Tegneseriefigurenes triumf

I sin sedvanlige detaljrike stil undersøker Salman Rushdie hva som har gått galt i USA i løpet av de siste ni årene.

Birgitte Bjornoy

«This modern obsession with identity revolts me. It’s a way of narrowing us until we are like aliens to one another.»

Salman Rushdies siste roman svømmer nærmest over av aktuelle politiske saker i Vesten og ikke minst USA, som identitetspolitikk, alternative fakta og nypaternalisme. Det sies ofte at politisk litteratur er dårlig fordi den bygger på forenklede verdensbilder, men Rushdies politiske litteratur fungerer så godt som den gjør fordi han hele tiden motarbeider forenklinger av virkeligheten.

I The Golden House møter vi René, en ung filmskaper og newyorker med belgiske aner, som i klassisk Woody-Allen-stil «hides [his] feelings. [He] locks them away or sublimates them into movie references». Men selv om boken følger René og hans livs dramatiske vendinger, er det ikke han som er hovedpersonen her, men milliardæren Nero Golden og hans sønner Petya, Apu og D. Og hvis dette høres ut som konstruerte navn, så er det fordi de er nettopp dét. Golden-familien har flyktet fra Mumbai etter et terrorangrep, og forsøker å starte livene sine på nytt i Greenwich Village.

En måte å uttale seg på som likner en blanding av reklame- og overskriftspråket.

Nero Goldens navnevalg blir et bilde på den vulgære delen av amerikansk estetikk, der enhver person med penger kan trikse og mikse med ærverdig kunst, kultur og historie, samtidig som han viser frem et uhyggelig maskulint ideal, nemlig den fryktinngytende mannen, som lik keiser Nero kontrollerer alle rundt seg ved hjelp av feige og narsissistiske metoder, som for eksempel daglige, separate forhør av sønnene sine for å avdekke hva de andre har sagt om ham. Og han slipper unna med denne oppførselen – i hvert fall inntil hans kriminelle fortid innhenter ham.

Et underholdningsunivers. Et grunnleggende spørsmål i Rushdies roman er hvordan og hvorfor vi lar oss styre av rike og amoralske menn, og han finner noen svar i fragmenteringen av samfunnsstrukturene: «We live in a time in which there is almost no agreement on any existential questions, we can’t even concur simply on what is the case, and when the nature of the real is so disputed, so must the nature of the good be.» Han beskriver et sannhetsbegrep som er blitt så fullstendig relativisert at vi ikke lenger stoler på dem som formidler det som faktisk er sant, men heller på klovnene og bløfferne.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.