Tatt av politikken

I flere subkulturer er musikken ideologi nok i seg selv. Likevel presser politikken seg på.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

AV EIRIK KYDLAND

[skinheads] I en nøkkelscene i den nye britiske filmen This Is England holder nynazisten Combo armen vennskapelig rundt den jamaicansk-ættede skinheaden Milky. Til tonene fra soulklassikeren «At The Dark End Of The Street» begraves for et øyeblikk stridsøksa og Combos ulmende hat. Musikken minner de to skinheadene på at de jo egentlig er brødre, både i stand og i nasjonalitet.

«Jeg er jo skinhead av den gamle skolen, det handler om samholdet mellom svarte og hvite. Sjelen i soulmusikken gir gjenklang i oss alle. Fucking unity, man,» sier hakekorstatoverte Combo.

«Ekte skinheads som deg holder den flammen i live. Vi må ikke glemme den delen av tradisjonen,» svarer Milky.

Med sine snauklipte hoder, bombejakker, bukseseler og militærstøvler er det kun ørsmå detaljer som skiller de to skinheadene fra hverandre. Og plutselig skjønner man ironien i hvorfor nynazister og Blitz-pønkere fortsatt ser så like ut. De kommer jo opprinnelig fra samme sted, en gang før de utviklet seg i hver sin ekstreme politiske retning.

Skinheads og ska

De fleste ungdomskulturer oppstår langt unna velartikulerte argumenter og partipolitikk, og heller i et møte mellom musikk, klær, forvirret følelsesliv og søken etter samhold. Musikken og moten blir ideologi god nok i seg selv. Likevel har politikken en tendens til rask å blande seg med ungdomskulturen. Det britiske arbeiderklassedramaet This Is England, som har premiere på norske kinoer 31.august, tar opp nettopp dette.

Regissør Shane Meadows ønsker blant annet å fortelle historien om hvordan skinheadbevegelsen opprinnelig var en subkultur for britisk arbeiderklasseungdom, uavhengig av hudfarge og politiske synspunkt. Det sentrale var å skape samhold mellom alle som følte seg oversett og utilpass i et Storbritannia preget av høy arbeidsledighet og fattigdom.

«Det var en arbeiderklassekultur. Det fantes ikke middelklasseskinheads, i alle fall ikke der jeg kom fra. Vi var virkelig stolte over å være fra arbeiderklassen og kledde oss derfor i arbeidsklær: Støvler, jeans, hvit t-skjorte og bukseseler. I tillegg til at dette var klær vi faktisk hadde råd til, skapte det et inntrykk av samhold og styrke,» forteller Meadows i et intervju med nettstedet Futuremovies.co.uk.

Han vil med This Is England også vise hvordan skinheadbevegelsens opprinnelige samlingspunkt ikke var mørkebrun ideologi, men tvert i mot en felles forkjærlighet for soul og jamaicansk musikk.

Frustrerte ungdommer

«Dette var en kultur som omfavnet ska, reggae og plateselskapet Trojan, men som utover på 1980-tallet beveget seg mot band som Screwdriver, som hadde slengt seg på white power-bølgen. Folk som ble skinheads på den tiden visste ikke hvor bevegelsen egentlig kom fra. De trodde det alltid hadde handlet om rasisme.»

I filmen framstilles blant annet Falklandskrigen som en katalysator for den gryende nasjonalismen blant de unge skinheadene. Da statsminister Margaret Thatcher i april 1982 beordret 27.000 soldater i krig for å jage argentinerne av Falklandsøyene, skapte det særlig reaksjoner blant den britiske arbeiderklassen. I This Is England er fiksjonen iblandet arkivfoto og gamle tv-bilder, blant annet fra Falklandskrigen.

«Når du ser kampanjer for Falklandskrigen side om side med en arbeidsledighetsrate på 3,5 millioner, får det deg til å lure på hvorfor britiske paramilitære skulle slåss mot 16-år gamle unger fra Argentina. Det var ren tyrannisering. Virkelig grusomt. Hvordan kunne vi være stolte over å ha vunnet en slik krig? Dette murrer hele tiden i filmens bakgrunn: At spiren til den forferdelige rasismen, trakasseringen og volden kanskje lå latent i samfunnet uten at vi egentlig var klar over det.»

Det er imidlertid verken veldig rart eller overraskende at ekstreme politiske ideologier slår lettere an i miljøer bestående av usikre og frustrerte ungdommer. I This Is England ser vi hvordan 13 år gamle Shaune, i en kombinasjon av søken etter tilhørighet og sorg over farens død i Falklandskrigen, ender opp på et National Front-møte. Meadows kjenner seg godt igjen og har brukt mange av sine egne erfaringer i arbeidet med filmen.

«Jeg var selv skinhead da jeg var ung. Jeg tenkte: Ok, jeg blir mobbet på skolen og kalt en drittsekk, jeg kommer til å måtte jobbe som gatefeier eller søppeltømmer resten av livet. Men disse folka [skinheadene] får meg til å føle meg i live. Og vi har vår helt egen musikksjanger,» forteller Meadows til The Guardian.

Han understreker at selv om flere skinheads begynte å oppsøkte National Front utover på 1980-tallet, var flere av deltakerne på disse møtene voksne menn. Bønder og arbeidere. Vanlige folk.

Britpopens blomstring

Bare 10-15 år etter at skinheadbevegelsen gikk fra apolitisk multikulturalisme til høyreekstrem nasjonalisme, ble en ny britisk ungdomskultur fanget opp av politikken. Storbritannia var på starten av 1990-tallet preget av en ny optimisme og kreativ oppblomstring på kulturfronten. Etter flere år i skyggen av amerikansk popmusikk begynte igjen den britiske popmusikken å bli populær i utlandet, med britpop-band som Oasis, Blur og Pulp i bresjen. Begrepet «Cool Britannia» ble lansert og mange briter følte at de igjen tok del i en radikal og frisk ungdomsbevegelse. Etter år med en streng konservativ regjering begynte den alvorstunge og seriøse britiske folkesjelen å slå sprekker, til fordel for en følelse av forandring, frihet og lettsindighet. Denne ungdommelige positiviteten lot også pressetalsmann Alastair Campell i partiet Labour seg inspirere av:

«Noe har forandret seg, det er en ny stemning i gatene. Det er et ønske om forandring, og Storbritannia har begynt å eksportere popmusikk igjen. Det eneste vi nå trenger er en ny regjering,» uttalte Campell høsten 1996 ifølge BBC-dokumentaren Live Forever: The Rise And Fall Of Brit Pop fra 2003.

I statsministerens favn

I dokumentaren beskriver regissør John Dower hvordan Labours ønske om å slenge seg på den allerede blomstrende ungdomskulturen var med på å hjelpe Tony Blair til makten. Samtidig var det nettopp dette som på mange måter tok knekken på britpopen. Etter Labours valgseier i 1997, inviterte den ungdommelige og gitarspillende Tony Blair blant annet Oasis-stjernen Noel Gallagher til sin statsministerbolig i Nr.10 Downing Street for et glass vin. Bare en måned tidligere hadde Blair posert i magasinet Vanity Fair sammen med blant annet Oasis-vokalist Liam Gallagher og Blur under overskriften «London Swigs! Again!». Sakte, men sikkert hadde politikken smeltet sammen med ungdomskulturen, og mange følte at britpopens brodd og uavhengighet var ødelagt.

«Det var deprimerende å se Noel Gallagher i Nr.10 Downing Street, med sine nye fine sveis og elegante dressjakke. Hele poenget var jo at han ikke tilhørte noen, men plutselig gjorde han nettopp det. I det øyeblikket var det som om noen hadde kommet forbi med en kniv og kuttet av ham ballene,» forteller Louise Wener fra britpop-bandet Sleeper i Live Forever: The Rise And Fall Of Brit Pop. Blur-vokalist Damon Albarn ble også invitert på en drink hos Blair, men takket nei. Ifølge dokumentaren følte han seg lurt:

«Kanskje var jeg deillusjonert, men jeg håpet jo at vi ble inviteret fordi det faktisk var interessant å høre hva vi hadde å si. Så gikk det opp for meg at vi bare skulle loses inn, hilse foran tv-kameraene og sendes ut bakdøra. Now we’re running the country, so fuck off, liksom.»

Sosialistrock

Også i vesle Norge har musikalske subkulturer fått politiske merkelapper mot sin vilje. Veteranpønker Trygve Mathiesen slipper til høsten boka Tre grep og sannheten – punkens inntog i Norge 1977-80 på Vega Forlag. Der tar han blant annet et oppgjør med politiseringen av pønken. Han mener den norske venstresiden bevisst omfavnet pønken for å smiske med ungdommen.

– For den politiske venstresiden var ikke musikk viktig, kun en måte å skape politisk mobilisering på. I starten latterliggjorde venstresiden pønken og anså den som dekadent tull. Klassekampen skrev blant annet at pønken ikke utgjorde noen reell trussel mot kapitalismen, sier Mathiesen.

Etter at pønken kom til Norge i 1977, tok det imidlertid ikke lang tid før venstrepolitikken snerret med på samme melodi som den rebellske ungdommen.

– Da Sosialistisk Ungdom arrangerte «Hardrock mot Willoch» i 1979, mistet pønken sitt nihilistiske utgangspunkt og ble sosialistrock. Utover på 1980-tallet ble pønkmiljøet snevrere musikalsk, også i forhold til meningsytringer. Pønken ble moralistisk, og da var det ikke noe moro lengre, sier Mathiesen, som blant annet er kjent fra band som LiK og Ym:Stammen.

Ifølge Mathiesen strider det mot pønkens natur å ha noe med etablerte ideologier å gjøre.

– Pønken er i sitt vesen et brudd med det å være politisk korrekt, og poenget var nettopp å rive ned alle etablerte verdigrunnlag og bryte med moderniteten. Vi så ikke friheten i det store sosialdemokratiske prosjektet, men gjennom en realisering av vårt eget kreative potensial.

Enkelte ungdomsopprør er imidlertid så ekstreme at de ikke har funnet plass i noe politisk manifest. I et intervju med Dagsavisen fra 2003 forteller Gylve Fenriz Nagell fra Darkthrone at black metal er et eksempel på en musikalsk subkultur som fortsatt kan ses på som en egen ideologi bygd opp fra grunnen av.

«Det er kanskje det som appellerer til ungdommer. Black metal har jo tatt helt av, og det er fordi det er full pakke. Folk liker å kle seg opp. Det var ikke noe som ble tilbudt oss som et ferdig produkt, det var noe vi måtte lage sjæl, men i dag framstår det som en pakke som ligger der, som du bare kan åpne opp og være en del av.»

---
DEL