AFP PHOTO/Mauricio LIMA

Tarmen er den nye hjernen


Er det et fremskritt å la tarmen få den plassen hjernen lenge har hatt?

Næss er lege og filosof. Fast kommentator i Ny Tid.
Email: torekierulfnaess@hotmail.com
Publisert: 2016-12-15

I disse Trump-tider, hvor magesekk og andre indre organer konsulteres oftere enn bibliotekets hyller, passer det vel inn i helhetsbildet at den nyeste trenden innen helsediskursen er en overbevisning om at tarmen er den nye hjernen. Ikke minst den internasjonale bestselgeren Sjarmen med tarmen av Giulia Enders, som siden 2015 har solgt nær 100 000 eksemplarer i Norge, vitner om dette. Det refereres ofte til at tarmen har flere nerveceller enn hjernen, og rapporter om helsebringende effekter av endring av tarmens mikrober dukker opp i sammenheng med stadig nye psykiske plager og sykdommer.

Trenger vi hjernen? Nå er det for så vidt positivt at fokuset flyttes vekk fra hjernen. Selv har jeg aldri hatt troen på at så mange svar er å finne i dette organet – kanskje fordi mange organismer som ikke har hjerne, stort sett reiser de samme grunnleggende spørsmålene om liv som er interessante å svare på når det gjelder mennesket. For eksempel: Hva er hukommelse og læring, glede, nysgjerrighet eller irritasjon? Kanskje kan vi lære mer om disse fenomenene av å studere meitemarkens utfoldelse enn av å studere hjernen? Jeg blir også alltid forbløffet når jeg tenker på veldokumenterte tilfeller av oppegående og velfungerende mennesker som, når de av en eller annen grunn går gjennom CT-skanning, finner ut at hjerneskallen deres er mer eller mindre fylt av vann og at så mye som 95 prosent av storehjernen mangler. Best dokumentert er dette gjennom arbeidene til den engelske barnelegen John Lorber, som bestemte seg for å undersøke fenomenet systematisk da man på begynnelsen av 1970-tallet oppdaget disse tilfellene blant barn født med vannhode. Lorber skrev senere en populær artikkel om sine funn med den provoserende tittelen «Is your brain really necessary?»

At hjernen er høyst nødvendig – dersom man har en, vel å merke – tydeliggjøres imidlertid i de mange grufulle tilfellene der hjerneslag rammer, noe jeg selv har sett på nært hold. Hvordan funksjonsnedsettelsen ved hjerneskader henger sammen med John Lorbers funn, er imidlertid en stor gåte. Dette tydeliggjør i hvert fall for meg hvor stor mangelen er på gode, helhetlige modeller om hvordan hjernen fungerer. Lommeruskfornuftige innsikter i enkeltstående deler av hjernes funksjon – det være seg frontallapper, amygdala eller diverse sentra for dette eller hint – mangler det for øvrig ikke på. Men hvor mye bruk har vi egentlig …


Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?

Abonnement halvår kr 450

Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)