Terror som underholdning?

TERROR PÅ FILM: Filmen om terrorangrepene på Taj Mahal Palace Hotel i Mumbai synliggjør utfordringene ved å lage spillefilm om denne typen hendelser.
Hotel Mumbai Regissør Anthony Maras
Hotel Mumbai Regissør Anthony Maras
Aleksander Huser
Huser er fast filmkritiker i Ny Tid.
Email: alekshuser@gmail.com
Publisert: 13.06.2019

Hotel Mumbai

Anthony Maras

Australia, USA, India

Fiksjonsfilmer basert på terrorangrep og andre brutale hendelser fra virkeligheten er intet nytt. I fjor ble dette imidlertid aktualisert i en svært ubehagelig kontekst her i Norge, da de to første spillefilmene om 22. juli ble sluppet. En av disse ble regissert av britiske Paul Greengrass, som i tillegg til å ha utmerket seg som Jason Bourne-regissør nærmest har skapt skole for denne type skildringer med filmer som Bloody Sunday og United 93.

Greengrass har trolig vært en inspirasjonskilde for den australske filmskaperen Anthony Maras’ spillefilmdebut Hotel Mumbai, som skildrer terrorangrepene i Mumbai 26. november 2008. En gruppe væpnede terrorister fra den militante islamistiske organisasjonen Lashkar-e-Taiba ankom via gummibåter og angrep ulike mål i byen, deriblant sentralstasjonen og det luksuriøse Taj Mahal Palace Hotel. Attentatet varte i fire dager. Minst 174 mennesker ble drept – inkludert 9 av terroristene – og flere hundre ble skadet.

Bredt karaktergalleri

Filmen dreier seg hovedsakelig om hendelsene i og rundt Taj Mahal Palace Hotel, der 31 mennesker mistet livet. Det nærmeste den kommer en hovedkarakter, er småbarnsfaren Arjun (Dev Patel), som sårt trenger lønnen han får for skiftet sitt. Han jobber under Hemant Oberoi (Anupam Kher), som styrer hotellkjøkkenet med myndig hånd under mottoet «gjesten er gud». Der brorparten av filmens karaktergalleri er opp- eller omdiktet av hensyn til de virkelige personene, er Oberoi basert på hotellets faktiske kjøkkensjef.

Armie Hammer og Nazanin Boniadi spiller et velstående par som sjekker inn for å nyte hotellets luksus med spedbarn og barnepike (Tilda Cobham-Hervey), mens Jason Isaacs har rollen som en russer som har planlagt å nyte eksklusive drikkevarer med innleide jenter på suiten sin. Andre rollefigurer som gis plass i filmen, er et australsk backpackerpar, et par politifolk som etter hvert tar seg inn på det beleirede hotellet – samt noen av de unge pakistanske mennene som utfører terroraksjonen.

Det er kanskje urettferdig å holde mot en spillefilm at den tar i bruk virkemidlene mediet har til rådighet.

Filmen viser dem drepe uten nåde, men også at de spøker med hverandre og ringer gråtkvalt hjem til familien da de innser at det går mot slutten. Her forsøker filmen å si noe om deres bakgrunn og beveggrunner og viser dem samtidig som mennesker – uten at de grusomme handlingene unnskyldes eller på noen måte rettferdiggjøres.

«Hollywoodsk». Manuset er skrevet av John Collee og regissør Maras, inspirert av dokumentaren Surviving Mumbai fra 2009. I researcharbeidet skal de ha fått tilgang til bevismateriale fra rettssaken, og de intervjuet 40 overlevende fra angrepet. Ikke desto mindre har filmen en mer «hollywoodsk» og mindre dokumentarisk tilnærming enn man forbinder med Greengrass’ spillefilmer – til tross for at kameraføringen også her er håndholdt, samt at filmen klipper inn faktiske nyhetsopptak fra hendelsene.

Den massive direktesendte dekningen av angrepet i indiske medier ble sterkt kritisert for blant annet å ha delt informasjon terroristene kunne dra nytte av, noe filmen også kommer inn på.

Problematiske filmatiseringer

Med sin konvensjonelle tilnærming synliggjør Hotel Mumbai noen av utfordringene ved å lage spillefilm av denne typen hendelser. Ofte vekker slike filmprosjekter frykt for at det skal lages underholdningsfilm, og denne filmen skyr da heller ikke thrillersjangerens typiske elementer. Det føles unektelig litt umusikalsk når noen av scenene med mennesker som løper fra kuler og flammer i hotellkorridorene, gir assosiasjoner til katastrofefilmer som The Towering Inferno. Jeg får dessuten en ubehagelig bismak av å holde pusten for karakterene filmen velger å følge – mens de andre som faller døde om, nærmest er unnværlige statister, slik det gjerne er i actionfilmer.

Underveis skal noen av rollefigurene gjennomgå en form for karakterutvikling, hvor de i utgangspunktet mest fordomsfulle karakterene etter hvert stiller opp for folk med en annen nasjonalitet og religion. Her beveger filmen seg farlig nær de lettvinte, men hjertevarmende vendingene man finner i The Best Exotic Marigold Hotel.

Hotel Mumbai
Regissør Anthony Maras

Terror som underholdning? Men nå er jeg i overkant streng. Filmens intensjon er egentlig god nok: Den forsøker å gi et bredest mulig perspektiv på hendelsene ved å skildre dem gjennom en rekke ulike karakterer. Og det er modig å la dette inkludere angriperne. I tillegg vektlegger filmen i økende grad hvor langt flere av de ansatte strakk seg for å beskytte og redde hotellets gjester, noe som også er et sympatisk budskap.

Ikke minst er det imponerende at de mange plottlinjene i en stor produksjon turneres såpass godt av en langfilmdebuterende regissør. Og kanskje er det urettferdig å holde mot en spillefilm at den tar i bruk de narrative virkemidlene spillefilmmediet har til rådighet.

Det finnes imidlertid mange måter å filmatisere virkelige hendelser på, fra Erik Skjoldbjærgs nøkterne rekonstruksjon av Nokas-ranets hendelsesforløp til Erik Poppes klippløse skildring av terroren på Utøya gjennom en fiktiv hovedkarakter – for å nevne to hjemlige eksempler som på hvert sitt vis forsøker å unngå sjangerfilmens troper.

Dette er ikke minst et poeng med tanke på at terrorisme er blitt et yndet tema i rene fiksjonsfortellinger, fra James Bond via Homeland til Le Bureau. Noen av disse legger seg relativt tett opp mot virkeligheten, men det er en vesensforskjell mellom slike underholdningsproduksjoner og dramatiseringer av faktiske terrorangrep. Samtidig er det vanskelig å si noe dogmatisk om hvilke narrative grep de sistnevnte bør ta i bruk, utover det åpenbare: å utvise respekt og varsomhet.

Det har nok også Anthony Maras forsøkt. Ambisjonen hans er neppe å underholde publikum med Hotel Mumbai, som ikke er noen direkte spekulativ film. Men det er uansett problematisk at virkemidlene som benyttes, er så velkjente fra filmer som faktisk ønsker å underholde.


Hotel Mumbai har norsk
kinopremiere 14. juni.

Gratis prøve
Kommentarer