Tastetranscendens

Kombinasjonen av to av verdens fremste klavervirtuoser, Maurizio Pollini og Marc-André Hamelin, og Schumanns transcendentale klavermusikk er nødt til å bli en tilfredsstillende opplevelse.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Ei av de første klassiske platene jeg hørte – og som var med på å tenne min interesse for klassisk musikk, var Maurizio Pollinis innspilling av Robert Schumanns Fantasi, op. 17, på Deutsche Grammophon (DG). Dette var i vinylens tid, og denne innspillinga er nå, helt fortjent, gjenutgitt i DGs «Originals»-serie. Den er fortsatt en av de beste tolkningene av dette verket som eksisterer.

Intellektuell romantikk

Til å være en av verdens fremste og høyst respekterte pianister, har italienske Pollini en relativt lav utgivelseshyppighet. Til gjengjeld er det aldri noe halvgjort ved innspillingene hans, og hver plate fra ham regnes som en begivenhet.

Nå er han aktuell med ei innspilling på DG av Schumanns Davidsbündlertänze, koplet med Konsert uten orkester, som er første versjon av den tredje klaversonaten. Pollini har en kombinasjon av teknisk perfeksjon og intellektuell tilnærming på den ene sida, og dypt følelsesmessig engasjement på den andre. Dette deler han med Schumann, hvis romantikk er av den schlegelske, cerebrale typen.

Kanskje er en av grunnene til at Pollini gir ut så få plater at han er svært grundig med å sette seg inn i stykkene han spiller. Det virker i hvert fall som om han har en fullstendig hengivenhet til, og forståelse for, verkene på denne siste cd-en. Den eneste reservasjonen måtte være at man av og til kan få følelsen av at han er litt for alvorlig, at han kunne ha tillatt seg å være litt mer smilende og lekende i spillet.

Personlig hypervirtuos

Kanadiske Marc-André Hamelin er yngre enn, og ikke like kjent som, Pollini. Han har i løpet av ti-tolv år etablert seg som en hypervirtuos med en fingerteknikk nesten uten sidestykke. Han har hatt en tendens til å konsentrere seg om mindre viktige, relativt ukjente, komponister av den typen som først og fremst var pianister. Så interessant det enn er å få nye musikalske bekjentskaper, har det vært et savn etter å høre en så begavet musiker i substansielle verker av førsteklasses komponister.

Dette blir nå bøtt på i og med at han på Hyperion har spilt inn en cd som helt og holdent er viet Schumann. Vi får den nevnte fantasien, klaversonate nr. 2 og Etudes symphoniques, «Symfoniske studier». Sistnevnte er et variasjonsverk, en sjanger som kan være vanskelig å forme uten at det blir monotont. Men monotoni er noe Hamelins spill er lite preget av. Tvert imot er han opptatt av å få fram det litt avvikende ved denne musikken, det som av mange samtidige ble beskrevet som Schumanns uforståelighet. Hamelin er mer personlig formende i spillestilen enn Pollini. Av og til lurer jeg på hvor Schumann slutter og Hamelin begynner, men det spiller liten rolle i tolkningskunst på dette nivået. Han er mindre rytmisk stringent enn Pollini – spillet er preget av frihet og ekspressive pauser. I den siste variasjonen i Etudes symphoniques synes jeg at den punkterte rytmen utviskes litt av Hamelins svært dynamiske frasering.

Utfyller hverandre

Mange av Schumanns klaververker gjennomgikk store revisjoner. Dette gjelder både Etudes symphoniques, Davidsbündlertänze og Konsert uten orkester. Hamelin har valgt de reviderte versjonene, mens Pollini har valgt de første versjonene av verkene.

Schumann skapte personifiseringer av sine to sider – Florestan stod for den aktive og dynamiske, og Eusebius var den passive og innadvendte delen av hans sinn. Både Davidsbündlertänze og Etudes symphoniques er delt inn i satser som skulle karakterisere disse. Av disse to pianistene, er – for å sette det på spissen – Hamelin Florestan og Pollini Eusebius. Slik utfyller de to innspillingene hverandre. Og det er, til tross for de nevnte innvendingene, all grunn til å gå til anskaffelse av begge.

---
DEL

Legg igjen et svar