Terje Tvedt

Taushetens diktatur

Alle angrepskriger starter med en løgn. Hvorfor luktet ikke Norge lunta før bombingen av Libya? Og hvorfor hersker det konsensus om ikke å diskutere Norges ansvar i ettertid?

Ola Tunander
Tunander er professor emeritus fra PRIO.
Email: ola@prio.no
Publisert: 14.10.2015

Terje Tvedt skriver i artikkelen «Tausheten om Libya» i Nytt norsk tidsskrift (nr. 3–2015) at det hersjer en total stillhet etter Norges krig. Libya var tidligere en autoritær, men fungerende velferdsstat, og hadde ifølge FN det høyeste indekset for menneskelig utvikling (human development index) i Afrika – det var også høyere enn i enkelte stater i Europa. Men etter krigen i 2011 er Libya forvandlet til et kaos som styres av islamistiske militser, stammer som er i konflikt med hverandre og mafia-grupper som tjener millioner av dollar på menneskesmugling. Libyas to konkurrerende regjeringer har ikke mye å si. Men i Norge rår taushet. Det er nesten ikke noen som skriver om ansvaret Norge har for å ha bombet en stat sønder og sammen.

Tvedt søker en forklaring på tausheten og den totale norske enigheten – i regjering, storting og media – om å bombe Libya. Den offentlige samtalen var i 2011 preget av krigseufori. For mange handlet det om å bekjempe diktatoren og redde sivile fra en massakre. At krigen handlet om noe helt annet, var det nærmest umulig å ta opp. Tausheten har med få unntak vært total.
Jeg var en av de få som kritiserte bombingen i 2011, og var nok den som på det tidspunktet skrev flest artikler som kritiserte krigen i Libya (sju artikler i Aftenposten, Dagsavisen, Ny Tid og Klassekampen). Jeg pekte på at det lå helt andre interesser bak krigen enn de offisielle; at regimet ikke var noen alvorlig trussel mot sivile; at mange av NATOs libyske allierte hadde kjempet med Al Qaida i Irak, og at de startet et voldelig opprør og var ansvarlige for rasisme og etnisk rensing av sorte libyere som støttet Muammar Gaddafi. I likhet med i tidligere kolonikriger allierte Vesten seg med noen stammer, mot de stammene som var lojale med regjeringen. Hvis man ser til de norske verdiene, som avviser kolonialisme, rasisme og radikal islamisme, skulle man tro det var mer naturlig at norsk bombing heller skulle støttet opp om regjeringshæren mot rebellenes voldsaksjoner.
Gaddafi hadde stoppet menneskesmuglingen fra Benghazi og Misrata etter avtale med Italia. Mafiaen i disse byene hadde mistet inntekter på flere titalls millioner. De mobiliserte vestlige stater i frihetens navn for å kunne gjenoppta menneskesmuglingen. Med en seier for NATOs bombing og for rebellene, var det nærmest sikkert at Libya skulle bli delt opp av stammer i konflikt med hverandre, at islamistiske grupper ville ende med å styre store områder, og at hundretusenvis av flykninger skulle overføres til Europa.

Libya 2011. FOTO: AFP PHOTO/MARCO LONGARI
Libya 2011. FOTO: AFP PHOTO/MARCO LONGARI

… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Ny Tid i julegave

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.