Tankevekkende

Nina Karin Monsen er en filosof og forfatter som krever en oppmerksom leser og som det alltid har vært vanskelig å stille seg likegyldig til.

Ny Tid

Nina Karin Monsen slår til alt fra starten. Og da tenker jeg ikke på den berømte førstesetningen – nei, allerede i valg av tittel, mellomtittel og ikke minst av motto, gjør hun det klart at dette er alvor. Mottoet er hentet fra Martin Heideggers: Was heisst Denken? fra 1954 og går sånn (oversatt til norsk): Det betenkeligste i vår betenkelige tid er at vi ennå ikke tenker.

Men som de fleste med en viss kjennskap til europeisk fagfilosofi vet, så var Heidegger aldri smålåten på egen eller filosofifagets vegne. Det samme kan sies om Nina Karin Monsen, men uten sammenligning med Heidegger for øvrig.

Reservasjonsløs

En filosofisk metode til et bedre liv er hva Monsen tilbyr. Det dreier seg om en loftsrydding, det vil si en opprydding i eget tankeinnhold.

Boka er først og fremst en språkanalyse på setnings- og ordnivå. Følelsenes status er stadig stigende, og tankenes derfor minkende, slår Monsen fast. Og denne utviklingen liker hun dårlig.

Monsen er en tydelig forfatter med en klar stemme. Ikke mange norske sakprosaforfattere har en så gjenkjennelig prosa som henne. Monsen vet, påstår, mener – så å si på direkten. Hun tar sjelden forbehold med innlagte reservasjonsord av typen «kanskje», «antagelig» og så videre. Nei, hun er sikker og gir entydig uttrykk for dette. Skjønt, rett skal være rett – helt konsekvent er hun ikke og noen reservasjoner tar hun, som for eksempel da hun skriver: «Sokrates har antagelig rett når han sier at å vite er å vite at en intet vet.»

«Kunsten å tenke» har en klar brodd mot føleriet. Forfatteren skriver: «For å få et innblikk i følelseslivets mylder kan det være nyttig å vite hvordan vi snakker om det. Vi bør i tillegg vite hva ord og uttrykk betyr, og hvordan de brukes noenlunde korrekt i vanlig dagligtale. Det problemet kan leseren løse ved å kjøpe seg en synonymordbok.»

Det gjennomgående alvoret, intensiteten, den intellektuelle arrogansen og den manglende humoren i Monsens prosa kan – som her – paradoksalt nok slå over i sin motsetning og bli ganske fornøyelig lesning.

Kategorisk

Monsen ramser opp ei lang smørbrødliste med ord som hun mener står for lett observerbare følelser, aktiviserende og passiviserende følelser – og en fire og en halv siders følelseskatalog som forfatteren hevder ikke skal leses fra begynnelse til slutt, men at hensikten er å få fram et bilde av mangfoldet og å vise hvor mange ord det er mulig å velge mellom.

«Følelsene er ofte rotete i seg selv, og de liker kaos. De er så mange, og de vil gjerne slippe til, alle sammen – hele tiden», skriver Monsen og peker på at filosofen Spinoza bare aksepterte de tre primære følelsene glede, smerte og begjær. Sjøl mener hun at det er tankens sannhet som er vår redning. Mens Martin Heidegger helt mot slutten av sitt liv hevdet at bare en gud kan redde oss, men det er en lang og helt annen historie.

Monsens analyser blir noen steder til problematiske kategoriseringer av generell art. Under det hun kaller forbudsfølelsen finner hun forbudsmennesker som hun mener passer godt som fangevoktere i fengsler og konsentrasjonsleirer, men disse kan også gli greit inn i rollen som prester, lærere, politi og myndigheter. Eller i maktsentra i politiske partier og religiøse bevegelser. Ja, Jens Bjørneboe kunne neppe sagt det sterkere. Men jeg kjenner folk i flere av de nevnte yrkesgruppene som nok med rette ville mene at filosofen er litt for kategorisk her. Jeg har sans for det pedagogiske poenget, men savner et bedre presisjonsnivå. Monsen skyter ikke på blink med løskrutt, men dette er ingen innertier.

God diagnostiker

Monsen er god til å stille diagnoser. Når hun skal gi resepten, er hun etter min mening noe svakere. Da glemmer hun at sykdommer er svært kompliserte. Det beste med hennes tenkning er at hun skriver ut resepten likevel som om den er den reneste trylledrikk. Og resepten hun utskriver er en systematisk gjennomtenkning av egne tanker, en logisk vask – en slags filosofisk, språklig hjernevask.

Hva er det gode liv? Eller et bedre liv? Eller det gamle filosofiske grunnspørsmålet: Hva er lykke? Mange tenker kanskje her på følelsesmessig lykke, og Monsen advarer: «Men følelsene alene kan ikke gjøre et menneske lykkelig for resten av dets liv. Det er bare når tanker får arbeide med følelsene ut fra verdier som sannhet og godhet, at følelseslivet blir godt.»

Monsen skiller mellom ekte og uekte følelser – en nyttig distinksjon og presisering. For alle følelser er ikke like viktige. Mange kan vi være foruten. Til glede for oss sjøl og våre omgivelser.

I denne boka lærer vi også om følelsenes begrensninger og vår prinsipielle manglende mulighet til å forstå andres følelser. Vi lærer om medfølelsens begrensninger og om umuligheten av å overta andres følelser. Ingen kan leve et annet menneskes liv – du må leve livet ditt sjøl, for å si det med Bjørn Eidsvåg.

Beskjedenhet som dyd

Boka består av tre deler hvorav den første tematiserer følelsene, den andre «den reddende tanken» og den tredje er en metodisk del. De to første er essayistiske, den siste delen mer språkanalytisk og mindre relevant – eventuelt interessant – for den allmenne leser. Delene henger logisk sammen, og forfatteren vil kanskje ikke være enig med meg i at del tre er den svakeste. For meg er imidlertid problemet med denne delen – resepten for å få et bedre liv – at den blir veldig teknisk. Dessuten tror jeg dessverre ikke at denne typen skjemaer og eksempler er spesielt uttømmende eller veiledende for et så vidt komplisert spørsmål som veien til et bedre liv. Men du verden, det er dristig satset, det er stort tenkt.

Sånn jeg leser boka er det del to – om tenkningen – som er Monsens egentlige anliggende. Som en ekte filosof går hun her rett på sak: Tankens mål er å finne sannheten om virkeligheten. Beskjedenhet kan være en dyd, heter det, men den dyden hopper Nina Karin Monsen glatt over. Beskjedenhet kler henne simpelthen ikke.

Stor fallhøyde

Logisk nok går Monsen også til felts mot løgnen: «Løgnen privatiserer verden. I løgnen blir mennesket som et hus uten dører og vinduer. Mennesker stenges inne i forvirring og uvirkelighet – alt de ser, er sitt eget speilbilde.»

I felttoget mot løgnen blir hun riktig nok noe overivrig, hun forklarer ikke bare hva løgn er, men nærmer seg også en utlegging av hvem løgneren er. Dette er en uheldig psykologisering. Dessuten opererer hun med det svært stigmatiserende psykopatbegrepet, et sekkebegrep det er altfor lett å ty til når man ikke har noe bedre ord for hånden.

Monsen er en ekstremt rasjonalistisk filosof med en klippefast tro på at tanken kan flytte fjell. Dette viser hun ikke minst i den metodiske del tre. Men siden hun tydeligvis har et nært forhold til Martin Heidegger (han nevnes flere ganger i teksten), kan det være betimelig å minne om hva den tyske filosofen også har sagt: Wer gross denken, muss gross irren – den som tenker stort, må feile stort.

Nina Karin Monsen har imidlertid igjen skrevet en tankevekkende bok med et høyt ambisjonsnivå. I sin olympiske streben legger hun som vanlig lista svært høyt. I det gamle olympiske idealet heter det at det viktigste ikke er å vinne, men å delta. Når det gjelder Monsen, tror jeg hun mer er som Ole Brumm – begge deler takk, hun vil både delta og vinne. Dermed er hun kanskje mer moderne enn hun sjøl tror.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.