Teknikk og formidling

Vengerov og Rostropovitsj gir oss gode innspillinger av lite spilte engelske verker. Mullova og Gardiner skuffer i Beethovens fiolinkonsert.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Samarbeidet mellom fiolinisten Maksim Vengerov og London symfoniorkester under Mstislav Rostropovitsj har pågått siden midten av 1990-tallet. For tre år siden kom de med ei veldig god innspilling av Rodion Shchedrins Concerto Cantabile og Igor Stravinskijs fiolinkonsert.

Inderlige ironikere

På sitt seineste samarbeidsprosjekt på EMI fortsetter de å ta for seg konserter som ikke er blant de mest spilte. Benjamin Brittens fiolinkonsert og William Waltons bratsjkonsert er begge tidlige verk, skrevet av komponister i midten av tjueåra som begge allerede hadde fått et rykte som «smarte» ironikere. Med disse konsertene viste de imidlertid nye, følsomme sider ved seg selv. De to konsertene har også til felles at de begge ble revidert mange år seinere, og det er de reviderte versjonene Vengerov har spilt inn.

Brittens konsert ble ferdig i 1939, men ble revidert på 50-tallet. Den har en elegisk tone og er kanskje en klagesang for det som skal komme – man tror at den er farget av de internasjonale urolighetene i forkant av den andre verdenskrigs utbrudd.

Waltons ti år yngre bratsjkonsert ble urframført av Paul Hindemith og ble umiddelbart regnet som et mesterverk. Med sin utvungne lyriske stemning er den uten tvil et av komponistens beste verker. Revisjonen mer enn tretti år seinere bestod i en reduksjon av orkestrets størrelse og tillegg av en harpe.

Dette er veldig gode tolkninger. Vengerov er en stor fiolinist med en fantastisk tone og en evne til å forme musikken på en varm, talende måte. Begge konsertene hadde nok imidlertid tjent på at han hadde vært litt mindre polert i uttrykket. Det hadde også gjort seg med en mer markant dirigent. Waltons konsert kommer best ut av det på denne innspillinga fordi Vengerovs intense tone passer bedre til den enn til Brittens verk. Og Vengerov viser her at han mestrer bratsjen like godt som fiolinen. Paul Neubauer og Bournemouth symfoniorkester under Andrew Litton på Decca er imidlertid hakket kvassere.

Ingenting å formidle

Orchestre Révolutionnaire et Romantique og dirigenten John Eliot Gardiner har spilt en viktig rolle når det gjelder å skape innsikt i romantikkens lydverden. Deres innspillinger av blant andre Schumann, Berlioz og Verdi har fornyet og fordypet vår forståelse og satt standarder for seinere innspillinger. For ni år siden kom de med en revolusjonerende innspilling av alle Beethovens ni symfonier som enda ikke er overgått. Det var derfor med betydelig forventning jeg vendte meg til deres siste utgivelse på Philips, som består av Beethovens og Mendelssohns fiolinkonserter med Viktoria Mullova som solist.

Beethovens fiolinkonsert er et ukomplisert, lett verk som krever utøvere som gir det retning, og en fiolinist med vilje og evne til å forme soliststemmen til et utsagn. Begge deler mangler her. Mullova er kanskje verdens dyktigste fiolinist teknisk, men jeg synes ikke hun formidler noe, hun har ingenting å si. Orkestret er også skuffende slapt og bakpå i forhold til tidligere – det mangler både struktur og framdrift.

Man trenger ikke å høre lenge på Jascha Heifetz’ 1955-innspilling sammen med Boston symfoniorkester under Charles Munch på RCA før man merker at det er musisering av et helt annet format. Heifetz var det tjuende hundreårets kanskje fremste virtuos, men det kommer i bakgrunnen i forhold til det faktum at han fullstendig identifiserer seg med denne musikken. Det er en utgivelse ingen bør mangle.

Mendelssohn-konserten kommer bedre fra det – orkestret er mer tilstedeværende, og Mullova glimter tidvis til.

Frustrasjonen ved denne cd-en er stor fordi det er et savn å høre disse verkene spilt på historiske instrumenter.

---
DEL

Legg igjen et svar