Til tider virker debatten som enda en marginal diskusjon som verken tjener eller betyr noe for noen til høyre for venstresida i SV. Polariseringen forsterkes av debattantene selv når de sammenlikner globaliseringen med fenomener som Golf-strømmen, ment positivt, og apartheid, ment negativt.
Sannheten er selvsagt at det er like meningsløst å være for globalisering som å være mot globalisering. Økonomien er internasjonalisert, informasjonen om det som skjer i ulike ender av kloden blir umiddelbart tilgjengelig for stadig flere og den globale flyttestrømmen holdes bare tilbake av fattigdom og strenge vestlige innvandringslover. Dette får selvsagt konsekvenser. Spørsmålet er hvordan vi kan og bør styre denne utviklingen. Er det greit at Verdensbanken stiller krav om privatisering av vann og andre naturressurser i fattige land, krav som står i direkte strid med hvordan de vestlige landene selv har bygget sin rikdom? Er det greit at norske bønder stiller krav om handelsrestriksjoner i WTO-forhandlingene, krav som står stikk i strid med både kravene fra fattige land og med kravene fra de norske fiskerne?
Når problemet er globalt, kan det ikke løses lokalt. Når målsetningen er å gjøre grunnleggende menneskerettigheter universelle, er ikke løsningen å lukke alle grenser og kaste ut alt som føles truende, men å opprette overnasjonale avtaler og institusjoner som kan ivareta disse rettighetene. Det er paradoksalt å være opptatt av internasjonal solidaritet og samtidig mot overnasjonalt samarbeid. Den norske venstresida kan ikke velge mellom å tenke og handle globalt eller lokalt, virkeligheten tilsier at vi må gjøre begge deler. Et naturlig sted å begynne er der debatten ofte strander. Det viktige er ikke om Norge skal være med i EU eller ikke. Det er hvordan EU skal fungere.
