Tax us if you can

Søndag 3. april smalt det. Panama Papers kapret overskriften i alle medier, og med ett var verden et mer utrygt sted for svært mange rike mennesker med skjulte formuer. Den ene etter den andre har blitt avslørt som skattesnylter, fra presidenter til fotballstjerner. Tidenes største dokumentlekkasje peker ikke bare på skatteunndragelse fra profilerte politikere og […]

Lindahl er leder i Changemaker. Epost hslindahl@gmail.com

Søndag 3. april smalt det. Panama Papers kapret overskriften i alle medier, og med ett var verden et mer utrygt sted for svært mange rike mennesker med skjulte formuer. Den ene etter den andre har blitt avslørt som skattesnylter, fra presidenter til fotballstjerner. Tidenes største dokumentlekkasje peker ikke bare på skatteunndragelse fra profilerte politikere og andre i maktens sirkler, men avslører også et system som gjør det fullt mulig og lovlig å unndra skatt. Det føles selvfølgelig godt når enkeltindivider som snylter på fellesskapets goder, avsløres og bringes frem i lyset – men skal vi få bukt med bruken av skatteparadiser, må vi endre systemet som muliggjør skattesnusket.
Panama Papers setter spørsmålstegn ved statsledernes, kjendisenes og millionærenes manglende dømmekraft over rett og galt, men enda viktigere er det at avsløringene peker på et regelverk som muliggjør fenomenet. De juridiske smutthullene muliggjør også at store internasjonale selskaper som Google og Starbucks kan benytte seg av skatteunndragelse med den største selvfølgelighet.

Fattige rammes hardest. Konsekvensene av det Panama Papers-avsløringene rammer ikke de rikeste hardest, selv om det er lett å tenke det. Vi vet allerede at det hvert år forsvinner ti ganger så mye penger ut av utviklingsland gjennom ulovlig kapitalflukt som verdens totale bistand til landene. Når den globale skattetriksingen nå rulles opp i sitt fulle, skitne omfang må vi derfor ikke glemme at de som har blitt sterkest rammet, er utviklingsland som ikke får tilgang på skatteinntektene de har krav på – skatteinntekter som kunne gått til utbygging av skoler, sykehus og veier.

Alle som nå har blitt tatt med finansbuksene nede, er kun symptomer på det store problemet.

Som i et kjipt og urettferdig kortspill blir fattige land sittende igjen med svarteper. Da Nordeas pressesjef uttalte at skatteplanlegging er tilgjengelig «for kunder med komplisert økonomi, gjerne med virksomheter i flere land», pekte han på jokeren i spillet: Dagens finanssystem er en slags motsatt Robin Hood som tilrettelegger for at de aller rikeste multinasjonale selskapene kan snike unna mest mulig fra de fattige. På denne måten bidrar ulovlig kapitalflukt til at utvikling stagnerer og fattigdommen forblir.

Løsningen. Aftenpostens enorme avsløring har gitt et etterlengtet innsyn i et ellers lukket system. Å ulovliggjøre skatteparadiser er foreløpig bare en fjern drøm man kan strekke seg mot. Skal bruken av skatteparadiser bli mindre attraktiv, er åpenhet og innsyn helt sentralt. Når støvet imidlertid legger seg etter alle avsløringene og presseoppslagene, er det viktig at presset om åpenhet også tvinges frem gjennom et styrket juridisk rammeverk. Norge har en lov for bedrifters skatterapportering i utlandet, men loven gjelder kun for skogs- og utvinningsindustrien. Skal denne lovgivningen skape et reelt press som gjør det lite attraktivt å snike unna penger, må det selvsagt gjelde for alle selskaper og for aktiviteter i alle land, inkludert skatteparadiser. Kun slik kan man sikre en reell effekt av regelverket som ikke bare skraper på overflaten av korrupte statsledere, kjendiser og millionærer. Alle som nå har blitt tatt med finansbuksene nede, er nemlig kun symptomer på det store problemet: Vårt globale finanssystem muliggjør skattesnusk og kapitalflukt – og det er dette systemet vi må jobbe for å endre.

---
DEL