Tegneseriefigurenes triumf

I sin sedvanlige detaljrike stil undersøker Salman Rushdie hva som har gått galt i USA i løpet av de siste ni årene.

Birgitte Gustava Røthe Bjørnøy
Litteraturkritiker i Ny Tid. epost bbjornoy@gmail.com

«This modern obsession with identity revolts me. It’s a way of narrowing us until we are like aliens to one another.»

Salman Rushdies siste roman svømmer nærmest over av aktuelle politiske saker i Vesten og ikke minst USA, som identitetspolitikk, alternative fakta og nypaternalisme. Det sies ofte at politisk litteratur er dårlig fordi den bygger på forenklede verdensbilder, men Rushdies politiske litteratur fungerer så godt som den gjør fordi han hele tiden motarbeider forenklinger av virkeligheten.

I The Golden House møter vi René, en ung filmskaper og newyorker med belgiske aner, som i klassisk Woody-Allen-stil «hides [his] feelings. [He] locks them away or sublimates them into movie references». Men selv om boken følger René og hans livs dramatiske vendinger, er det ikke han som er hovedpersonen her, men milliardæren Nero Golden og hans sønner Petya, Apu og D. Og hvis dette høres ut som konstruerte navn, så er det fordi de er nettopp dét. Golden-familien har flyktet fra Mumbai etter et terrorangrep, og forsøker å starte livene sine på nytt i Greenwich Village.

En måte å uttale seg på som likner en blanding av reklame- og overskriftspråket.

Nero Goldens navnevalg blir et bilde på den vulgære delen av amerikansk estetikk, der enhver person med penger kan trikse og mikse med ærverdig kunst, kultur og historie, samtidig som han viser frem et uhyggelig maskulint ideal, nemlig den fryktinngytende mannen, som lik keiser Nero kontrollerer alle rundt seg ved hjelp av feige og narsissistiske metoder, som for eksempel daglige, separate forhør av sønnene sine for å avdekke hva de andre har sagt om ham. Og han slipper unna med denne oppførselen – i hvert fall inntil hans kriminelle fortid innhenter ham.

Et underholdningsunivers. Et grunnleggende spørsmål i Rushdies roman er hvordan og hvorfor vi lar oss styre av rike og amoralske menn, og han finner noen svar i fragmenteringen av samfunnsstrukturene: «We live in a time in which there is almost no agreement on any existential questions, we can’t even concur simply on what is the case, and when the nature of the real is so disputed, so must the nature of the good be.» Han beskriver et sannhetsbegrep som er blitt så fullstendig relativisert at vi ikke lenger stoler på dem som formidler det som faktisk er sant, men heller på klovnene og bløfferne.

Historien i The Golden House strekker seg fra Obamas innsettelse til valget av Donald Trump, men mens de fleste politikere og andre kjendiser blir omtalt ved sine egne navn, er det i stedet en som kaller seg «The Joker» som blir president i 2016. Et interessant grep, som viser at metaforer kan likne mer på virkeligheten enn virkeligheten selv: «The leader spoke of the unrivalled beauty of white skin and red lips to adoring audiences wearing green fright wigs and chanting in unison, Ha! Ha! Ha!»  Disse scenene minner meg også om den geniale og urovekkende serien Black Mirror, der en blå tegneseriefigur med navn Waldo blir kandidat til det britiske parlamentet, fordi han skaper konstant underholdningsverdi med sin tegneserieaktige og slibrige oppførsel. Når Renés kjæreste Suchitra skal ta til motmæle mot Jokeren, går hun inn i dette underholdningsuniverset, og det er hennes Batwoman-figur som blir den ledende kampanjen hos opposisjonen.

Hybrid identitet. I et USA innhyllet i markedsliberalisme, oppmerksomhetskrig og identitetspolitikk blir disse figurene det logiske utfallet. De har en forenklet identitet som er etablert av en rekke for-og-imot-holdninger, gjenkjennelige og overtydelige ansiktstrekk og en måte å uttale seg på som likner en blanding av reklame- og overskriftspråket.

Man skal riktignok være forsiktig med å snakke om et budskap i en roman, for det kan fort virke reduserende på leseopplevelsen, men det er likevel ikke til å komme unna at Rushdie har mye på hjertet her. I sin ekspansive, referansetunge og smått magisk-
realistiske stil, drar han frem tvilen, gråsonene og nysgjerrigheten som idealer. Og ikke minst den hybride identiteten, en identitet som ikke lukker seg inn i et hypersensitivt ekkokammer. Det hybride går igjen i forfatterskapet, og henger sammen med Rushdies egen sammensatte identitet som både britisk og indisk. Og det er ironisk nok det samme som går igjen i forfatterskapet til den amerikanske nasjonalskalden Walt Whitman, og det idealet USA angivelig skal ha blitt bygget på, her parafrasert av Rushdie: «I am not one thing. I contain multitudes. Do I contradict myself? Very well, I contradict myself.» I disse tider er det gode grunner til å lese både Whitman og Rushdie.

Ny Tid har valgt å publisere to ulike lesninger av samme bok,
les også Ilden ved reisens slutt

---
DEL