Terrorens tekst

Venter vi fortsatt i frykt etter 11. september 2001, slik som Don DeLillo?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[terror] Don DeLillo, som leserne kjenner fra den ambisiøse Underworld (1997), styrer i sin nye bok mot et av de mest ømtålige temaer man kan tenke seg: 11. september 2001. I Mannen som faller får vi historien om en familie i New York i etterkant av det store braket. Etter angrepet kommer hovedpersonen Keith til seg selv på gata. Han er dekket av blod. Vi følger ham og hans familie fram til i dag.

Dette temavalget virker kanskje litt rart for DeLillo, en forfatter enkelte opplever som en esoterisk og tom «postmodernist». Mottagelsen av romanen i USA har da også vært blandet. Litterater og deres pretensiøse prosjekter bannlyses fra Ground Zero: «Lidelsen tilhører folket, pell deg vekk!», er budskapet. Når hodet koker svepes alle nyanser til side og fordommene blir tydelige.

At Mannen som faller kommenterer dette «fordommer bak hverdagsfasaden»-spillet, blir imidlertid synlig når den ellers reflekterte Lianne, Keiths kone, banker opp naboen for å spille meditativ(!) arabisk musikk.

Alt endres

Keith vandrer ut av skyskraperen etter angrepet. Han blir tilbudt skyss, og drar hjem til familien. Det overrasker alle, ettersom den er i full oppløsning. Også årene som følger tilbringer Keith med kone og barn, men han er langt borte, både fysisk og mentalt. I lange perioder reiser han vekk for å spille poker, uten at det betyr at han tenker på å stikke av for godt. Det er nettopp dette som er DeLillos poeng: Ingen beslutninger fattes. Keith bare venter.

Et grunnpremiss i boka er likevel at alt endres med terrorangrepet. Det øredøvende braket lamslår. Til den grad at både hørsel og syn ryker. Men som i en gammel roman kommer innsikt etter rystelsen: Lianne og Keith ser seg selv som det de er, og de ser at alt blir annerledes.

Akkurat hva metamorfosen skulle bringe, vet ingen sikkert. Men livets utgangspunkt er nytt, noe som alene er mer enn god nok grunn til at DeLillo skulle nærme seg temaet. Slik sett ville det vært mer hårreisende om forfatteren forble stum.

På venteværelset?

DeLillo er en dyktig analytiker av USA, men kanskje er det den helt særegent lyriske prosaen han skriver i Cosmopolis (2003) som imponerer mest i forfatterskapet. Med sin siste roman beveger DeLillo seg mellom to ytterpunkter. På den ene siden skaper han suggererende stemninger, der tomrommet lades med mening. På den andre siden blir leseren hensatt i et ganske sedvanlig venterom.

Å beskrive en scene og la den ytre handlingen ligge, mens språket gløder, er forfatterens spesialitet. Åpningen har da også gode passasjer, som: «Braket var fortsatt i luften, det buldrende drønnet av fallet. Dette var verden nå. Røyken og asken rullet bortover gatene og rundet hjørner, veltet rundt hjørner, seismiske bølger av røyk, med kontorpapir som kom farende forbi, standardark med skarpe kanter føk, feide forbi, uvirkelige i morgenmørket.» Men i Mannen som faller er det mange, lange sider hvor det ikke skjer mye i språket.

En demonstrasjon, der Lianne føler seg alene i mengden, er skildret med dirrende intensitet. Men mye dirrer nettopp ikke. Kanskje er det et poeng fra forfatterens side at samme scener utspilles gang på gang: Keith ved stadig nye pokerbord. Nye byer, anonyme hotellrom, døde ansikter. Jeg har en mistanke om at forfatteren delvis har søkt gjentagelsen, men også rett og slett at han ikke lever opp til sin beste prosa, som om han selv fortsatt lider kunstneriske senskader etter terrorangrepet.

Det finnes passasjer som på én og samme tid viser DeLillos styrke som romanforfatter og gir en forklaring på hva som går i stå denne gangen. Lianne samtaler for eksempel med morens elsker, Martin. Han er et anonymt og sivilisert kosmopolitisk menneske med finslepent språk, bosatt i forskjellige storbyer. Han er en sofistikert kunsthandler, med fortid som RAF-terrorist. Replikkene hans om USA er gode setninger, men gjennom Martin lager DeLillo en for enkel analyse: Martin ser nemlig paralleller mellom flykaprerne, RAF og hele den universelle rebelske ånden. Skildringene av terroristene i Mannen som faller ser dessuten ut som ren folkeopplysning for yankees. Mens språket er tomt.

Humanisten og terroristen

Don DeLillo har selv gjennomgått en forandringsprosess. Fra å være postmodernismens fremste praktiker, er forfatteren gradvis blitt en bekymret humanist. I Mannen som faller blir den skremte humanismen bokas sentrale røst. Men i sin trang til å forklare kan det virke som om DeLillo har glemt gamle innsikter. Sammenhengene i Cosmopolis var aldri ment som enkle analyser med målsetning om å totalforklare tingenes orden. Snarere var teksten i stand til å bringe nye kompleksiteter til overflaten. DeLillo tegnet opp skjulte forbindelser for leseren. Disse ga teksten kraft og du fikk aldri følelsen av at forfatteren prøvde å gi enkle forklaringer på en mangetydig verden. Denne gangen er syntesen for altomfattende. Jeg savner de kunstneriske grepene fra Cosmopolis, der forfatteren antyder sammenhenger, vever tråder inn i hverandre i små øyeblikk, før alt glir tilbake igjen. Teksten blir litt for spinkel nå, kanskje fordi DeLillo selv er i en kunstnerisk ventetilstand, men også fordi boken måles opp mot tekster du vanskelig kan overgå.

Anmeldt av Trond Horne

---
DEL