Teknologi og estetikk

Er det virkelig slik at vi er som fisken – at vi alltid svømmer under vann og således ikke vet hva som er utenfor? Tidsskriftet Agora er ute med et nytt nummer med temaet «Teknologi, medier og estetikk», og påpeker at teknologien i dag er – i likhet med språket – så allestedsnærværende at vi […]

Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Er det virkelig slik at vi er som fisken – at vi alltid svømmer under vann og således ikke vet hva som er utenfor? Tidsskriftet Agora er ute med et nytt nummer med temaet «Teknologi, medier og estetikk», og påpeker at teknologien i dag er – i likhet med språket – så allestedsnærværende at vi ikke legger merke til dens påvirkning, konstruksjoner og farer. «Journal for metafysisk spekulasjon», som er Agoras undertittel, serverer denne gangen synspunktene til et knippe filosofer som på rekke og rad mener de ser inn i dybden av hva som gjærer og ulmer under vår teknologiske verdens overflate og vår tilhørende selvoppfattelse: Wolfgang  Ernst, Friedrich Kittler, Bernhard Stiegler, Michel Foucault – alle påvirket av den tyske filosofen Martin Heidegger.

En svakhet ved store deler av temaet er at det blir vel mye generell teoretisk prat og bruk av begreper. Jeg studerte disse teknologitemaene på 1980- og -90-tallet, og sitter igjen med inntrykket av at man 25 år etter ikke har så mye avgjørende nytt å si. Er det fordi mye har nå blitt lært underveis av oss teknologibrukere? For er det egentlig så forskjellig at man i dag har internett og Facebook, at sosiale medier og ny teknologi er mer allestedsnærværende?

Først ut er William Ernst, som i et intervju får sagt at han er mest glad i det «kalde blikket»; i å se på de teknologiske innretningene vi har rundt oss, fri fra meningssammenheng, det vil si fri for betydningen. Han forklarer at sampling av lyd på 44 000 Hz, det dobbelte av hva vår hørsel kan oppfatte, må til for ikke å tape lydkvalitet. Og så? Hans studier i mediearkeologi er til forskjell fra ingeniørstudier mer opptatt av dekonstruksjon, av «erkjennelsesmessige gnister», av hva som befinner seg inne i gamle radioapparater, samt mer dypsindige teknologiske implikasjoner. Vel, å påpeke at vi med Apple fikk designede «flate» computere, i likhet med hvordan Chevrolet tok over den mer reparerbare enkle T-Forden, gjør at vi ikke kan se hva som er under panseret. Og så – er det egentlig så farlig? At vi ikke så lett kan kikke inni? Her antydes Heidegger i en slik sammenheng – at når noe går i stykker, skal vi kunne skjønne hvordan det er satt sammen. Men dette var i den mekaniske epoken. Vet ikke om det hjelper å kaste frem begreper som det postdigitale, ubiquitious computing, dekonstruksjon eller kopiere Marshall McLuhan. Ernst har blitt kritisert for «lidenskapsløs lytting», og jeg kan saktens si meg enig. Filosofi? I grenseland.

Nestemann ut i Agora er omtalen av Friedrich Kittler, igjen en kar med det kalde blikket. Han er dystopisk i sin krigs- og mediekritikk – mennesket ender som maskinens undersåtter, ifølge Kittler. I bøker som Grammophon, Film,Typewriter (1986) kommer det frem at mediene bestemmer vår situasjon. Ja, slik McLuhan antydet tidligere med sin frase «the medium is the message» – og «massage». Kittlers tese om at «det ikke eksisterer noen software», at maskinens grensesnitt er irrelevant, er interessant med tanke på hvordan vi er innvevd i teknologien i dag. Men jeg husker da jeg traff Kittler på et seminar i Trondheim på 90-tallet, der jeg hjalp ham med å finne en minibank – da måtte filosofen brått løpe opp på sitt hotellrom fordi han hadde noe han skulle programmere i assembler, altså maskinens internspråk! Gikk overblikket litt som hos Ernst noe tapt i de maskinelle detaljene?

Likevel. Mye innsikt finnes blant de mange begrepsmettede tekstene i Agora. Eksempelvis bruken av arkiver, eller hva Ernst kaller «anarkiv» (ikke-arkiv) for å slippe unna visse betydninger. Ja, så lenge vi har med oss Foucaults dype innsikter i hvordan virkeligheten struktureres og hans eksempler på etablering av språklige diskurser, eller institusjoner som overvåkede fengsler eller klinikken. Eller hvordan man etablerer identitet som menneske som sådan. Et pasientarkiv, riksarkiv eller kulturarkiv har nettopp en dypere funksjon enn bare et søk i en database.

Dette kunne også filosofen Jacques Rancière fortelle da han nylig var på norgesbesøk (Astrup Fearnley-museet): Distribusjonen av våre mulighetsbetingelser (dispotiver) er estetiske, det vil si at de skapes og endres, slik at politisk praksis følger oppstilte, forestilte eller utvalgte mulighetsrom for menneskelig atferd. Dette estetiske grunnlaget etableres før politikken – og også før teknologien.

Som Jacob Lund nevner i sin gjennomgang av filosofen Bernard Stiegler, er vår nye tidsoppfattelse nå samtidighet – et stort uendelig «nå» i mediesamfunnets mange kanaler og interaktive on-demand tilbud av opplevelser og informasjon. Men igjen, hva er faren ved dette? Jo, poenget er at vi mister evnen til å ta til oss fortellinger. Her svekkes både tidsoppfattelsen av fremtid og fortid – og lange horisonter av tid.

Alle disse filosofenes grand old master Martin Heidegger gjenopptrykkes i denne Agora-utgaven, med sitt viktige essay Spørsmålet om teknikken (1953) – om hvordan mennesket gjør seg selv ufritt i sin værensglemsel, sin blindhet for det vesensmessig menneskelige. Som jeg en gang leste, ender vi, ifølge Heidegger, med kynisk kontroll over omgivelsene som et slags forråd klart til å bli brukt, et rotterace av en instrumentalisering der mennesket som fritt subjekt svelges av det hele og selv blir en vare, et objekt blant ressursene. Det hele ender formålsløst i et enormt apparat som bare dreier seg om en vilje-til-å-ville.

At vi selv allerede har blitt «varer» i et enormt konsumapparat, tilfører Bernhard Stiegler en forklaring: Vi utviklet oss faktisk via teknikkene, etter hvert kalt teknologien – via protesene hevet vi oss over det dyriske. For vi har alltid vært ufullstendige og mangelfulle vesener.  Denne vår sårbarhet er hjulpet frem av tekniske proteser og prosedyrer, så som tale, skrift og bilder. Vår tilværelse er «derfor grunnleggende konstituert og betinget av teknikk».

Vi er også sårbare nok til å trenge kretsløp, media, miljøer («mi-lieu» betyr i-mellom) eller fora for å forstå oss selv. Slike fora kalles i dette tidsskriftet for agoraer, altså torg. Men Agora selv har så langt ikke benyttet tilgjengelig teknologi for å lage slike torg – om ikke fire trykte numre i året er en form for torg utenfor nettets allestedsnærværende medier.

Det teknologiske er altså en del av oss, og har alltid allerede vært det. Samtidig bør vi vite at tv «programmerer» vår hjernetid – og, som det fremgår i Agora, at folk nå finner det opportunt å selge «disponibel hjernetid» eller forbruksmønstre. Og Facebook, som vår tids panoptikon (fra Foucaults overvåkningsanalyser), kartlegger og tilpasser din hjernetid ut fra dine interesse- eller forbruksmønstre. Facebook kan til og med bestemme ditt humør, ved gjennom affektive teknikker å regulere antallet positive eller negative newsfeeds for et øyeblikk.

Som Foucault uttrykte det, er vår frihet en kamp mellom å bli behersket og å beherske seg selv – gjennom «selvets livsteknikker», en omsorg for selvet. Eller som Stiegler påpeker – konfliktene dreier seg om hvor mobil du er. Eller? truls@nytid.no

Kommentarer
DEL