Tenk nytt om flyktninger

Klima, krig og ulikhet kan de neste 50 årene gjøre at Europa oppleve langt større migrasjonsstrømmer enn de vi ser i dag. «Vi må tilpasse oss en ny virkelighet,» mener Anne-Marie Helland i Kirkens Nødhjelp.

Norske og internasjonale hjelpeorganisasjoner etterlyser europeisk vilje til å takle fremtidens migrasjonsstrømmer.
Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«Pengene på bordet» var budskapet som ble sendt fra EUs ekstraordinære toppmøte om migrasjonskrisen i Middelhavet torsdag 23. april. Tre timer på overtid ble regjeringssjefene for EU-landene enige om å styrke grenseovervåkingsprogrammet Triton, med ekstrabevilgninger på seks millioner euro i måneden. Det er til dette programmet norske myndigheter skal bidra med et skip. Toppmøtet ble hasteinnkalt til etter at over 2000 mennesker de siste ukene har mistet livet i forsøket på å krysse Middelhavet. I alt skal over 120 000 ha krysset havet i en flyktningstrøm som forventes å øke styrke utover året. Ifølge det tyske nyhetsbyrået DPA venter fremdeles rundt én million migranter i Libya på å kunne ta sjøveien inn i Europa. Selv om situasjonen i år regnes som ekstraordinær, delvis grunnet den regionale krisen i Syria, er det lite som tyder på at Europa vil gå enklere tider i møte. De siste årene har Den internasjonale migrantorganisasjonen (OIM) forskuttert at verden vil få 405 millioner nye migranter innen 2050. Det er dobbelt så mange som i dag, ifølge organisasjonen. Blant disse er det 200 millioner mennesker som må flykte grunnet klimaendringer, noe som også regnes som et moderat anslag. Forskere og hjelpeorganisasjoner tar i Ny Tid denne uken til orde for at Norge og Europa bør tenke nytt for å kunne tilpasse seg en verden preget av økende mobilitet landegrensene. Brannslukking. En manglende vilje til å ta innover seg en ny virkelighet. Slik karakteriserer Anne-Marie Helland, generalsekretæren i Kirkens Nødhjelp, den europeiske reaksjonen må flyktningtragedien i Middelhavet: «Det vi ser nå er brannslukking, og det er ikke en god måte å takle flyktningproblematikken på,» sier Helland til Ny Tid. Hun karakteriserer den norske og europeiske debatten om flyktninger som naiv. «Jeg lurer på om man egentlig har forståelse for hvordan verden faktisk ser ut. Vi har allerede mange klimaflyktninger, og flyktninger fra en region i krise. I tillegg sitter en hel generasjon ungdommer i mange land med fremtidshåpet sitt frarøvet, og de vet like godt som oss hvor er det muligheter. Da kan man ikke fortsette å tro på Festning Europa,» mener Helland. «Festning Europa», asyl- og grensekontrollregimet i Europa, har etter de tragiske dødsulykkene utenfor den libyske kysten blitt hardt kritisert av det internasjonale menneskerettighetsmiljøet. Spesielt kritisert er det nevnte Triton-programmet, som erstattet lete- og hjelpeprogrammet «Mare Nostrum» i fjor høst. Triton har i forhold til forgjengeren ikke et spesifikt redningsmandat, og har langt mindre fullmakter enn Mare Nostrum. Mandag 27. april gikk FNs høykommissær for flyktninger, António Guterres, samt høykommissæren for menneskerettigheter, Zeid Ra’ad Al Hussein, ut med en felles uttalelse der de slår fast at «tiltak for å avskrekke smugling er fånyttes dersom EU ikke er innstilt på å diskutere sin altfor strenge migrasjonspolitikk». Uttalelsen er et tydelig hint til konflikten rundt et pilotprogram for å bosette 5000 flyktninger. Til sammen utgjør det under fem prosent av flyktningene til Europa til nå i 2015. Likevel var det, ifølge britiske The Guardian, dette tiltaket det var størst kontrovers omkring på toppmøtet. «Slik det fungerer i dag, får land som Italia en uforholdsmessig stor byrde.»             – Maria Gabrielsen Jumbert Maria Gabrielsen Jumbert, seniorforsker ved fredsforskningsinstituttet PRIO, mener det er et misforhold mellom det som diskuteres og større, strukturelle problemer. Hun mener det er flere ting EU og Schengen-landene nå bør satse på. «For det første kan Schengen-landene sørge for en jevnere byrdefordeling mellom seg. Slik det fungerer i dag, får land som Italia en uforholdsmessig stor byrde. For det andre kan EU utvide kvotene for antall flyktninger, som i dag ikke samsvarer med behovet. For det tredje er mulighetene for de som vil reise til Europa på lovlig vis i mange tilfeller lik null. Ved å åpne opp for flere lovlige måter å reise til Europa på, kunne man gjort reisen mindre farlig for svært mange,» sier Jumbert til Ny Tid. Savner forpliktelser. Nettopp kvotesystemet er den siste uken satt under debatt av flere FN-topper. I et intervju med The Guardian foreslår FNs spesialrapportør for menneskerettigheter, François Crépeau, å legge ut en global humanitær plan for å bosette en million syrere i vestlige land, som utgjør en stor andel av de som trosser skjebnen over Middelhavet, frem mot 2020. «Om vi ikke tilbyr lovlige mekanismer, vil syrerne fortsette å ty til smuglere. Det er den europeiske tafattheten som skaper et marked for smuglere,» mener Crépeau. Mange europeiske land, deriblant Storbritannia, har i dag ingen avtaler med FN om overføringer av kvoteflyktninger, noe som gjør asylsøknad i selve landet til eneste mulighet for å få opphold. En likende forpliktelse er like fraværende når det gjelder klimaflyktninger. FNs høykommissær for flyktninger regner med at det allerede i 2013 var over 20 millioner mennesker i verden som har emigrert på grunn av klimaendringer. Ifølge rapporten «Climate Refugees in Bangladesh», publisert av forskningssenteret RMMRU ved Universitetet i Dhaka, mottar hovedstaden i Bangladesh allerede 50 000 klimaflyktninger hvert år. Senteret skriver i rapporten at byens kapasitet snart vil være sprengt, i et land som forventes å måtte takle mellom 20 og 30 millioner internt fordrevne frem mot 2050. Det finnes ingen overordnet plan for å bosette klimaflyktninger, og lovverket i de fleste vestlige land gjør det vanskelig å søke asyl på grunnlag av klimaendringer i opprinnelseslandet. En familie fra øystaten Kiribati som søkte asyl i New Zealand grunnet klimaendringer i hjemlandet, fikk i 2013 avslag på søknaden på asyl. Grunnen var at dette ikke eksplisitt gir rett til flyktningstatus ifølge FNs flyktningkonvensjon. Domstolen i hovedstaden Auckland slo fast at man måtte være forfulgt for å få opphold i landet. «Det er ikke denne rettens oppgave å utvide flyktningkonvensjonen på en slik måte,» slo aktor i saken fast, ifølge NTB. Vi må tilbake til 2009 for å finne et forslag som vedrører Norges ansvar for klimaflyktninger. Da gikk daværende leder av Kirkens Nødhjelp Atle Sommerfeldt ut og krevde at Norge burde ta ansvar for 600 000 klimaflyktninger frem mot 2050. Bakgrunnen for utspillet var beregningen av antallet klimaflyktninger dette året, og andelen Norge burde ta ansvar for, basert på tall fra Greenhouse Development Rights Framework. Indeksen måler ulike lands ansvar for sine CO2-utslipp, korrigert økonomisk kapasitet. «Alle de 600 000 kan ikke komme hit. Men Norges innvandrings- og flyktningpolitikk må blir rausere, slik at den omfatter de som flykter fra klimaendringer,» sa Sommerfeldt til Dagbladet den gang. Motstridende bilde. Sommerfeldts etterfølger i Kirkens Nødhjelp vil ikke forskuttere hvor mange klimaflyktninger Norge bør ta imot, men hun mener at norske og europeiske myndigheter må tenke helt annerledes for å kunne takle fremtidens innvandring. «Vi må akseptere at global migrasjon kommer til å være stadig viktigere fremover. Da må vi løfte blikket, og tenke større og mer helhetlig om hvordan vi skal tilpasse samfunnene våre denne realiteten. I dag skyfles folk frem og tilbake over europeiske landegrenser, og det er uholdbart,» sier Anne-Marie Helland. Maria Gabrielsen Jumbert tror heller ikke det er mulig å motsette seg denne tendensen i fremtiden. «Problemet er at alt som har med flyktninger og innvandring å gjøre, er svært politisk betent, noe som blant annet resulterer i en slags tilbakeholdenhet for å øke redningskapasiteten i Middelhavet – rett og slett i frykt for at det vil oppmuntre flere til å komme. På sikt mener jeg det likevel vil være vanskelig å opprettholde den strenge grensepolitikken vi har i dag, flyktningstrømmene er rett og slett for tilpasningsdyktige.» Jumbert håper at den tragiske nåværende situasjonen kan føre til en holdningsendring. «Den politikken som føres nå, er grunnleggende motstridende med bildet av Europa slik det ønsker å fremstå: Et sted hvor menneskerettigheter og individuell frihet blir respektert.»


  Østebø er journalist i Ny Tid.  

---
DEL