Berlin: Teaterokkupasjon mot kapitalisme

I Berlin foregår det nå en gentrifisering og kapitalistisk omveltning som er i ferd med forandre byen fra et arnested for kunst og kreativitet til et sted for de velsituerte. Det går ikke upåaktet hen.

Foto: Hans Georg Kohler
Hans Georg Kohler

Fast frilansjournalist for Ny Tid. Kunstner, bosatt i Berlin.

En dag før valgdagen den 24. september okkuperte en ung venstreorientert aktivistgruppe teaterhuset Volksbühne i Berlin. Det førte til at teaterprøver ved huset måtte avlyses og teaterkassen ble stengt. Bakgrunnen var at den forhenværende kultursenatoren i Berlin Tim Renner fra det sosialdemokratiske partiet (SPD), utså den belgiske museumskuratoren Chris Dercon uten teatererfaring til å overta som ny intendant på Volksbühne etter legendariske Frank Castorf som hadde sittet i sjefsstolen i 25 år. Dette har skapt voldsomme reaksjoner og en over to år lang teaterstrid blant berlinerne.

Teaterokkupasjonen var først og fremst rettet mot gentrifiseringen (fortrengning av fastboende på grunn av boligspekulasjon og økt husleie) og de kapitalistiske omveltningene som er i ferd med å forandre Berlin. Men den var også en politisk reaksjon mot høyrepopulistpartiet AfD – som inntok det tyske parlamentet i Berlin for første gang etter valget – og den nasjonalistiske bølgen som nå skvulper langs kantsteinene ved elven Spree.

Foto: Hans Georg Kohler

Kulturkamp i Berlin. Det er brutt ut en kamp mellom to interessegrupper: På den ene siden står de som vil bevare Berlin som en åpen og kreativ by som legger til rette for og tar vare på frirom og rimelige lokaler med stabil husleie til alle typer skapende mennesker. På den andre siden står de kreftene som vil omgjøre hovedstaden til en attraktiv by for neokapitalistiske interesser der prisutviklingen på boligeiendom får fritt spillerom. Storinvestorer fra inn- og utland vil at Berlin skal bli som de fleste andre tyske storbyer. I disse dager har det for eksempel blitt avslørt at det tyske eiendomsinvesteringsselskapet Phoenix Spree Deutschland har økt husleiene på sine utleieboliger i Berlin med 44 prosent. Selskapet benytter seg av «lovlige triks» for å unngå eiendomsskatt i hjemlandet – det er registrert i skatteparadisøya Jersey og ble nevnt i forbindelse med Paradise Papers.

Berlin har hatt en særstilling i alle år, både før og etter muren falt. Før ble byen subsidiert av gamle Vest-Tyskland for å holde på en kapitalistisk øy i det kommunistiske DDR. Etter gjenforeningen var eiendomsforholdene diffuse, og forlatte ruiner fantes mange steder i øst og i umiddelbar nærhet til dødsstripen (området mellom muren og gjerdet). I kjølvannet av DDR-sammenbruddet skapte denne «byanarkismen» nye lommer av kreativitet; det ble fritt frem for kreative sjeler å okkupere tomme hus, forfalte fabrikketasjer og mugne kjellerlokaler. Overalt poppet det opp små og store barer, butikker, atelierer og konsertlokaler. Berlin ble slik en av Europas ledene kulturbyer. – Nå er situasjonen stikk motsatt: Byen vokser med flere titusener i året, sosialboligene blir færre og frirommene er blitt en sjeldenhet. Det er denne situasjonen unge folk fra grasrota nå gjør opprør mot. De vil ha byanarkismen fra 1990-årene tilbake.

Den nye intendanten ved Volksbühne-teateret har fått føle på kroppen at Berlin viser tenner.

Symboltungt teater. Volksbühne var det mest opplagte stedet å slå til mot, for her har anarkismen blitt legemliggjort av Frank Castorf i en årrekke. Over 40 000 underskrifter ble samlet inn som protest mot profilomleggingen under den nye intendanten, med blant annet kraftig reduksjon av husets faste ensemble. Chris Dercon har fått føle på kroppen at Berlin viser tenner, og hittil har han stått imot presset.

I forkant av intendantskiftet hadde Castorf lagt steiner i veien for Dercon. All kommunikasjon mellom daværende intendant og etterfølger gikk via den kjente Die Linke-politikeren og juristen Gregor Gysi, Castorfs mangeårige advokat. Dercon var ikke velkommen i Volksbühne så lenge Castorf satt som sjef for teateret, og ble blant annet nektet å ta i bruk prøvescenene før han tiltrådte. Castorf uttalte til avisen Süddeutsche Zeitung i forbindelse med teateropprøret at «denne okkupasjonen er absolutt det beste som kunne ha skjedd min etterfølger Chris Dercon, for nå blir det kaos i huset».

Foto: Hans Georg Kohler

Dercons kritikere er redde for at Volksbühne under hans ledelse skal forkomme og bli til en banal «begivenhetssjappe». Nåværende kultursenator i Berlin Klaus Lederer representerer venstrepartiet Die Linke. Han har vært kritisk til Chris Dercon og uttalte i høst at han ville overprøve stillingen til kuratoren. Lederer sympatiserte med aktivistokkupantene, men ble sterkt kritisert av den politiske opposisjonen for sin nølende holdning ovenfor teaterokkupantene. I ettertid har Lederer gått god for kontrakten med Dercon.

Sivilisert okkupasjon. Etter at aktivistene hadde feiret i en over 60 timer lang fest i Volksbühne den første helgen, kom Dercon i samråd med Klaus Lederer med et kompromisstilbud: Aktivistene skulle få tildelt den grønne salongen og paviljongen utenfor teateret til å boltre seg på på ubestemt tid. De fikk imidlertid påbud om å droppe teknopartyer og lufte ut lokalene. Aktivistene nektet. Volksbühne er et symbol for hele Berlin, hevdet de. Målet er å beholde hovedstaden som en levende og rimelig kulturby for kreative og små næringsdrivende. Aktivistene ville vinne mer tid.

De cirka 40 okkupantene som inntok og overnattet i bygget i seks døgn oppførte seg eksemplarisk. Alle måtte være med på å vaske, rydde, skrelle poteter og organisere allmøter. En egen «domstol» dømte interne tvister. Det var strengt forbudt å ødelegge eller vandalisere noe i teateret. Til og med toalettene ble regelmessig vasket.

Foto: Hans Georg Kohler

Da de ansatte ved Volksbühne begynte å sette seg på bakbeina, ble situasjonen anstrengt. På spørsmål fra aktivistene om skuespillerne ved teateret kunne holde teaterworkshops for aktivistokkupantene, ble de møtt med motspørsmålet «Har dere penger?» fra en av skuespillerne. Neste morgen møtte Dercon opp med politieskorte og stilte et ultimatum: «Kom dere ut før klokken 11.30.» Aktivistene svarte med å spille på medbragte instrumenter.

Aktivistene ble «båret» ut samme dag. Grasrotopprøret endte på plenen foran Volksbühne der Castorfs røverhjul – som symboliserte det rebelske og anarkistiske grunnprinsippet til Volksbühne – engang sto.

---