Tankene til Europas mest forhatte mann

Oxi. For noen måneder siden hadde man tenkt at det var en energidrikk eller et vaskepulver. Det greske ordet for «nei» ble imidlertid de fleste familiære med. Etter nesten fem måneder med forhandlinger var tålmodigheten oppbrukt, og Aleksis Tsipras la trumfkortet på bordet: det greske folk. Den greske regjeringen sto alene. EU-ledere truet, internasjonale medier […]

Yanis Varoufakis. AFP PHOTO/ LOUISA GOULIAMAKI

Oxi. For noen måneder siden hadde man tenkt at det var en energidrikk eller et vaskepulver. Det greske ordet for «nei» ble imidlertid de fleste familiære med. Etter nesten fem måneder med forhandlinger var tålmodigheten oppbrukt, og Aleksis Tsipras la trumfkortet på bordet: det greske folk. Den greske regjeringen sto alene. EU-ledere truet, internasjonale medier latterliggjorde, men folket sto ved dens side: De ville ikke ha troikaens tilbud, og en stakket stund var «oxi» synonymt med glede, fest og kampvilje i en undertrykt befolkning. Statsminister Aleksis Tsipras var i medias søkelys, men mest tid i blitzregnet tilbrakte finansministeren, Yanis Varoufakis. Fra økonomiforelesninger for universitetsstudenter i Texas gikk han til å stå ansikt til ansikt med Europas mektigste. Det var akkurat det den karismatiske akademikeren hadde drømt om. Tida i drømmeland skulle bli kortvarig. Han lovte å trekke seg om det ble ja, men 61,3 prosent støttet hans syn på at tilbudet var uholdbart. Avgjørelsen om å avtre hadde imidlertid blitt tatt da det ble klart at regjeringen ville føye seg. Varoufakis gikk av med populariteten på topp. Den globale minotauren. Aleksis Tsipras hadde sansen for Varoufakis’ skriverier, og hadde invitert ham til Syrizas rekker tidligere. Da det ble kalt inn til hastevalg mot slutten av 2014, pakket han skinnjakka, dro hjem til Hellas, satte seg på motorsykkelen og kjørte rundt for å drive valgkamp for Syriza. Han ble valgt inn i parlamentet, og 25. januar ble den relativt ukjente Varoufakis utnevnt til finansminister. I 2011 ga han ut boka Den globale minotauren. Der forklarer Varoufakis sitt syn på hvordan verdensøkonomien har fungert som et noenlunde stabilt system, med vekt på kreditt, handelsbalanse eller fravær av sådan, valuta og internasjonale maktforhold. Utgangspunktet er Bretton Woods-konferansen i 1944 og den britiske økonomen John Maynard Keynes’ løsninger. På 1970-tallet begynte USA å gå med underskudd i handel og på statsbudsjettet. Overskuddslandene, Japan, Tyskland, Kina og oljeeksportørene, investerte penger på aksjemarkedet og i finanssektoren «over there». Statene kjøpte amerikanske statsobligasjoner. USA skapte et system som dekket de doble overskuddene «ved ganske enkelt å drukne verdensøkonomien i kapital denominert i amerikanske dollar». Mens de amerikanske underskuddene ble opprettholdt etter 2008, har pengestrømmene tilbake til landet blitt mindre, og som den måtte, opphørte stabiliteten i dette monsteret av et system. På sin nesten 40 år lange ferd ble imidlertid en rekke skadelige institusjoner og aktører skapt og bemektiggjort: «minotaurens tjenestepiker» En oppblåsning av Wall Street skapt av utenlandsk kapital og finansielle dereguleringer; en ny selskapsstruktur som satser på lave lønninger, hjulpet frem av svekkede fagforeninger og dereguleringer av arbeidsmarkedet; «ideologene og politikerne som prediket evangeliet om at når det regnet på presten, dryppet det også på klokkeren»; i tillegg til hans egen profesjon – en «pseudovitenskapelig tilbudssideøkonomi» som fremmer en «allment seirende matematisert overtro». Ifølge Varoufakis var denne mislykkede vitenskapen absolutt nødvendig for å kunne skape de «finansielle masseødeleggelsesvåpnene» som utløste krisa. En løsning for eurosonen. Selv om Europa så ut til å være skjermet, viste det seg fort at det var i Den gamle verden det ble aller verst. Den europeiske krisa ble i stor grad skapt av politikere etter at utslagene hadde kommet i USA. Land med sunne statsfinanser raserte egne velferdsstater og påtok seg den råtne gjelda som den private banksektoren hadde brukt for å blåse opp eiendomsmarkedene. «Den darwinistiske dynamikken er etter 2008 snudd på hodet. Jo mindre en privat bedrift lykkes, jo større tap og jo mer katastrofale dens resultater er, jo større makt får den, og desto større midler stilles til rådighet på skattebetalernes regning,» skriver Varoufakis. Bankenes tap ble skattebetalernes byrde. Om EUs fond for finansiell stabilitet, EFSF, mener Varoufakis det som etter hvert har blitt akseptert som sannheten om man beveger seg utenfor kretsene til maktelitene i EU og deres støttespillere – nemlig at det «ikke ble opprettet for å avhjelpe Irland, Portugal eller noe annet land i ØMU [eurosonen], men europeiske banker på kanten av stupet». Norge og Sverige opplevde bankkriser på begynnelsen av 1990-tallet grunnet råtten kreditt i boligmarkedet. I begge landene ble kriserammede banker nasjonalisert, og aksjonærene gikk med tap. Staten skøt inn ny kapital, kontohaverne og banksystemene ble reddet. Denne åpenbare løsningen ble ikke engang diskutert i etterkant av den nåværende krisa. I stedet har regjeringene kapitulert for bankene. Slik har både kapital og makt blitt overført fra folkevalgte og vanlige lønnsarbeidere til mislykkede kapitalister og en finansnæring som hadde kjørt seg og verdensøkonomien i grøfta. Varoufakis ser på euroen som et eliteprosjekt, men er ingen motstander av fellesvalutaen. Han mener det var beleilig for greske rikfolk for å få billige lån; den franske økonomiske eliten ville i likhet med den italienske og spanske få sterkere forhandlingskort overfor egen fagbevegelse. I flere av periferilandene ville den billige kreditten også tilfalle statene, den franske banksektoren ville få enda bedre grunnlag for vekst, og de politiske elitene i landet så sitt snitt til å yte større innflytelse over «det europeiske prosjektet». For Tyskland, som allerede hadde presset ned lønningene kraftig i forhold til resten av EU, var en felles valuta en ypperlig mulighet til å sikre eksporten til de andre landene da disse ville bli fratatt muligheten til devaluering, og en allerede sterk tysk industri hadde gode konkurransevilkår.

En stakket stund var «oxi» synonymt med glede, fest og kampvilje i en undertrykt befolkning.

Da krisa slo ut og bankenes gjeld ble ført over på offentlige hender i periferilandene, sto disse i nok et avhengighetsforhold til overskuddslandene med Tyskland i spissen. Som gjeld har blitt brukt som maktmiddel tidligere, gjøres det også i dag hvor EU sentralt, IMF og den tyske regjeringen med mindre overskuddsland på slep tvinger gjennom reformer som åpner de gjeldstyngede for utenlandsk kapital, bygger ned velferden, privatiserer og knuser fagforeninger, akkurat slik IMF har gjort det så mange ganger før, bare ikke i Vest-Europa. Keynes ønsket en global overskuddsomfordelingsmekanisme. Kostnadsfrie lån fra en fellesbank og en avgift eller renter på overskudd var løsningen da de globale overskuddene og underskuddene er uløselig knyttet sammen og ikke kan vokse inn i evigheten. En slik omfordeling fikk avslag på grått papir av de amerikanske utsendingene. Varoufakis mener denne mekanismen ville reddet euroen. Slik USA ønsket å fortsette som globalt økonomisk hegemoni, vil heller ikke Tyskland vil gi fra seg makta de kontinuerlige overskuddene og den seinere forgjeldingen av periferistatene gir dem. Varoufakis mente at den eneste måten å løse eurokrisen og den greske gjeldskrisa på var å rive herskeren ned fra hans trone. Hans forord til 2014-utgaven av boken kaller den veien man nå går i eurosona en «åndssvak politikk hvis egentlige formål … er å gjøre krisa enda dypere». Man kan skjønne at det ble konfrontasjoner. En naiv tilnærming? Syriza har blitt kritisert for mangelen på en plan B, men det har kommet frem at allerede før de ble valgt planla hvordan en parallell valuta kunne opprettes. Like før Varoufakis gikk av, lanserte han dette som en mulighet. Senere uttalte han at den faktisk burde ha blitt opprettet på et tidligere stadium. Et valg som ga et radikalt venstreparti makta, fem måneder med forhandlinger og en folkeavstemning med et overveldende flertall mot kuttpolitikk, ga en avtale signert av Syriza-regjeringen med mer kuttpolitikk og avskjed for flere av de mest radikale regjeringsmedlemmene. En gjeldsavtale ingen tror kan overholdes, er det verdt å legge til. Hvorfor satset de på å forhandle fremfor å knytte allianser i eurosonen og slik legge press på Tyskland? Ser en på de andre eurolandene, er det vanskelig å forestille seg hvem alliansepartnerne skulle vært, særlig med tanke på at Hellas har lite eller ingenting å tilby. Den avgåtte finansminsteren har gitt detaljer fra forhandlingene i tallrike intervjuer den siste tiden, noe som har sementert hans stilling som Europas mest forhatte mann – om ikke av folk flest, så i alle fall av EUs politiske eliter. Historien om et Tyskland i førersetet som har overkjørt alt og alle, og nektet å høre på fornuft og økonomiske argumenter, er den Varoufakis har fortalt. Var han naiv som trodde at forhandlinger kunne forbedre situasjonen? Til nå har ikke Aleksis Tsipras vist tegn til at det finnes noen som helst mulighet for at Hellas skal nekte å betale gjeld, at de skal opprette en parallell valuta eller gå ut av eurosonen. Med et slikt utgangspunkt har Hellas ingen alternativer til å godta troikaens diktater. At Tsipras ikke tror på avtalen, og at han ikke ønsker å skrive under, lyder bare som et hult gjenklang fra hans forgjengere. Det bør understrekes at de siste måneders bestrebelser har gitt bevegelse. Debatten om løsninger for Hellas og eurokrisa har blitt flyttet markant, da medstrømsmedier og deres kommentatorer nå innrømmer hvor urealistisk det de for kort tid siden presenterte som absolutte nødvendigheter er. IMF opponerer mot den knallharde linja fra Tyskland og Den europeiske sentralbanken. Resultatet kan bli at Hellas kastes ut av euroen. Mulig har dette har vært i bakhodet på Syrizas strateger hele veien. Selv om motviljen mot både EU og valutasamarbeidet har økt i Hellas, er fremdeles flertallet av grekerne tilhengere av begge. Syrizas mandat, hvor motsigende det enn er, har ikke vært å få landet ut av euroen. Om de tvinges ut, blir de sannsynligvis enda mer populære. Ironisk nok står både Tyskland og den greske regjeringen overfor samme utfordring: De må holde stadig skjørere koalisjoner samlet. Motsetningene i den brede valgalliansen Syriza er store, og venstresida begynner å bli utålmodig. Siste ord er imidlertid ikke sagt, verken fra Syriza, det greske folk eller Yanis Varoufakis.


Møllersen sitter i styret til Radikalt økonomi-nettverk. Radikal Portal og Ny Tid har innledet et samarbeid.

---
DEL