Taushetens diktatur

Alle angrepskriger starter med en løgn. Hvorfor luktet ikke Norge lunta før bombingen av Libya? Og hvorfor hersker det konsensus om ikke å diskutere Norges ansvar i ettertid?

Terje Tvedt
Ola Tunander
Ola Tunander er Research Professor Emeritus ved Institutt for fredsforskning i Oslo (PRIO).

Terje Tvedt skriver i artikkelen «Tausheten om Libya» i Nytt norsk tidsskrift (nr. 3–2015) at det hersjer en total stillhet etter Norges krig. Libya var tidligere en autoritær, men fungerende velferdsstat, og hadde ifølge FN det høyeste indekset for menneskelig utvikling (human development index) i Afrika – det var også høyere enn i enkelte stater i Europa. Men etter krigen i 2011 er Libya forvandlet til et kaos som styres av islamistiske militser, stammer som er i konflikt med hverandre og mafia-grupper som tjener millioner av dollar på menneskesmugling. Libyas to konkurrerende regjeringer har ikke mye å si. Men i Norge rår taushet. Det er nesten ikke noen som skriver om ansvaret Norge har for å ha bombet en stat sønder og sammen.

Tvedt søker en forklaring på tausheten og den totale norske enigheten – i regjering, storting og media – om å bombe Libya. Den offentlige samtalen var i 2011 preget av krigseufori. For mange handlet det om å bekjempe diktatoren og redde sivile fra en massakre. At krigen handlet om noe helt annet, var det nærmest umulig å ta opp. Tausheten har med få unntak vært total.
Jeg var en av de få som kritiserte bombingen i 2011, og var nok den som på det tidspunktet skrev flest artikler som kritiserte krigen i Libya (sju artikler i Aftenposten, Dagsavisen, Ny Tid og Klassekampen). Jeg pekte på at det lå helt andre interesser bak krigen enn de offisielle; at regimet ikke var noen alvorlig trussel mot sivile; at mange av NATOs libyske allierte hadde kjempet med Al Qaida i Irak, og at de startet et voldelig opprør og var ansvarlige for rasisme og etnisk rensing av sorte libyere som støttet Muammar Gaddafi. I likhet med i tidligere kolonikriger allierte Vesten seg med noen stammer, mot de stammene som var lojale med regjeringen. Hvis man ser til de norske verdiene, som avviser kolonialisme, rasisme og radikal islamisme, skulle man tro det var mer naturlig at norsk bombing heller skulle støttet opp om regjeringshæren mot rebellenes voldsaksjoner.
Gaddafi hadde stoppet menneskesmuglingen fra Benghazi og Misrata etter avtale med Italia. Mafiaen i disse byene hadde mistet inntekter på flere titalls millioner. De mobiliserte vestlige stater i frihetens navn for å kunne gjenoppta menneskesmuglingen. Med en seier for NATOs bombing og for rebellene, var det nærmest sikkert at Libya skulle bli delt opp av stammer i konflikt med hverandre, at islamistiske grupper ville ende med å styre store områder, og at hundretusenvis av flykninger skulle overføres til Europa.

Libya 2011. FOTO: AFP PHOTO/MARCO LONGARI
Libya 2011. FOTO: AFP PHOTO/MARCO LONGARI

De ansvarlige ved det norske Utenriksdepartementet hadde vanskelig for å tro at norske myndigheter hadde blitt ført bak lyset av amerikanere og briter. Innenfor norsk etterretning hadde man også trodd at Gaddafi var en direkte trussel mot Benghazi. Mediene presenterte et bilde av titusener – kanskje hundretusener – døde dersom ingen grep inn. Men alt dette var løgn. Det visste amerikanerne (som hadde satellittbilder), og antagelig også britene. Det fantes kun 14 tanks og en del pansrede kjøretøy (som ble bombet av franske fly) på vei mot øst, altså mot Benghazi. De hadde kun hatt kapasitet til å stoppe rebellenes fremrykking mot oljebyene Brega og Ras Lanuf. De hadde ikke kunnet gå inn i Benghazi. Trusselen var en bløff, men norske myndigheter ble ikke informert.
På norsk militær side fantes en uro over konsekvensene. Den 1. august, midt under krigen, avsluttet Norge bombingen. De norske F–16-flyene ble beordret hjem. Jens Stoltenberg hadde skjønt at krigen fulgte en annen agenda enn FN-resolusjonen. Norge hadde gått inn i krigen på feilaktige premisser. Det viser også en viktig artikkel av oberstløytnant Tormod Heier i forsvarstidsskriftet RUSI Journal fra mars 2015.

Spørsmålet man må stille seg, er om Norge egentlig eksisterer som selvstendig stat.

Men norske myndigheter sa ingenting.
Statsminister Stoltenberg stolte på president Obama. Med et par telefonsamtaler fikk Stoltenberg aksept for norsk deltakelse i krigen. Det er nesten det samme som skjedde da president George H.W. Bush ringte statsminister Gro Harlem Brundtland 1991 for å oppnå norsk deltakelse i krigen mot Irak. Bush ba Brundtland om et bidrag, og hun sendte kystvaktfartøyet Andenes til Gulfen for å vise flagg. Kun to telefonsamtaler, og Norge var med i krigen. Spørsmålet man må stille seg, er om Norge eksisterer som selvstendig stat.

I Norge stolte mange på det amerikanerne og britene sa om trusselen mot de sivile, men de aller fleste NATO-land deltok ikke i bombingen. Kanskje var de bedre informert enn Norge. De skjønte at bombingen ikke handlet om sivile ofre, og at alle angrepskriger begynner med en løgn. Sveriges krig mot Russland 1788 ble legitimert med at svensker i kosakkuniformer angrep en svensk grensepost. Nazistenes krig mot Polen 1939, begynnelsen av andre verdenskrig, ble legitimert med at SS-offiserer i polske uniformer angrep den tyske radiostasjonen i Glewitz. Dokumenter fra USAs forsvarsledelse fra 1962 sier at USA kan skyte ned et amerikansk fly over Cuba, senke et amerikansk fartøy ved Cuba, bombe Den dominikanske republikk med kubansklignende fly, og starte en «kubansk terrorismekampanje» i USA med falske dokument som «avslører kubanere». Alt dette for å legitimere en krig mot Cuba. President Kennedy aksepterte ikke forsvarsledelsens forslag, men i 1964, etter at Kennedys død, benyttet de samme personene slike provokasjoner mot Nord-Vietnam for å legitimere en ny krig. Det ble også benyttet falske dokumenter til å legitimere en krig mot Irak i 2003, dokumenter som hevdet at Saddam Hussein hadde søkt om å kjøpe uran fra Niger. Utenriksminister Colin Powell fortalte FN om Iraks masseødeleggelsesvåpen, men alt var en bløff. Det samme gjelder trusselen mot Benghazi, som ble brukt for å legitimere bombingen av Libya.

I 2012 skrev jeg en bok om Libyakrigen (Libyenkrigets geopolitik), som kom ut på et svensk forlag. Boken tok opp hvordan FN ble forført, den sentrale rollen oljen spilte, og de ekstreme islamistene under Abdel Hakim Belhadj som kjempet sammen med spesialstyrker fra Qatar. Disse ledet bakkekrigen sammen med britene. Den britiske forsvarssjefen reiste frem og tilbake til Qatar. I boken tar jeg opp hvordan NATOs bombing sammen med islamister og arabiske bakkestyrker (fra Qatar, Sudan Jordan, Emiratene og Egypt) visket ut den libyske statsmakten, og heiste Qatars flagg over Gaddafis bunker. Umiddelbart etter seieren begynte Belhadj og islamistene å transportere våpen og soldater via Tyrkia til Aleppo i Syria. Den irsk-libyske kommandanten Mahdi al-Harati, som ledet fremrykkingen til Tripoli i august 2011, og som viste seg vare finansiert av amerikansk etterretning, kom også til å lede opprøret i Aleppo i Syria. Ifølge Seymour Hersh begynte amerikanerne å støtte et sunniopprør i Syria allerede i 2007. Frankrikes tidligere utenriksministere Roland Dumas sa at britene i 2009 forsøkte å få Frankrike med på et opprør i Syria. WikiLeaks viser at de libyske rebellene Mustafa Abdul Jalil og Mahmoud Jibril begynte å arbeide med amerikanerne og Qatar allerede i 2009. I Libya hadde spesialstyrker fra USA, Storbritannia og Qatar ankommet før krigen begynte. Alt var forberedt. Russland, Kina og Sør-Afrika mente de hadde blitt fullstendig lurt. Sør-Afrikas president Jacob Zuma mente at NATO måtte stilles til ansvar. NATO hadde bombet Den afrikanske unions fredsinitiativ i stykker. Etter at Gaddafis siste skanse, hans hjemby Sirte, hadde blitt bombet sønder og sammen av islamistiske bakkestyrker og NATOs fly (ifølge FN ble nesten hvert eneste hus truffet), gikk islamistene inn i byen med det samme sorte flagget som IS benytter i Syria i dag.

Jeg mente at boken var viktig, og planla en pressekonferanse også i Norge. Samtidig planla Hilde Henriksen Waage en pressekonferanse om sin Israel-bok. Geir Lundestad skulle kommentere. En tidligere sjef for den norske etterretningen skulle kommentere boken min, men presskonferansen ble avlyst. Det var ikke ønskelig med en kritisk bok om Libyakrigen.
Når Terje Tvedt skriver at det er konsensus om ikke å diskutere et norsk ansvar for Libya, bør det sies at denne konsensusen har vært til dels påtvunget. Omtaler ble stoppet. Redaktører som tidligere tok inn artikler, gjorde det ikke lenger. Akademikere tilpasser seg prosjektfinansieringen, og et prosjekt om Libyakrigen gir ikke penger. Resultatet er stillhet. Vi har utviklet et «taushetens diktatur» der vi ikke kan nevne egne krigsforbrytelser ved navn. I prinsippet er de like alvorlige som en angrepskrig. Og flyktningkatastrofen fra Afghanistan, Irak, Syria og Libya er kun en forutsigbar følge av egne handlinger.
Jeg har skrevet om dette i Ny Tid tidligere, men tausheten har lagt seg som et vått teppe over den offentlige samtalen. Det går nesten ikke an å puste.


Tunander er forskningsprofessor ved Institutt for fredsforskning (PRIO), og fast bidragsyter i Ny Tid.

---
DEL