Tenk, vent og se

USA flakser løs på Iran, og vi bør holde dem igjen.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Av Noreena Hertz

[iran] Haukene bruser igjen med fjæra i Washington. Nå har de rettet blikket mot Iran. Condoleezza Rice har snakket om å «holde alle muligheter åpne» – koden for «vi tenker på militæraksjoner». Prominente amerikanske nykonservative som Bolton og Cheney har snakket om «reelle» og «smertefulle» konsekvenser dersom Iran fortsetter sin atomopprustning. Rumsfeld har vurdert kirurgisk bombing. Det er en ny runde med ondskapens akse-retorikk.

Det er viktig at trusselen fra et Iran med atomvåpen blir tatt på alvor, president Ahmadinejad er tydeligvis en gærning. Det viser holocaustbenektelsene hans. Ingen kan ta på alvor Irans forsikringer om at de bare vil ha lov til å anrike uranet sitt for å forsterke energiforsyningen sin. Det er på ingen måte tydelig ennå om Iran faktisk forsøker å grille fiendene sine, eller om lederne i landet tøffer seg for å disiplinere sin egen befolkning. Det kan godt hende atomretorikken er den typen snakk som må til for å beholde støtten hjemme.

Hva ville være den mest passende reaksjonen fra resten av verden? Krigen mot Irak må være en lærepenge her. Hvis vi ikke skal gjøre de samme feilene igjen, må vi la være å handle på en like arrogant og overilt måte.

Det betyr at vi må begynne å tenke gjennom hva som vil bli konsekvensene av det vi gjør. Ta Rumsfelds forslag, kirurgisk bombing. Antakeligvis ville den iranske regjeringen svare. Antakeligvis ville vi fått en mobilisering av det militære, og den iranske staten ville gi økonomisk støtte til terroraksjoner. De ville hamstret olje – noe som ville gi en alvorlig destabilisert verdensøkonomi og påvirke oss alle sammen. Å trekke seg ut av Irak ville bli enda vanskeligere, gitt Irans mulighet til å stikke kjepper i hjulene der. Dessuten er det liten mulighet for at alle fabrikker som kan lage atomvåpen vil bli identifisert og tilintetgjort.

USA er nødt til å legge et ordentlig tilbud på bordet til Iran. Med tilbud om pisking, men uten utsikter til gulrøtter, konkluderer den iranske regjeringen ganske riktig at de ikke har noe å vinne.

Det betyr å innta en internasjonalistisk holdning, slik at mykere strategier – for eksempel sanksjoner – vil komme til å virke. For at sanksjoner skal fungere er de nødt til å ha støtte ikke bare av Irans allierte i Midtøsten, men også fra Kina og India, som er avhengige av iransk olje. Det betyr også å tenke gjennom den beste måten å styrke demokratiforkjempere innen Iran. Opposisjonen og uavhengige medier i Iran må støttes. Det er en strategi USA allerede har begynt med, men med bedre etterretningsdata enn de hadde når det gjaldt Irak. Denne gangen skal de ikke backe opposisjonspolitikere av samme type som den omstridte, USA-vennlige Chalabi, nå Iraks visestatsminister.

Det betyr, viktigst av alt, å anerkjenne at det vi må unngå for enhver pris er at ekstremistene på begge sider får bestemme hva fremtiden skal bringe. Det betyr at Tony Blair og andre av USAs allierte ikke må stå skulder ved skulder med USAs hauker, men gå aktivt inn for å tøyle dem.

Selv om dette knippet med politiske strategier ikke kommer til å klinge godt i ørene på de nykonservative cowboy-machoene, kan vi ikke gjøre samme feilen som med Irak igjen. Dessuten kan vi med disse strategiene kjøpe oss tid. Ekspertene estimerer at selv om Iran kunne begynne å produsere atomvåpen uten å bli hindret av det internasjonale samfunnet, er det et par år til de vil ha slike våpen klare.

Mye kan hende i løpet av de neste to årene. Vi kommer antakelig til å ha trukket oss ut av Irak, den iranske opposisjonen er antakelig sterkere, så mange penger som pøses inn der tatt i betraktning. Ayatollah Khameneis strupetak på makten kan være svekket, og Ahmadinejad selv kan allerede ha brent seg ut – parlamentet godkjenner ikke hans forslag til ministre, så det kan virke som hans dager allerede er talte.

Å tenke, vente og se er bedre enn å sørge for «sjokkeffekt». Det høres ikke like tøft ut, jeg skal være enig i det. Det kan likevel gi en langt bedre ettersmak.

Økonomen Noreena Hertz er forsker ved

Cambridge og globaliseringskritiker.

Hun skriver eksklusivt for Ny Tid.

Oversatt av Gro Stueland Skorpen

---
DEL

Legg igjen et svar