qaidas aksjoner – og som vanskelig kan rettferdiggjøres med henvisning til globale maktforhold, fattigdom eller annet – er en så alvorlig utfordring at verdenssamfunnet må møte den samlet og kontant. Men det setter også høye krav til verdens ledere om ikke å bare gjøre mest mulig men også de riktige tingene i kampen mot terror. Alt tyder imidlertid på at krigen mot Irak ikke bare var «unødvendig» i antiterrorarbeidet, men også direkte kontraproduktiv. I ly av den amerikansk-britiske okkupasjonen styrker terrorgruppene seg både på irakisk jord og i andre land. Og i en situasjon der FNs medlemsland var og er splittet i Irak-politikken, gir man solid rom for terroristene å herske.

11. mars 2004 fikk Spania betale for at landets regjering har ført en politisk linje uten legitimitet og uten effekt. Det bør først og fremst være et signal til regjeringene i FNs medlemsland om behovet for en koordinert kamp mot terrorisme som ikke ledes fra Washington eller London.

---
DEL

Legg igjen et svar