At det å skrive er en integrert del av det forfatteren skriver om, er ikke alltid like åpenbart, i det minste ikke betraktet fra utsiden. Men i essaysjangeren er dette forholdet definerende, mener den danske skribenten Alexander Carnera, som beskriver det å skrive essays som «en fordøjelsesproces hvor man går gennem noget», altså erfarer noe.
Memorarer griper ikke så dypt inn i den skrivende, slår han fast: «At genkalde sig fortidige begivenheder fra ens liv, grusomme hændelser eller ulykkelige episoder i barndommen, bliver på skrift sjældent til andet end anekdoter. At give en hændelse liv kræver at den indlæjres i fortellingens tid. Litteraturen som et rum, et indrammet rum.»
Essay som levemåte. Carnera beskriver sin egen skriving godt her, for den er langt fra anekdotisk, men snarere tenkning i realtime, hvor noe står på spill, og hvor vridningene i hjernevindingene artikuleres gjennom skrivingens «fordøjelsesproces». Carnera er en fremragende skribent, men det er nærheten mellom liv og kunst, penn og hode, som virkelig skiller ham ut.
I det innledende kapittelet til sin siste bok Erfaringer på kanten, som kan betraktes som en slags bruksanvisning for essayene – kall det et manifest, om du vil – utdyper han nærmere sine tanker om essayet. Han ber leseren følge ham på ferden som med-skrivende når han videre anmoder oss om å «forsøge at betragte essayet som en form for migrationsagtig livskunst – essayets skrivepraksis som en måde at leve på og dermed en måde at udforske andre verdier på, måder at bruge sig selv på, være i live».
Skrivingens erfaring. Det er også denne undersøkende skrivevirksomheten, hvor han prøver ut tankeskrift gjennom å vri på ord og bilder, at Carnera kommer tettest på sin egen beskrivelse av essayismen. At det å skrive ikke handler om å dosere over noe du kan fra før, men om å utforske det du ikke behersker, men er nysgjerrig på, er også innstillingen Carnera skriver disse tekstene med. Det å skrive er en opplevelse, en reise gjennom ukjent landskap, en avdekking av noe som ikke eksisterte for deg fra før, i det minste ikke i denne formen.
Denne «tenkende skrivingen»gir tekstene to sider som ikke lar seg skille fra hverandre: på den ene siden er tekstene saksorienterte, på den andre er de en del av forfatterens egen selvundersøkelse. Ikke en analyse av eget subjekt, men en tiltakende nysgjerrig tankeutfoldelse. Tekstene blir med andre ord aldri private eller dreiende om Carnera selv, selv om det er hans undersøkelseslyst som ligger bak dem. Erfaringen, dette begrepet Carnera stadig kommer tilbake til, er en prosess hvor helheten som etter hvert dannes, ikke var gitt på forhånd og derfor vil kunne forme den som «lever» den, i dette tilfellet forfatteren og leseren.
Erfaringsbegrepet henter Carnera fra (blant andre) Walter Benjamin, Richard Sennett og John Dewey, og det handler om tilegnelsen av en kunnskap som er inderlig og opplevd, ikke mekanisk og doserende. I sin tekst om Benjamin diskuterer Carnera blant annet det «tap av erfaring» som Benjamin beskrev i sitt essay «Fortelleren».
Carnera skriver: «Information og ophobning af data erstatter i dag erfaringen. De begivenheder der når frem til os, kommer ikke fortællingen til gode; næsten alt kommer informationen til gode. Det som tabes er evnen til at fortælle videre på det som er blevet sagt. Et lyttende fællesskab er et sted hvor man væver og spinder når man lytter til det som bliver sagt.»
Jeg lytter og vever videre, for dette er tanker jeg selv har et nært forhold til.
Håndverk og hverdag. Enda nærere blir det når Carnera knytter erfaringsbegrepet til håndverket, slik det formuleres av Richard Sennett (som har fått en egen tekst i boken). For grunnen til at erfaringer synker i status til fordel for informasjon, er jo at erfaring er bearbeidelsen av det vi opplever gjennom håndverket, noe vi mestrer, eller i det minste vil kunne mestre gjennom å øve oss på det.
Det å ville mestre noe, eller faktisk å mestre det, gjør kunnskapen til en del både av vårt handlings- og tankeliv samtidig, fordi vi ikke gjentar kunnskapen slik den formidles til oss, men bearbeider den, handler med den, gjennom den. Det er stedvis en sårbarhet, nærmest en nakenhet, i Carneras essays, som ikke så ofte er å se i denne type lærd litteratur. Carnera er ikke redd for å undre seg, nei, han oppsøker undringen på en grensende til naiv måte fremfor å posere som intellektuell. Det er en sympatisk og sunn innstilling – som også gjør ham til en bedre tenker. For der det ikke er rom for tvil, blir det sjelden gode tanker. Med essayet som medium og håndverket og erfaringen som metode får da også Carnera uvanlig mye ut av kunstverk som er blitt omtalt utallige ganger før. Musils, Kafkas og Benjamins, for å nevne noen.
Information og ophobning af data erstatter i dag erfaringen.
Aller best liker jeg den litt pussige hyllesten av essayisten Geoff Dyer og hans bok Zona, som handler om Andrej Tarkovskijs Stalker. Denne sirkuleringen mellom de to kunstnerne, med en tur innom William James og Carnera selv på veien, åpner for interessante avveier, som jo er essayet, og det er disse vi må gå for å komme dit vi skal: til tenkt erfaring. Ja, for «en højnelse af vores opmerksomhæd kræver en aktivering av en uselvisk forestillingsevne der igen gør det muligt at få øje på ens medmennesker, på verden, tingene.»
