Terroristen på hotellet

Da vi trodde vi hadde sett alt, begynte tyrkiske myndigheter å svinge seg til nye høyder.

Øivind Hånes
Hånes er forfatter. Bosatt i Köln.

Nylig gikk den årlige sikkerhetskonferansen i München av stabelen. Den har vært arrangert siden 1963, samler horder av prominenser og er av mange regnet som den mest betydningsfulle tankesmien for sikkerhetspolitiske spørsmål i verden. Den tyrkiske statsministeren Binali Yıldırım deltok med en større delegasjon, og bodde tilfeldigvis på samme hotell som den tyske politikeren Cem Özdemir fra partiet De Grønne, en meget velformulert kritiker av Erdoğans regime og dessuten den første tyske forbundsdagsrepresentant av tyrkisk avstamning. Özdemirs posisjon i tysk politikk tydeliggjøres ved det faktum at han var kandidat til jobben som utenriksminister i koalisjonsforhandlingene mellom CDU, FDP og De Grønne etter fjorårets valg.

Sikkerhet og samarbeid. Denne mannens blotte tilstedeværelse på konferansen falt den tyrkiske delegasjonen så tungt for brystet at de gikk ut og kalte Özdemir «terrorist», og uttalte videre at de følte ubehag ved å bo på samme hotell som en sådan. Özdemir opplevde på sin side de tyrkiske sikkerhetsvaktenes atferd som så truende at han ble tildelt politibeskyttelse av tyske myndigheter. Tyrkiske sikkerhetsvakter er kjent for å være rabiate: I mai i fjor gikk de under et møte mellom Erdoğan og Trump i Washington til angrep på en fredelig kurdisk demonstrasjon og smadret dem så alvorlig at ti mennesker måtte på sykehus.

Man trenger ikke lenger ha ordets makt for å lede en nasjon. Blink ut fienden og avfei alt annet som falske nyheter.

Politibeskyttelse er en alvorlig sak og ikke noe tyskerne slenger etter enhver som kommer vinglende og hevder at han er truet. En slik beskyttelse er et resultat av en grundig sikkerhetsvurdering, og i dette tilfellet kom initiativet fra politiets side. Özdemir ble dessuten frarådet å innta sine måltider utenfor hotellrommet, men nektet.

Opptrinnet fant altså sted i München, på en høyprofilert internasjonal konferanse om sikkerhet og samarbeid i verden. Hendelsen har fått lite oppmerksomhet fra norske medier – de har vel hatt mer enn nok med å sortere OL-medaljer. Men hva hadde skjedd dersom tilsvarende hadde funnet sted på en konferanse i Norge? At sikkerhetsvaktene til en fremmed nasjon hadde truet en norsk partileder med skambank i bakgården?


Ord versus muskler.
Trusler og skittkasting er en del av det politiske spillet. Det nye i denne saken er at et lands delegasjon oppfører seg aggressivt mot en delegat på en internasjonal konferanse på nøytral grunn – attpå til en sikkerhetskonferanse. Man tar ganske enkelt med seg en mobb og truer med juling. Hva slags oppførsel er dette? Det er et resultat av en tankegang som sier at argumenter er uviktige, det er muskler som teller. Man trenger ikke lenger ha ordets makt for å lede en nasjon. Blink ut fienden og avfei alt annet som falske nyheter. Og når de kan oppføre seg sånn på nøytral grunn, hva er de ikke da i stand til på hjemmebane, uten påsyn av internasjonal presse?

Et nyhetsbilde er et av de beste stedene for å studere forholdet mellom opplevd nærhet og avstand; hva som angår hvem, hva som er oss og hvem som er de andre. Jeg tror vi hadde fått noen forsider i norske aviser dersom dette hadde hendt på et konferansesenter i Holmenkollåsen. Men man veit aldri – målt opp mot et gnistregn av leppekremer og laurbærkranser blir vel slike tildragelser små.

---
DEL