Yanis Varoufakis. AFP PHOTO/ LOUISA GOULIAMAKI

Tankene til Europas mest forhatte mann

Oxi. For noen måneder siden hadde man tenkt at det var en energidrikk eller et vaskepulver. Det greske ordet for «nei» ble imidlertid de fleste familiære med. Etter nesten fem måneder med forhandlinger var tålmodigheten oppbrukt, og Aleksis Tsipras la trumfkortet på bordet: det greske folk. Den greske regjeringen sto alene. EU-ledere truet, internasjonale medier […]

Avatar
Email: joakimm@gmail.com
Publisert: 19.08.2015

Oxi. For noen måneder siden hadde man tenkt at det var en energidrikk eller et vaskepulver. Det greske ordet for «nei» ble imidlertid de fleste familiære med. Etter nesten fem måneder med forhandlinger var tålmodigheten oppbrukt, og Aleksis Tsipras la trumfkortet på bordet: det greske folk. Den greske regjeringen sto alene. EU-ledere truet, internasjonale medier latterliggjorde, men folket sto ved dens side: De ville ikke ha troikaens tilbud, og en stakket stund var «oxi» synonymt med glede, fest og kampvilje i en undertrykt befolkning. Statsminister Aleksis Tsipras var i medias søkelys, men mest tid i blitzregnet tilbrakte finansministeren, Yanis Varoufakis. Fra økonomiforelesninger for universitetsstudenter i Texas gikk han til å stå ansikt til ansikt med Europas mektigste. Det var akkurat det den karismatiske akademikeren hadde drømt om. Tida i drømmeland skulle bli kortvarig. Han lovte å trekke seg om det ble ja, men 61,3 prosent støttet hans syn på at tilbudet var uholdbart. Avgjørelsen om å avtre hadde imidlertid blitt tatt da det ble klart at regjeringen ville føye seg. Varoufakis gikk av med populariteten på topp. Den globale minotauren. Aleksis Tsipras hadde sansen for Varoufakis’ skriverier, og hadde invitert ham til Syrizas rekker tidligere. Da det ble kalt inn til hastevalg mot slutten av 2014, pakket han skinnjakka, dro hjem til Hellas, satte seg på motorsykkelen og kjørte rundt for å drive valgkamp for Syriza. Han ble valgt inn i parlamentet, og 25. januar ble den relativt ukjente Varoufakis utnevnt til finansminister. I 2011 ga han ut boka Den globale minotauren. Der forklarer Varoufakis sitt syn på hvordan verdensøkonomien har fungert som et noenlunde stabilt system, med vekt på kreditt, handelsbalanse eller fravær av sådan, valuta og internasjonale maktforhold. Utgangspunktet er Bretton Woods-konferansen i 1944 og den britiske økonomen John Maynard Keynes’ løsninger. På 1970-tallet begynte USA å gå med underskudd i handel og på statsbudsjettet. Overskuddslandene, Japan, Tyskland, Kina og oljeeksportørene, investerte penger på aksjemarkedet og i finanssektoren «over there». Statene kjøpte amerikanske statsobligasjoner. USA skapte et system som dekket de doble overskuddene «ved ganske enkelt å drukne verdensøkonomien i kapital denominert i amerikanske dollar». Mens de amerikanske underskuddene ble opprettholdt etter 2008, har pengestrømmene tilbake til landet blitt mindre, og som den måtte, opphørte stabiliteten i dette monsteret av et system. På sin nesten 40 år lange ferd ble imidlertid en rekke skadelige institusjoner og aktører skapt og bemektiggjort: «minotaurens tjenestepiker» En oppblåsning av Wall Street skapt av utenlandsk kapital og finansielle dereguleringer; en ny selskapsstruktur som satser på lave lønninger, hjulpet frem av svekkede fagforeninger og dereguleringer av arbeidsmarkedet; «ideologene og politikerne som prediket evangeliet om at når det regnet på presten, dryppet det også på klokkeren»; i tillegg til hans egen profesjon – en «pseudovitenskapelig tilbudssideøkonomi» som fremmer en «allment seirende matematisert overtro». Ifølge Varoufakis var denne mislykkede vitenskapen absolutt nødvendig for å kunne skape de «finansielle masseødeleggelsesvåpnene» som utløste krisa. En løsning for eurosonen. Selv om Europa så ut til å være skjermet, viste det seg fort at det var i Den gamle verden det ble aller verst. Den europeiske krisa ble i stor grad skapt av politikere etter at utslagene hadde kommet i USA. Land med sunne statsfinanser raserte egne velferdsstater og påtok seg den råtne gjelda som den private banksektoren hadde brukt for å blåse opp eiendomsmarkedene. «Den darwinistiske dynamikken er etter 2008 snudd på hodet. Jo mindre en privat bedrift lykkes, jo større tap og jo mer katastrofale dens resultater er, jo større makt får den, og desto større midler stilles til rådighet på skattebetalernes regning,» skriver Varoufakis. Bankenes tap ble skattebetalernes byrde. Om EUs fond for finansiell stabilitet, EFSF, mener Varoufakis det som etter hvert har blitt akseptert som sannheten om man beveger seg utenfor kretsene til maktelitene i EU og deres støttespillere – nemlig at det «ikke ble opprettet for å avhjelpe Irland, Portugal eller noe annet land i ØMU [eurosonen], men europeiske banker på kanten av stupet». Norge og Sverige opplevde bankkriser på begynnelsen av 1990-tallet grunnet råtten kreditt i boligmarkedet. I begge landene ble kriserammede banker nasjonalisert, og aksjonærene gikk med tap. Staten skøt inn ny kapital, kontohaverne og banksystemene ble reddet. Denne åpenbare løsningen ble ikke engang diskutert i etterkant av den nåværende krisa. I stedet har regjeringene kapitulert for bankene. Slik har både kapital og makt blitt overført fra folkevalgte og vanlige lønnsarbeidere til mislykkede kapitalister og en finansnæring som hadde kjørt seg og verdensøkonomien i grøfta. Varoufakis ser på euroen som et eliteprosjekt, men er ingen motstander av fellesvalutaen. Han mener det var beleilig for greske rikfolk for å få billige lån; den franske økonomiske eliten ville i likhet med den italienske og spanske få sterkere forhandlingskort overfor egen fagbevegelse. I flere av periferilandene ville den billige kreditten også tilfalle statene, den franske banksektoren ville få enda bedre grunnlag for vekst, og de politiske elitene i landet så sitt snitt til å yte større innflytelse over «det europeiske prosjektet». For Tyskland, som allerede hadde presset ned lønningene kraftig i forhold til resten av EU, var en felles valuta en ypperlig mulighet til å sikre eksporten til de andre landene da disse ville bli fratatt muligheten til devaluering, og en allerede sterk tysk industri hadde gode konkurransevilkår.

En stakket stund var «oxi» synonymt med glede, fest og kampvilje i en undertrykt befolkning.


… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer