Den teknologiske utviklingen truer vår kollektive hukommelse

Vi mennesker trenger å vite hvor vi kommer fra. Dagens enorme mengder informasjon kan paradoksalt nok gjøre det vanskeligere for fremtidens historikere å vite hvordan verden er i dag.

En god, gammeldags diskett kan fortsatt inneholde data, men vi har ikke lenger lett tilgang på midler til å hente frem disse dataene. Det som en gang syntes å være toppmediet for dataoverføring, ble avleggs på bare noen tiår.   FOTO: Tiffany LeMaistre (Flickr Creative Commons)

 

Mennesker liker ikke å bli glemt. Vi gjør alt som står i vår makt for å hindre at våre korte liv synker ned i glemsel etter at vi er døde. Hele bygninger, malerier og bedrifter skapes for at navnet vårt kan plasseres på noe som er mer varig enn oss selv.

Akkurat nå etterlater vi oss mer enn noen gang tidligere, med millioner av digitale bilder, nettsider og dokumenter. Det er noe fortrøstningsfullt i å dele og lagre gode minner, men data på nettet er kanskje ikke så varige som vi tror.

Dokumentarfilmen The End of Memory tar en titt på lagringsmediene vi har i dag. Etter hvert som lagringsteknologien utviklet seg og ble mer sofistikert, ble levetiden til dataene faktisk kortere. Film varer i 100 år, og vinyl 50 år i gjennomsnitt. Cd-en ble ansett for å være evigvarende, helt til forskere ved det franske forskningsinstituttet LNE rev den ned fra pidestallen i 2003. Jacques Perdereau ved LNE fant ut at oksidering forkorter levetiden til 15 prosent av testede cd-er til 1–5 år, og de øvrige 85 prosent varte bare i 20 år.

Andre lagringsmedier som minnepinner og SD-kort kan lagre arkivene våre trygt i over 1000 år, men bare dersom hver disk brukes bare én gang til å lagre data. En minnepinne tåler et begrenset antall overskrivninger før den krasjer. Så SD-kortet i kameraet ditt holder ikke særlig lenge.

Skylagring (cloud storage) er det nyeste av lagringsmediene med utstrakt bruk. Disse «skyene» er egentlig datasentre som gjør bruk av disker. Den eneste metoden som kan gjøre skydata trygge, er stadig å kopiere dataene til mange datasentre over hele kloden, sånn at når en disk krasjer eller en brann ødelegger et helt datasenter, finnes dataene dine likevel.

Dersom dagens lagringsmediers korte levetid ikke er skremmende nok, ligger ikke trusselen først og fremst i mediene selv. En god, gammeldags diskett kan fortsatt inneholde data, men vi har ikke lenger lett tilgang på midler til å hente frem disse dataene. Det som en gang syntes å være toppmediet for dataoverføring, ble avleggs på bare noen tiår.

Kvarts og DNA. Dette betyr at den teknologiske utviklingens tempo i seg selv er en trussel mot alle nye lagringsmedier vi kommer opp med. Det er grunnen til at forskere prøver å finne måter å dechiffrere data på med utstyr som også vil være her i fremtiden. Blant dette utstyret er mikroskopet. Forskere ved Kyoto-universitetet fant en metode for å lagre informasjon på mineralet kvarts – informasjon som kan hentes ut ved hjelp av et enkelt mikroskop.

Kvarts er varme- og syrebestandig, noe som gir det en forventet levetid på «mellom 300 millioner og flere milliarder år».DNA-strenger utvikles også for å brukes til lagring av informasjon. European Bioinformatics Institute overførte blant annet en sonette av Shakespeare og den mest berømte talen til Martin Luther King jr. til de fire DNA-bokstavene (A, C, T og G). Denne informasjonen klarte et annet laboratorium å avkode.

DNA må lagres på et kjølig og tørt sted uten sollys – men så lenge det gjøres riktig, kan det holde seg lenge. I 2013 viste en avhandling publisert i magasinet Nature at forskere var i stand til å lese det meste av 700 000 år gammel heste-DNA. Kvarts og DNA blir kanskje fremtidens lagringsmedier.

Herfra til månen. Behovet for langtidslagring er ikke bare et utslag av forfengelighet, men er avgjørende for vår eksistens. Steder der det lagres radioaktivt avfall, som Andra i Frankrike, benytter strekkoder for å angi innholdet i tønnene. Tanken på at radioaktivt materiale kan bli gravd opp fordi strekkodene ikke kan leses lenger, slik tilfellet er for disketter og snart trolig også cd-er, er ikke særlig tiltalende

Det er ingen tvil om det det er nødvendig å lagre radioaktivt avfall i århundrer fremover, men hva med alle de andre dataene vi lagrer? Bare i 2011 produserte vi informasjon som tilsvarer det som lagres på en stabel med cd-er som rekker fra jorden til månen. Informasjon består av nettsider, bilder og statusoppdateringer. For å avgjøre nytten denne informasjonen vil ha for kommende generasjoner kan vi kaste et blikk på et av de største arkivene vi har fra tidligere tider: den venetianske bystatens arkiver.

Det 80 kilometer lange arkivet består av fødsels- og dødsattester, forretningsregnskaper og politidokumenter. Det viktige, ifølge Frédéric Kaplan, professor ved EPFL Lausanne, er at det ikke bare inneholder dokumenter om de rike borgerne i historiske Venezia, men om alle. I den forstand er vår datasamling på internett temmelig lik.

Det koster ikke mye penger å ordne skylagring eller å opprette en nettside. Det er viktig å huske at en stor del av verden er uten internettilgang og for den saks skyld elektrisitet – men flere mennesker enn noen gang har nettoppkobling i en eller annen form.

Dette reiser spørsmål om nytten av de enorme datamengdene vi lagrer i dag. En alvorlig risiko er at fremtidens historikere ikke vil være i stand til å skille ut det som faktisk er verdifullt i den overveldende mengden av tilgjengelige data. Om vi fortsetter å utvikle lagringsmedier basert på DNA eller kvarts, må vi også tenke på å redusere overbelastningen av informasjon for fremtidige analytikere.

Tidskapsel. Det er nødvendig for oss mennesker å vite hvor vi kommer fra. Jeg bor i Berlin, og får påminnelser om den kalde krigen hver gang jeg krysser restene av Berlinmuren på vei til kjøpesenteret. For bare 25 år siden ble folk skutt hvis de prøvde å ta den turen jeg nå tar uten vanskeligheter – men dette er vrient å fatte. Menneskesinnet kan ikke forestille seg lidelser av et slag det aldri har opplevd. Derfor trenger vi bilder, filmer, bøker og dokumenter (og kanskje virtual reality og installerte plattformer i fremtiden) for å huske, som art, de tingene vi har gjort. Da må vi også kunne skjelne mellom viktige og uviktige dokumenter.

En mulig løsning kan være å lage en tidskapsel hvert tiår med den informasjonen vi mener er viktigst. Denne informasjonen i seg selv – og det faktum at vi betrakter akkurat dette som viktig – forteller mye om hvordan vi oppfatter verden i dag, og kan hjelpe fremtidens mennesker med å finne mening i vår nåtid. Det er maktpåliggende å huske hvor vi kommer fra.

---
DEL