Terror med nytt ansikt

Terroren i Europa har fått et nytt, og yngre, ansikt.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det går en rett, nedadgående linje fra terrorangrepene i USA for fire år siden til de siste eksplosjonene i London i juli i år. Den 11. september 2001 var angrepet preget av brutal profesjonalitet, dødelig målrettethet og teknologisk kompetanse. Metodene var sofistikerte, organiseringen upåklagelig og målene klare: å ramme den gudesløse supermakten som hadde tatt seg til rette på islamsk jord – les Saudi-Arabia med sine hellige byer Mekka og Medina.

Etter 11. september 2001 ble verden oppmerksom på at det fantes en terror-organisasjon med globale tentakler og fast base som rekrutterte selvmordsbombere og jihadister fra hele verden. Men al-Qaida ble bombet sønder og sammen høsten 2001 da USA gikk til krig mot landet aggressoren hadde fotfeste i. Resultatet ble en organisasjon som fortsatt hadde sitt hierarki, sin kompetanse og sin ideologi, men som mistet sin faste base, sine treningsleire og sine indoktrineringssentra. Det førte til at terroraksjonene endret karakter. Nasjonale og lokale celler og grupper med mer eller mindre diffus ideologisk og praktisk tilknytning til al-Qaida overtok banen. Da Madrid ble bombet for litt over et år siden, var det salafister fra Algerie og Marokko som sto bak.

Men fortsatt var terroristene organisert i klare grupper og/eller nettverk. Fortsatt var aktørene kjente terrorister og jihadister, fortsatt var de godt voksne, og fortsatt var midlene og målene forutsigbare og gjenkjennelige.

Inntil London. Og det er London som nå gir næring til både optimismen og pessimismen i forhold til Europas «terror-framtid.»

Hjemmeavlet terrorisme

London, den 7. juli i dette år. Tre unge gutter og en godt voksen mann legger ut på sin aller siste reise. De fire er Shehzad Tanweer (22), Hasib Mir Hussain (18) og Mohammed Sadique Khan (30) fra Leeds, og Germaine Lindsay (19) fra Ailesbury. Alle er britiske statsborgere – de tre første av pakistansk opprinnelse og den fjerde av jamaicansk. Bare en av dem, Germaine Lindsay, er allerede i politiets søkelys og under overvåkning av FBI. De tre andre er totalt ukjente.

De tre fra Leeds kjører til Luton, der de møter Lindsay. Sammen tar de toget videre til London der de hver på sin kant sprenger seg selv i luften.

Det er en usannsynlig selvmordsaksjon. De tre i t-bane-systemet blir observert på perrongen der de prater sammen «som om de skulle på ferie,» ifølge et fransk vitne. Men selvmordsaksjon er det like fullt. Bombene er ikke utstyrt med forsinket selvutløser. De fire førstegangsterroristene sørger selv for å detonere dem – og seg selv.

Etter hvert blir det kjent at tre av de fire har vært i Pakistan, der de enten har fått militær opplæring (Khan) eller har vært i kontakt med al-Qaida (Tanweer). Når etterforskningen først tar av, blir det klart at Mohammed Sadique Khan både har deltatt i planleggingen av en selvmordsaksjon i Tel Aviv, og dessuten har hatt kontakt med en annen terrorcelle i Storbritannia, rullet opp i 2004.

En femte person som blir sett i samtale med de tre selvmordsbomberne på perrongen blir også etterlyst av politiet. En sjette, egyptiske Magdi Nashar, blir etter hvert arrestert i Kairo.

Germaine Lindsay og Mohammed Sadique Khan; kanskje ikke så uventet likevel at de før eller siden kom til å dukke opp som terrorister. I hvert fall ikke overraskende. Men de to unge guttene Shehzad Tanweer og Hasib Mir Hussain?

Ikke nok med at bombene i London var Europas første selvmordsaksjon noensinne. Terroristene var også hjemmeavlet. Ingen vet hvorfor de to britiske ungguttene – tilsynelatende helt normale og godt tilpassede – endte opp som martyrer i Londons t-bane-system. Hvem finansierte dem? Hvem motiverte dem? Og på hvilken måte, og i hvilken grad, hadde de fire kontakt med representanter for al-Qaida eller andre terrorgrupper?

Det er mulig etterforskningen vil gi svar på det etter hvert. Men politiet – i Storbritannia som andre steder i Europa – har fått et nytt problem. Al-Qaida, og andre, later nemlig til å være i full gang med å rekruttere barn og unge til sin dødelige virksomhet på kontinentet. Da hjelper det ikke at etterretningstjenestene har noenlunde god oversikt over salafister, jihadister eller kjente terrorister. Fra nå av kan enhver ung, muslimsk gutt – eller muslimsk jente? – være en terrorist.

Og det var vel akkurat det budskapet «noen» ønsket å spre.

Yngre og yngre

Fra sofistikerte og intelligente Mohammed Atta, via mer råbarkede salafister, til purunge frustrerte og forvirrede ungdommer? – Det er en generasjon som skiller aktørene i Madrid fra selvmordsbomberne i London, sier den franske islamologen Olivier Roy. – Det som er urovekkende, er at hvert nyrekrutterte nettverk er yngre enn det forrige.

Terroren har ikke bare et ungt ansikt, den har også et moderne. De unge «omvendte» surfer på nettet, har tilgang til satellitt-tv og kontakt med andre via e-post og mobiltelefoner. Likevel blir de ikke sporet av politiet, rett og slett fordi de ikke har noen tidligere, kriminell historie.

De blir yngre og yngre, sukker nederlandsk politi etter arrestasjonen av en 17-åring nylig. I leiligheten til denne 17-åringen fant politiet eksplosiver og planer om å drepe den høyrevridde og anti-islamske politikeren Geert Wilders. På pc’en lå det en video som oppfordret til drapet, med link til en annen ungdom – 18-årige Jason Walters som ble arrestert i Haag i fjor for sin deltakelse i Hofstad-gruppen.

Også Mohammed Bouyeri, unggutten som drepte regissøren Theo Van Gogh, tilhørte den såkalte Hofstad-gruppen – en terroristcelle med et tyvetalls medlemmer med mulig tilknytning til bombeaksjonene i Casablanca og Madrid. Felles for disse faktiske eller potensielle terroristene er at de er født og oppvokst i Nederland. Det Storbritannia i dag føler av sjokk og vantro – skal man tro meldingene – er allerede kjente fakta for nederlenderne. De siste fire årene har politiet raidet den ene leiligheten etter den andre; avdekket den ene terrorgruppa etter den andre. De fleste medlemmene i Hofstad-gruppen sitter i dag bak lås og slå.

For bare et par år siden var det flest utlendinger som ble arrestert i Nederland; illegale innvandrere med falske papirer; imamer og predikanter. I dag er mange av dem nederlendere. Stemningen i landet er opphisset og spent. 70 moskeer og islamske læresentra har brent helt eller delvis ned etter drapet på Van Gogh. Mistroen og fiendskapen går begge veier. Det er islam som har brakt terroren til Nederland, uten tvil. Og radikale muslimer utfordrer Nederlands liberale verdier på en måte som skaper frykt blant etniske hvite.

I Rotterdam er halvparten av byens innbyggere innvandrere. De har nytt godt av den liberale, nederlandske åpenheten. De 15 millioner hvite eller deromkring lurer på om takken for dette er frykt, død og lemlestelse. Omlag en million muslimer strever på sin side med å overbevise resten om at de er helt normale mennesker; terrorutsatt de også.

Men så finnes det altså mellom 150 og 200 spinnville fanatikere og/eller mentalt ustabile ungdommer som går rundt som vandrende bomber, bokstavelig talt. Mentalt ustabile? Tja, hva skal man ellers si om en Mohammed Bouyeri som tok på seg oppgaven – intet mindre – å lage en felles grunnlov for hele det globale islam?

Ulike samfunn reagerer på ulike måter stilt overfor et radikalisert islam med en svært truende, og svært synlig, spydspiss inn i de vestlige samfunnene. I Frankrike jobber man langs to spor: alle imamer som preker hat og oppvigleri kastes nå ut av landet. Ingen bønn der, lenger. Resten er kooptert inn i et fellesråd for alle muslimske grupper i landet – det såkalte Conseil francais du culte musulman, der de moderate nå har flertallet. Striden rundt forbudet mot hijab har lagt seg. I den grad det fins en uro blant Frankrikes fem-seks millioner muslimer, så er det fordi CFCM gir for mye makt til presteskapet – tatt i betraktning av at de fleste franske muslimer – ikke minst kvinnene – setter pris på en stat som gir dem frihet i forhold til patriarkalske strukturer og rigide kleskoder.

Frankrike har ligget i forkant hva angår kampen mot det radikale islam. De første bombene gikk av i det franske metro-systemet allerede i 1995, da krigen i Algerie spredte seg til den gamle kolonimakten. I dag aner man følelsen av «hva sa vi» i forhold til bombene i London. Det er ingen hemmelighet at Frankrike gjennom flere år har vært frustrert over Storbritannias vilje til å huse ettersøkte islamister mistenkt for terrorvirksomhet andre steder.

Huset islamister

I årenes løp har en hel drøss med al-Qaida-folk oppholdt seg helt legalt i Storbritannia. Av disse kan man nevne:

Abu Qatada – regnet som den åndelige lederen for al-Qaida i Europa.

Abu Hamza Al-Masri – salafist og predikant i den mest radikale moskeen i Storbritannia; den i Finsbury Park i London.

Omar Bakri Mohammed – en syrisk predikant med al-Qaida-tilknytning.

Zacarias Moussaoui – som skulle vært med på terrorangrepet 11. september .

Mohammed Al-Guerbouzi – en av grunnleggerne av Groupe islamique combattant marocain.

Mustafa Setmariam Nasar, mistenkt for å være en av hjernene bak bombingen i Madrid.

Disse mennenes historie og bakgrunn var kjent for britiske myndigheter allerede før de fikk asyl eller opphold. Qatada hadde allerede en livstidsdom på seg fra Jordan da han fikk politisk asyl i Storbritannia i 1993. Abu Hamza Al-Masri var mistenkt for å ha beordret kidnappingen av flere gisler i Jemen i 1998, og for å ha planlagt å opprette en al-Qaida-leir i den amerikanske staten Oregon. Mohammed Al-Guerbouzi ble dømt til tyve års fengsel i Marokko i desember 2003, for å ha medvirket til bombeaksjonen i Casablanca.

Og slik fortsetter det med alle på lista.

Det spørsmålet fransk etterretning alltid har stilt seg, er hvorfor britene valgte å la islamistene operere helt åpenlyst. Det svaret britene alltid har gitt, er at de foretrakk å ha islamistene ute i åpent terreng slik at man kunne overvåke dem. Den mistanken andre alltid har hatt, er at britene hadde en råtten avtale med disse mennene om at de kunne leve i Storbritannia dersom de ikke slo til på britisk jord.

I ettertid kan dommen over britenes noe avslappede asylpolitikk deles i to: enten at disse islamistene ikke hadde noe med bombeaksjonen i London å gjøre, og at det derfor ikke hadde hjulpet å kaste dem ut. Eller at aksjonen mot Finsbury Park i januar 2003 gjorde islamistene usynlig for politiet, slik at bombeaksjonen ble muliggjort.

Uansett: den pragmatiske holdningen i London til disse spørsmålene er passé. Radikale islamister vil aldri mer få asyl i Storbritannia. Men det er heller ikke der debatten ligger. For hvordan kan den britiske regjeringen sikre seg mot at flere ungdommer fra det muslimske samfunnet – ungdommer helt uten rulleblad – gjentar operasjonen fra 7. juli? Slik altså noen gjorde den 21. juli, i en nøyaktig kopi av bombeaksjonen to uker før?

Bortsett fra at det denne gang ikke var en selvmordsaksjon.

Dermed er man over i det virkelige dilemmaet, et dilemma som ikke har noe å gjøre med overvåkede islamister, men med Storbritannias 1.6 millioner muslimer, med sine gamle, sine unge, sine familier, sine verdier og sine tradisjoner.

Hvordan fange opp de få uten å gjøre livet miserabelt for de mange?

Ved hjelp av vanlige politi- og etterretningsmetoder, selvfølgelig, men det er mindre interessant i denne sammenheng. Mer interessant er det at statsminister Tony Blair kanskje vil få igjennom sin opprinnelige anti-terror-lov etter bombene. Men vel så interessant, og sannsynligvis like fruktbart, er det å prøve å skjønne hva som skjer og hvorfor. Og da er man tilbake til ungdommene fra Leeds.

Hvorfor?

Ingen vil noensinne klare å dykke ned i de dype sjelelige avgrunnene som gjør en selvmordsaksjon mulig. De som blir arrestert før eller etter terroraksjoner er enten ikke villige til, eller ikke i stand til, å sette ord på hvorfor de gjorde det.

Derfor leter man etter andre forklaringsmodeller. Noen henter fram Andre Malraux og hans revolusjonære helter. Man kunne like gjerne ha gått til Jean-Paul Sartre. Det handler om Kallet. Saken. Den absolutte underkastelsen. Den ultimate form for heroisme. Gud og Allah.

Det gir mening, i en viss forstand, selv om trygge, rike mennesker aldri vil kunne fatte det helt.

Derfor er det kanskje Olivier Roy som har mest å bidra med. Han peker på at terrorisme ikke oppstår i hjertet av islam. Det er ikke i muslimske familier med et avklart forhold til tradisjon, religion og verdier man finner fanatismen og fundamentalismen, men i bruddlinjene mot det vestlige storsamfunnet. Det er i konfrontasjonen mellom islam og vertslandet man finner terrorismen; blant dem som tar avstand fra og forakter de rigide og umoderne familiestrukturene, som søker seg ut i storsamfunnet og som lever langs grensene av det gamle og det nye.

Mange av disse unge havner i småkriminelle gjenger, blir alkoholiserte, og lever på alle måter utenfor rammene av islams moral og verdier. Noen søker nye farsfigurer blant radikale imamer eller andre religiøse ledere. Noen i den første gruppa havner etter hvert i den siste. De er lett påvirkelige ungdommer som kan ledes mot en ny mening med livet. Det er et fruktbart jordsmonn som verdens mange jihadister kan så sine spirer til hat i.

Hvis det er riktig, vil det komme flere terror- og selvmordsaksjoner i Europa. Og det er den pessimistiske innfallsvinkelen. Optimistene – eller rettere, de som er litt mindre pessimistiske – peker på at unge amatører vil volde mindre skade enn proffe terrorister som Mohammad Atta. Aksjoner vil slå feil, bombene vil være mindre avanserte, og mange flere vil bli tatt på vei til eller like før en aksjon – slik «skobomberen» Richard Reid ble.

Men noen vil lykkes. Og ikke-avanserte bomber vil fortsatt kreve mange ofre dersom de sprenges i et t-banenett, for eksempel.

---
DEL

Legg igjen et svar