Teater som nødvendighetsvare

For å trosse de politiske og sosiale forholdene de lever under uten å henfalle til vulgariteter og falskspill, har teateret blitt uunnværlig i Gaza.

Alle foto: Ahmad Alkabariti
Ahmad Alkabariti
Fast korrespondent for Ny Tid i Gaza.

I en trang gate i flyktningleiren Nuseirat på den sentrale delen av Gaza-stripen høres en type ståhei man sjelden opplever i et mannsdominert nabolag uten særlig toleranse for kvinnelige utbrudd utendørs. Støyen kommer fra en teaterscene. På en 25 kvadratmeter stor platting av sammenstilte paller dekket med beige lerret, prøver en gruppe kvinneskuespillere å overtale Yousef til å droppe ønsket om å emigrere til Belgia for å unnslippe forholdene på Gaza-stripen.

Kvinner har sjelden vist seg på en scene i dette området grunnet de sosiale restriksjonene de er utsatt for, som forbyr dem å opptre sammen med menn i kunstnerisk sammenheng. Tradisjonelt er det derfor menn i kvinneklær som har fylt kvinneroller i fjernsyn og teater. I juli 2016 bestemte Wissam al-Dirawi, Manal Barakat og Ols Salim seg imidlertid for å gjøre opprør mot stereotypiene i lokalsamfunnet: De startet Bothour for kultur og kunst, og produserte nylig et teaterstykke med tittelen Hashtag.

Å bli, på tross. Stykket handler om tre unge menn, spilt av unge skuespillere fra flyktningleiren, som møtes på Gazas havn – hver med sin spesielle drøm. Når en av dem beslutter å dra sin vei for å finne ut hva som befinner seg bortenfor havnen, settes handlingen i gang. «Stykket styrker tanken på å bli værende i Gaza, og vender seg mot migrasjonsspøkelset som har makt over ungdommens sinn,» sier al-Dirawi til Ny Tid.

De er nysgjerrige på det som eksisterer på den andre siden av havet, og hvordan de kan få oppfylt drømmene sine der. Men havnevakten, onkel Abu Nawras, er alltid til stede for å overbevise dem om at Gaza er vakker, og han styrker lysten til å bli i hjemlandet på tross av de vanskelige samfunnsforholdene etter de tre krigene området har vært igjennom.

Ifølge data fra Verdensbanken i 2016 ligger arbeidsløsheten på gjenstridige 42 prosent i Gaza. Blant ungdom er tallene enda mer urovekkende: 58 prosent. Og selv om nesten 80 prosent av Gazas innbyggere mottar en eller annen form for støtte, er fattigdomsraten svært høy.

Symboltungt. Hashtag gjør bruk av mange symboler. Abu Nawras (nawras betyr «måke» på arabisk) symboliserer verdien av å delta i samfunnet; stormen de tragiske forholdene i Gaza; fiskerkvinnen en samfunnsutfordring. De unge mennene selv symboliserer de ustabile vilkårene i Gaza, ifølge Salim.

«Innholdet i Bothour-stykkene er inspirert av de så å si daglige møtene teateradminstrasjonen holder med kvinnene i nabolaget,» forteller Salim – kvinner som lider på det hjemlige plan, av trang til frihet fra den israelske okkupasjonen på den ene siden og under sosiale restriksjoner i det mannsdominerte samfunnet på den andre.

«Tilskuerne kan legge merke til at kvinnene på scenen opptrer i samsvar med den lidelsen de føler så dypt,» sier Salim.

Økende popularitet. I september 2017 var Gazas befolkning på omtrent 2,5 millioner – 51 prosent menn og 49 prosent kvinner, ifølge Gaza’s Ministry of Civil Affairs. Enkelte kvinner hindres fremdeles i å arbeide på mannsdominerte arbeidsplasser, blir fratatt retten til arv og nektes universitetsstudier. «Disse tragediene inspirerer oss til å oppmuntre kvinnene til å spille foran ektemennene, brødrene og de mannlige slektningene sine for å vise disse dilemmaene på scenen,» sier Salim til Ny Tid.

Teatervirksomheten på Gaza-stripen stagnerte etter splittelsen i 2007 mellom de politiske partiene Hamas og Fatah, som fikk negativ innvirkning på alle nivåer av livet. Folk holdt seg borte fra teateret og var mer opptatt av sikkerhet og grunnleggende behov.

Etter ni års splid har innbyggerne i enklaven igjen begynt å se teaterforestillinger som iscenesetter deres daglige bekymringer. Teateraktivitetene kom langsomt tilbake med en viss suksess på grunn av klare tekster som talte om problemene med arbeidsløshet og virkningene av den palestinske splittelsen, og det ble lagt større vekt på det visuelle. «Men,» sier Barakat, «det var en tidevannsbølge, og det høye nivået på skuespillernes prestasjoner økte interessen. Først og fremst gjelder det at teateret bare kan lykkes gjennom publikum.»

Kvinners rett. Bothour har mottatt mange forespørsler fra kvinnelige collegestudenter som ønsker å delta som frivillige på scenen. «Jeg tror fenomenet skam forsvinner gradvis blant disse jentene og familiene deres,» sier al-Dirawi. Tabu-ideen sitter derimot fremdeles dypt rotfestet hos mange av de mannlige slektningene deres.

Zahra al-Kurdi – en 20 år gammel jusstudent og frivillig skuespiller i Bothour – er en av dem som har opplevd dette. «Noen menn mener at kjøkkenet er det passende stedet for kvinner. Jeg får av og til hånlige kommentarer fra fetterne mine, men bryr meg ikke om det så lenge det jeg gjør er etisk høyverdig og verdsettes av alle. Hvorfor skulle ellers alle disse mennene overvære forestillingene?»

Den engasjerte al-Kurdi ser ikke ut til å ha noe imot å spille i forestillinger med kjærlighet og romantikk. «Det er helt greit for meg, men for øyeblikket kan det være vanskelig for andre. Først må vi få publikum til å akseptere ideen om teater, så kan vi forberede skuespillerne. Kjærlighet er en integrert del av våre liv, selv om vi er innhyllet i krig og ild,» sier al-Kurdi til Ny Tid. Hun tilføyer at palestinske kvinner har rett til å kjempe for å endre sin sosiale situasjon – komme seg ut av det forbannede fangenskapet og ut i livet. Å få sine rettigheter. «Kvinner skaper liv og håp for generasjoner,» sier hun.

---
DEL