Tarmen er den nye hjernen

Er det et fremskritt å la tarmen få den plassen hjernen lenge har hatt?

AFP PHOTO/Mauricio LIMA
Tore Næss
Lege og magister i filosofi.

I disse Trump-tider, hvor magesekk og andre indre organer konsulteres oftere enn bibliotekets hyller, passer det vel inn i helhetsbildet at den nyeste trenden innen helsediskursen er en overbevisning om at tarmen er den nye hjernen. Ikke minst den internasjonale bestselgeren Sjarmen med tarmen av Giulia Enders, som siden 2015 har solgt nær 100 000 eksemplarer i Norge, vitner om dette. Det refereres ofte til at tarmen har flere nerveceller enn hjernen, og rapporter om helsebringende effekter av endring av tarmens mikrober dukker opp i sammenheng med stadig nye psykiske plager og sykdommer.

Trenger vi hjernen? Nå er det for så vidt positivt at fokuset flyttes vekk fra hjernen. Selv har jeg aldri hatt troen på at så mange svar er å finne i dette organet – kanskje fordi mange organismer som ikke har hjerne, stort sett reiser de samme grunnleggende spørsmålene om liv som er interessante å svare på når det gjelder mennesket. For eksempel: Hva er hukommelse og læring, glede, nysgjerrighet eller irritasjon? Kanskje kan vi lære mer om disse fenomenene av å studere meitemarkens utfoldelse enn av å studere hjernen? Jeg blir også alltid forbløffet når jeg tenker på veldokumenterte tilfeller av oppegående og velfungerende mennesker som, når de av en eller annen grunn går gjennom CT-skanning, finner ut at hjerneskallen deres er mer eller mindre fylt av vann og at så mye som 95 prosent av storehjernen mangler. Best dokumentert er dette gjennom arbeidene til den engelske barnelegen John Lorber, som bestemte seg for å undersøke fenomenet systematisk da man på begynnelsen av 1970-tallet oppdaget disse tilfellene blant barn født med vannhode. Lorber skrev senere en populær artikkel om sine funn med den provoserende tittelen «Is your brain really necessary?»

At hjernen er høyst nødvendig – dersom man har en, vel å merke – tydeliggjøres imidlertid i de mange grufulle tilfellene der hjerneslag rammer, noe jeg selv har sett på nært hold. Hvordan funksjonsnedsettelsen ved hjerneskader henger sammen med John Lorbers funn, er imidlertid en stor gåte. Dette tydeliggjør i hvert fall for meg hvor stor mangelen er på gode, helhetlige modeller om hvordan hjernen fungerer. Lommeruskfornuftige innsikter i enkeltstående deler av hjernes funksjon – det være seg frontallapper, amygdala eller diverse sentra for dette eller hint – mangler det for øvrig ikke på. Men hvor mye bruk har vi egentlig for denne kunnskapen?

Hjernens tiår. Den estisk-amerikanske nevrovitenskapsguruen Jaak Panksepp, mannen bak boka Archeology of Mind, har gjort noen moralsk tvilsomme eksperimenter med mindre pattedyr som marsvin og ørkenrotter, der han fjerner storehjernen på halvparten av kullet omkring fødselen, og deretter bare lar hjernestammen opp til og med hypothalamus stå igjen. Han gir dem en nevroanatomisk utrustning omtrent på nivå med en sjøpølse, for å overdrive litt. Deretter lar han hele kullet vokse opp sammen. Da Panksepp var i Oslo for noen år siden i forbindelse med nevrofysiologiprofessor Johan Storms Bevissthetsforum ved Universitetet i Oslo, ble han spurt om han kunne skille de hjerneløse dyrene fra dem med hjernen intakt. «Ja, de som mangler hjerne er enda mer ekspressive og elskelige enn sine behjernede søsken,» var hans lett humoristiske svar.

Interessant nok var det president George W.H. Bush som lanserte «decade of the brain» som et tidsriktig navn på 90-tallet.

Uansett, vi skal ikke mange årene tilbake før forestillingen om at hjernen var svaret på det meste var sterkt utbredt. Kanskje er det slik fremdeles? Interessant nok var det president George W.H. Bush som gjennom sin proklamasjon 6158 den 17. juli 1990 lanserte «Decade of the Brain» som et tidsriktig navn på 90-tallet. Finnes det en kobling mellom hans konservative politiske hardliner-ståsted og overbevisningen om hjernens viktighet? Den neoreichianske og populariserende kroppspsykoterapeuten Alexander Lowen oppsummerte spørsmålet om hjernens funksjon på følgende måte i et videointervju ikke lenge før han døde som 98-åring: «Jeg har kommet frem til at det ikke er slik at hjernen kontrollerer kroppen. Men den kan gjøre det. På en negativ måte.»

Om det er et stort fremskritt å la tarmen få den plassen hjernen lenge har hatt – som det panoptiske organet som kontrollerer resten av kroppen – er imidlertid tvilsomt. Derfor kan fokusskiftet fra skallegropen til bukhulen bare sees på som et skritt på veien. Et skritt på veien mot et mer helhetlig syn på levende organsimer.

---
DEL

Legg igjen et svar