Tankekors ved et europeisk veiskille

Europas sjel formes på nytt. I sentrum står unionens sikkerhetspolitiske profil. Dette er en side ved det europeiske prosjektet norsk venstreside bør tenke igjennom på nytt.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I løpet av de siste par ukene har Polen og Tsjekkia takket ja til medlemskap i Den Europeiske Union, og med det (og ytterligere åtte østeuropeiske lands ventede inntreden) har arbeidet for stadig dypere integrasjon blitt satt årtier tilbake.

Nær sagt samtidig la Valery Giscard d’Estaing frem reformkonventets grunnlovsutkast – i festrusen (ifølge Aftenposten) kalt «unionens viktigste dokument siden Roma-traktaten».

To begivenheter som hver på sin måte blåser liv i debatten om Europas sjel går sammen med en tredje – et transatlantisk skisma over utenriks og sikkerhetspolitiske disponeringer i kjølvannet av Irak-krigen. For selv om de nye landenes inntreden truer EUs overnasjonale prosjekt og reduserer unionen til et indre marked og noe mellomstatlig samarbeid, og grunnlovskonventets reformpakke i praksis neppe vil endre EUs tungrodde og byråkratiske struktur, speiler denne treenigheten et dypere problemkompleks. Oksidentens selvforståelse – eller den europeiske identitet.

Polen er det største og tyngste av de nye medlemslandene. Sammen med flertallet av europaklubbens aspirerende medlemmer har Warszawa etter den kalde krigens slutt og et tiår i sikkerhetspolitisk villrede, funnet militær trygghet i den amerikansk ledede Nato-alliansen (Som man vet er det tidligere Warszawa-pakt-landet til og med en del av okkupasjonsmakten i Irak). Når Polen nå søker sine handelsinteresser ivaretatt gjennom EU-samarbeidet, får de med på kjøpet en union med utenrikspolitiske ambisjoner. Men samtidig som grunnlovskonventet foreslår å opprette en egen utenriksministerpost som skal samordne medlemslandenes utenrikspolitikk, det (riktignok langsomme) arbeidet med å etablere et felles forsvar går fremover og EU engasjerer seg i veikartet for fred i Midtøsten, er Europa splittet i synet på hvordan internasjonale konflikter best bør løses.

Så har da også et knippe fremstående europeiske intellektuelle – med navn som Umberto Eco, Richard Rorty, Jacques Derrida og Jürgen Habermas i spissen – nylig tatt bladet fra munnen i et forsøk på å diskutere det de oppfatter som avgjørende spørsmål på et kontinent med latente konflikter som tidligere har revet verdensdelen i filler.

De to sistnevnte politisk-filosofiske sluggerne har i Frankfurter Allgemeinen Zeitung (oversatt til norsk i forrige nummer av Morgenbladet) en analyse (de kaller det også et opprop) med et svært interessant svar på spørsmålet om ikke EUs utenrikspolitiske prosjekt allerede har spilt fallitt.

Habermas’ diagnose er klar: Krigen gjorde at «[k]løften mellom kontinentale og angelsaksiske land, det «gamle Europa» på den ene siden og de sentral-øst-europeiske medlemskandidatene på den andre siden, ble dypere… Også i forfatningskonventet i Brüssel er motsetningen tydelig mellom de landene som virkelig ønsker en dypere europeisk enhet, og de som har en forståelig interesse i å fryse det bestående mellomstatlige styresett eller i beste fall foreta kosmetiske endringer. Nå er det ikke lenger mulig å dekke over motsetningene.»

Som i den politiske filosofen Robert Kagans mye diskuterte essay «Power and Weakness», beskrives kjernen i konflikten som en konflikt mellom sikkerhetspolitiske verdensbilder. Det gamle Europas myke makt står mot den rene voldsmakt. Mens europeerne ønsker seg respekt for folkeretten og et sterkt FN, ser USA seg selv som den internasjonale ordens garantist.

Men disse motsetningene til tross. Utfalle av den intereuropeiske tautrekkingen er langt fra avgjort. For at et slikt europeisk prosjekt skal få gjennomslag, må de rent økonomisk motiverte drivkreftene mot handels- og valutasamarbeid suppleres med en felles vilje og dypere forpliktelser. Da vil andre etter hvert komme etter de landene som i dag både leder an i den europeiske integrasjonen og er de fremste eksponentene for et alternativ til USAs hegemoni. Til en viss grad krever dette en felleseuropeisk solidaritet – og vi er tilbake ved spørsmålet om en europeisk identitet, og om det ikke finnes et kulturelt og samfunnsmessig grunnlag for et slikt fellesskap.

En forståelse av grensenes betydning er avgjørende for en forståelse av identitetsbegrepet. Vi definerer oss og defineres i kontrast til andre. En forutsetning for et «oss», er at det finnes et «dem». Med utvidelsen flyttes grensene for «det europeiske oss» østover, men det er ikke den eneste relevante og meningsbærende distinksjonen i den europeiske identitetens transformasjonsprosess. Det finnes også en grense i vest. På den ene siden står de nye landene i øst, og bortenfor dem, den enorme, men avmektige, russiske bjørn. På den andre siden et USA med ofte økonomisk, tidvis kulturelt og alltid militært verdenshegemoni.

Fokuset for disse prosessene er i dag splittelsen i et «nytt» og et «gammelt» Europa – et begrepspar som George W. Bush var så vennlig å utstyre oss med i opptakten til krigen, men perspektivet deles bare delvis av de involverte aktørene. (Polen ønsket Europa velkommen tilbake til sine røtter, ikke seg selv velkommen tilbake til Europa. Det var dessuten den spanske statsminister Aznar som stod bak de krigsvillige europeiske regjeringssjefers opprop bak ryggen på EU-kollegaene.) Når den danske Weekendavisen i et intervju med den serbiske menneskerettighetsforkjemperen Sonja Biserko beskriver «Haag som speil» for det Serbiske samfunn, vises likevel den samme prosessen. Også her kontrasteres maktpolitikk med et internasjonalt rettssystem.

Denne tilsynelatende paradoksale likheten mellom østeuropeiske og amerikanske strømninger er kanskje ikke så paradoksal likevel. Slik Grete Gaulin viste her i avisen for to uker siden, går det en linje fra Sovjetunionens trotskister til Washingtons nykonservative hauker.

Skal Europa kunne spille en rolle som motvekt mot dette, kreves, for igjen å skule mot Habermas, minst tre ting:

For det første at den europeiske borger har flere «identitetslag», hvor en nasjonal identitet kan sameksistere med en europeisk i et postnasjonalt verdenssystem. I tillegg til de allerede nevnte felles historiske erfaringene, nevner Habermas den sekulariserte staten og de antitotalitære holdningene som kandidater for det nødvendige minste felles mulitplum. For det andre må «kjerne-Europa» ikke fortapes i en form for ekskluderende eurosentrisme, men holde døren på gløtt for de andre og nyere medlemslandene som ikke har kommet like langt i integrasjonsprosessen. For det tredje må den alleuropeiske offentligheten som så dagens lys da krigshissige regjeringssjefer på den ene siden hadde et opprop til støtte for USA og den brede lag i den europeiske oppunionen på den andre siden trakk ut i gatene i hundretusentall for å demonstrere mot den samme krigen bli arenaen for utviklingen av et slikt prosjekt.

Og den norske venstresiden. Den bør ta debatten om disse sidene ved det europeiske prosjektet.

---
DEL

Legg igjen et svar